Kronikk: Det blågrønne nord

Først til bakteppet, driverne og utfordringene: Nå brenner det i Europa. Krigen i Ukraina påvirker oss på mange plan. I nord møter vi geopolitikken for fullt gjennom vår nabo i øst. Fortellingen om det ekstraordinære Arktis («Arctic exceptionalism») er død – Arktis er ikke lengre skjermet fra konflikter utenfor regionen.

I nord ligger det også enorme naturressurser som verden trenger stadig mer av. Og i nord merkes klodens febertokter. Komplekse problemer krever helhetlige og gjennomtenkte løsninger. Veggen av forgubbing og avfolkning i nord som beskrives i Normann-utvalgets innstilling, klatrer man ikke over med mindre justeringer eller skippertak.

Det trengs langsiktige og ambisiøse tiltak for å snu denne trenden i befolkningsutviklingen, samtidig som vi håndterer geopolitiske endringer, sikrer en bærekraftig utvikling av næringslivet og tilpasser oss endringer i klimaet.

Grønt næringsliv

Energioverskudd i nord og stor inntjening på gassleveranser fra Barentshavet til Europa gir forutsetninger for en grønn industrialisering av Nord-Norge. Gasseksporten til Europa vil bidra til å muliggjøre og forsere omstillingen til fornybarsamfunn, spesielt i Tyskland.Det er samtidig viktig at Norge ikke havner i en situasjon hvor vi relativt sett sakker akterut i den grønne omstillingen.

Det kan gjøres ved å øremerke noe av den ekstra inntjeningen fra gasseksporten til Europa i retning av grønn omstilling.

Regjeringen lanserte nylig et veikart for et grønt industriløft. Denne satsingen gir muligheter som politikere og næringsliv i nord bør gripe. Grønn industri i nord kan være en løsning på flere av utfordringene vi står overfor, lokalt så vel som internasjonalt.

Det kan bidra til å motvirke den negative demografiske utviklingen og bidra til en tilstedeværelse som er avgjørende i et sikkerhetspolitisk perspektiv, i tillegg til å være en driver for verdens grønne omstilling. 

Blått næringsliv

I nord er det meste hav. Havområder på høye breddegrader vil få en stadig viktigere rolle for forsyningen av sjømat og dermed matsikkerheten globalt. Når temperaturen i våre områder stiger, øker de marine levende ressursene i havet. Dette skjer samtidig som produktiviteten går ned i tropiske strøk, der blir det rett og slett for varmt.

Samtidig ligger det godt til rette for økt produksjon innen akvakultur. Våre havområder blir dermed viktigere for klodens spiskammer, og vil forsterkes ytterligere hvis dietten hos verdens befolkning dreies fra kjøtt til sjømat. Økt tilgjengelighet gir også nye muligheter for nye seilingsruter, tilgang til nye områder for petroleumsvirksomhet og for reiseliv.

Havets betydning for verdens behov for energi, mat, transport, mineraler og rekreasjon er uomtvistelig og økende. Norge har rene og rike hav og det beste utgangspunktet for å utvikle bærekraftige havnæringer hver for seg, og enda viktigere: å utvikle havnæringene i sammenheng.

Hvis vi lykkes i å skape de mest bærekraftige løsningene i norske havnæringer, kan det utløse store eksportverdier.

Den økende kampen om sjøarealene krever mer arealeffektiv utnyttelse. Sameksistens som motvirker at konfliktnivået øker, vil bli viktigere framover. Nye måter å samhandle på innenfor et begrenset areal, kan være i marine næringsparker.

Konsentrasjon av aktiviteter slik som flytende havvind, havbruk, taredyrking og fyllestasjoner for grønn skipsfart vil kunne frigi større arealer til fiskeri og bevaringsformål. Marine næringsparker kan også bidra til å bekjempe klima- og naturkrisene, f.eks. gjennom storskala dyrking av tare som tar opp CO₂.

Næringsparkene vil gi positive ringvirkninger til kystsamfunnene gjennom økt tilgang til energi og økt behov for logistikk, beredskap og leveranser til parkene.  

