Det blåser en iskald twitter-storm over Arktis

Et uforståelig havari på tampen av en gigantisk NATO-øvelse i nordområdene. Et svar på en militær opprustning på russisk side som endte i fjæresteinene.

Og et angrep fra en norsk forsvarsminister på pressen, fordi vi ville ha svar på hvordan et moderne krigsfartøy kunne sikte seg inn på et digert tankskip i en norsk fjord.

Det skjer mens øst og vest som byr hverandre opp til konflikt.

Dialogen som stopper opp

Dialogen er lagt til side tildel fordel for militærmaktens primitive og grafiske språk.

Det forutsigbare erstatter det uventede.

Krigsarenaen er fortsatt forbeholdt den fattigste og mest undertrykte delen av befolkningen lenger sør på kloden. Slik vil det være også i uoverskuelig framtid.

Men terminologien eksporteres også til nordområdene. Internasjonale avtaler sies opp og er ikke lenger verdt papiret de er skrevet på.

Fra vestfløyen i Det hvite hus kommer det en kontinuerlig storm av hatefulle twittermeldinger. Venner og fiender angripes uten at noen annen sammenheng enn den som til en hver tid måtte befinne seg i hodet på en forvirret amerikansk president.

Tafatt Arktisk Råd

En amerikansk president som selv ble hjulpet til makten av et Russland med sterkt ønske om å splitte vesten. Den aksjonen lyktes så til de grader, at Vladimir Putin kan sitte tilnærmet musestille og se på hvordan dialogen havarer, som var den en militær fregatt på jakt etter noe å treffe.

Nesten alene klarer Donald Trump å rive i stykker det som skulle være framtida også for Arktis.

I likhet med andre internasjonale fora, ignorer han også det stadig mer tafatte og fraværende Arktisk Råd. De mulighetene som lå i et forum hvor alle arktiske stater, inklusive Russland og USA, fortsatt møtes, er langt på vei forspilt til fordel for twitterpolitikkens uforsonlige trang til konfrontasjon.

Klimaavtalen forkastes til fordel for reaksjonære industrielle løsninger på verdens energibehov. Resultatet er blant annet at Arktisk får seile sin egen, stadig mer isfrie, sjø.

Mennesker jages på flukt fra klima og krig, og møtes med fysiske og mentale murer.

Handelsavtalene som er så avgjørende får oss som bor i nord, filleristes og erstattes av tollbarrierer og sanksjoner.

Selv avtalene som skulle sikre en slags kontroll over verdens atomvåpen, torpederes av presidenter med makt til å styre over liv og død.

Twitterpolitikken skyter nådeløst mot de svakeste. Mot kvinner, mot hudfarge, mot flyktninger. Mot de fattigste.

I tillegg er pressen og det frie ord utpekt som en hovedfiende hos en president i en demokratisk nasjon.

Jeg vet ikke lenger om det er mulig, men skulle jeg ønske meg noe inn i 2019, måtte det være at Norge tok ansvar for å revitalisere samarbeidet som foregår i nettopp Arktisk Råd. Det er muligens en håpløs oppgave. Kanskje er det nettopp slik at Arktisk Råd overlever fordi det er i ferd med å sovne stille inn under sitt temporære opphold i Finland. Til neste år overtar Island formannskapet, uten at det nødvendigvis kommer til å gjøre organet mer synlig.

Norges rolle

Det eneste permanente i Arktis Råd, er sekretariatet som ligger i Tromsø. Det gir i det minste Norge en teoretisk mulighet til å opprettholde og forsterke internasjonale relasjoner.

Vår egen forsvarsminister, Frank Bakke Jensen, klarer det ikke. Det er vanskelig å finne moderne eksempler på en forsvarsminister med svakere diplomatiske evner enn Bakke Jensen. Hans bidrag er å angripe pressen, i stedet for å være en tydelig, og kanskje beroligende stemme, i en sikkerhetspolitisk utfordrende situasjon.

Angrep på den frie pressen er et farlig sidespor når demokratiske løsninger settes under press.

Når statsledere ikke lenger er i stand til å snakke med hverandre, er journalistikken et fredelig bidrag i kampen for en fortsatt åpen dialog mellom mennesker fra hele verden.