Infrastruktur

Kontrastene mellom landsdelen som bugner av ressurser på den ene side, og infrastrukturen som skal muliggjøre avkastning av disse ressursene på den andre, er store. Nord-Norge har behov for moderne og effektiv infrastruktur for å kunne legge til rette for økt eksport, grønning av transportsektoren og for økt bosetting.

Ny infrastruktur som Nord-Norgebanen, kraftledninger, elektriske fly og havvind har alle stort potensiale for å utløse positive ringvirkninger.

Nye, spennende investeringer skjer nå i nord, som batterifabrikk i Mo i Rana og ammoniakkproduksjon i Hammerfest og Berlevåg, og det er gode argumenter for at det offentlig-private partnerskapet ytterligere bør styrkes. Når staten investerer i infrastruktur, øker det sannsynligheten for at aktivitet og arbeidsplasser følger etter.

Næringslivet kan blomstre til glede for statskassen og staten som i første omgang tok risikoavlastningen. Eksempler på slike modeller finner vi i amerikanernes infrastrukturpakke og i den europeiske green deal.

Kunnskap

Utdanning, forskning og innovasjon er grunnleggende byggesteiner for samfunns- og næringsutvikling. I Norge er forvaltning og politikk generelt kunnskapsbasert, men det er ingen naturlov at det skal forbli slik. Vi ser i andre land at «fakta ikke lengre har makta».

Ikke alle investeringer i forskning gir økonomisk avkastning på kort sikt. En mer krevende økonomisk situasjon kan sette finansieringen av forskning og innovasjon under press. FoU kan komme i blindsonen når andre, presserende utfordringer krever handling. Balansen samfunnsrelevant forskning kontra grunnforskning er krevende å ivareta.

Begge trengs for en kunnskapsbasert samfunnsutvikling.

I nord er kompetansemiljøer som UiT Norges arktiske universitet, Nord universitet og Framsenteret sentrale for å sikre norsk know-how og tilstedeværelse i nord.

Under nordområdesatsingen et tiår tilbake i tid, drevet frem av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, ble satsninger som BarentsWatch, nytt isgående forskningsfartøy, satsing på bioteknologi og etablering av Framsenteret sjøsatt.

I dag trenger nordområdesatsingen nye innsatsområder. Det neste kapittelet i en nordområdesatsing kan og bør bli mer næringsorientert. En slik mobilisering vil styrke norsk tilstedeværelse i Arktis og skaffe tilveie viktig kunnskap som vi trenger for en helhetlig og bærekraftig forvaltning av natur og ressurser i nord.  

Totalforsvaret er tilbake

Vi står overfor et komplekst situasjonsbilde: Økende sikkerhetspolitisk spenning, avfolkning av store områder i nord og endringer i klima. Samtidig er ikke infrastrukturen som skal bidra til at vi kan kapitalisere på nordområdenes naturressurser god nok. Svaret på disse utfordringene krever at ulike saksfelt sees i sammenheng og at Nord-Norges naturgitte fortrinn må ligge til grunn.

En storstilt satsing på infrastruktur innen samferdsel, fornybar energi og etablering av grønn industri må til, selv om vi er i en tid med krevende tid med press i økonomien og behov for innstramninger. Næringslivet i nord må gis insentiver og risikoavlastning til å gjennomføre det grønne skiftet.

Og forskning og undervisning må ha en sentral plass i tenkningen om det blågrønne nord. 

Totalforsvaret, hvor sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle, har fått fornyet oppmerksomhet. En utfordring blir å finne den riktige miksen mellom opptrapping i forsvarssektoren og i det sivile samfunn. I en akutt situasjon, blir det prekære forståelig nok prioritert.

Faller kapasitetsbygging i det sivile samfunnet i skyggen av en satsing på forsvaret, kan de langsiktige virkningene bli ugunstige. Et velfungerende næringsliv, sterke kunnskapsinstitusjoner og tillitsfull samhandling er samfunnets verktøy for å styrke sikkerheten – sivilsamfunnets svar på «boots on the ground».

Nordområdene er Norges viktigste fredsprosjekt, heter det i Hurdalsplattformen. Det er et utsagn som dessverre ble riktigere og viktigere enn man kunne forestille seg før krigen i Ukraina startet. Levende samfunn gir gode forutsetninger for stabilitet og fred. Grønne havnæringer er viktige redskap for å sikre stabilitet i nord.