Reisebrev: Boknafesken eller høna - hvem kom først?
Hvorfor bruke så mye fritid på å legge til rette for opplevelser når de ikke får noe igjen? Uten ildsjeler visner nord, mener musiker og spaltist Håvard Lund. (Illustrasjon: Martin Losvik)
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
By-snobben i meg råtner på rot, og ved noens Gud, det var på tide! Økende antall reisedøgn i nord, i postnedstengt, nyåpnet, havarert landskap: Jeg er takknemlig for hver ansatt i hotell- og restaurantnæringen som orker å fortsette i bransjen. At fagnivået synker gir jeg meg endelig blanke faen i. Jeg og bandet kompenserer med vitaminholdige og mageregulerende drycker på kveldstid, i alle fall.
Han som brakte høna til nord burde dette til tross vært satt på staur i fjæra, en gammel Vardø-tradisjon brakt opp fra Danmark av en Christian Fredriksen.
«Ved en forordning av 1702 ble straffen «at staa i Fjæren» opprettet. Dette var en straffemetode som ble idømt forbrytelser mot handelslovgivningen og sedelighetsforbrytelser. Straffen besto i at en ble bundet fast til en påle ved fjære sjø, hvor en ble stående til vannet nådde opp til armene, eller opp til haken. I tillegg kunne en bli idømt å bli overhelt med et visst antall bøtter vann.»
Hvem vet, kanskje den samme Fredriksen var den første som hadde med seg det nevnte fjærkreet nordover. Hvem enn, noen hundre år etter: Av ordet salmonella er kun salmon tilbake. Follow my game? Salmons høysang lyder sterkere over hele landsdelen enn noensinne tidligere. Navnet Fredriksen likeså. Men det er høna som er problemet i restaurantene langs veien. Ikke de som jobber med den.
Fra Gamvik til Vardø, til Vadsø til Hammerfest, att og fram. Innom Berlevåg og Hammerfest. Og Alta. Og Varangerbotn, Langfjordbotn og et par til.
For folket må lokkes ut.
Vi reiser som riddere i jobben med å gjenetablere kveldsøkonomien i nord. Vi rir på canadiske flyvemaskiner, forbi vindmølle på vindmølle og gjør en spesiell restaurant i Vadsø til vår kirke. Ingen andre nevnt, alle andre glemt. Påls matopplevelser i Vadsø blir en sjelden blomst i den nordnorske restaurant-buketten. Drep oss med bokna fisk, sju års gammel sei, om ikke bokna lam, men ikke tørr høne. Verken i salat eller på pizza.
Bruk heller tørrfisken på pizza (her må alle som lar være å tilby det oppdrettede dyret bransjen kaller for laks få en takk. Heldigvis er det langt mellom de stedene som serverer slikt nå).
Stolthet, lærer jeg av den kloke kvinnen i Vardø med det skarpe blikket: Stolthet over hjemstedet er vel og bra, men hva med kunnskap? Kunnskap om fisken, om naturen, om heksene som så ofte var grunnen til fantasifulle straffemetoder, om nevnte Christian Fredriksen, som skulle vise seg å være bekvemmelighets-navnet til Kong Christian IV. Kunnskap er underkjent som grep for å få folk til å flytte tilbake, og vi sluker det hun sier rått.
Vi er tross alt i underholdningsbransjen og jobber med opplevelser, all stolthets fødested.
Konserten er død. Skylda plasseres i Oslo. Alenetid med andre i et stille, mørkt rom med visuelt stivt fokus er virkelig en nødvendighet, men etter to års elendighet er samtalen enda mer viktig. Derfor er pizza-sjappa full, mens konsertlokalet i nabohuset trekker 15 personer. Fire-settskonserten med innlagt pratetid og muligheten for fysisk samvær må inn. For folket må lokkes ut.
Vi er takknemlige for hver person som orker å fortsette å bo i Nord.
Delvis fordi de trenger det, men mest fordi ildsjelen, denne typen vi alle baserer livene våre på, mest fordi ildsjelen nærmer seg det meningsløse i sitt virke. Hvorfor bruke så mye fritid på å legge til rette for opplevelser når de ikke får noe igjen. Uten ildsjeler visner nord.
Vi er takknemlige for hver person som orker og fortsette å bo her. I fra Fleinvær i sørvest til Vardø i nordøst hører vi ikke annet enn at vinteren har vært den tøffeste i manns minne. Men dere må tørre å hute dere ut i offentlige rom, for uten lokal bevissthet gis vi som er reisende ingenting å kjøpe. Uten deltakelse på konserter og teaterforestillinger vil ikke flere frivillige orke å holde på. Maktesløsheten og håpløsheten går hånd i hånd.
Og det er ikke nødvendigvis flere folk som skal til, bare større delaktighet.
Fra Salmons høysang:
Hvor vakker du er, mitt kjæreste nord
Hvor vakker du er, mitt kjæreste nord! Hvor vakker du er! Dine øyne er som tomme merder bak ditt slør. Ditt hår er som en flokk av vindmøller som leirer seg nedover fjellet. Dine tenner er som en flokk av nyklipte batterifabrikker som stiger opp av badet. Dine lepper er som en skarlagensnor og din munn er myndig. Som et stykke laks er din tinning bak ditt slør. Din hals er som Davids vindmølle-tårn, bygd til våpenhus.
Dine bryster er som tvillinger av en sei som beiter pellets under merder. Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til vindmølle-åsen og til batterifabrikk-haugen. Alt er vakkert ved deg, min kjæreste. Det er ikke noen lyte på deg.
Våkn opp, nordavind! Kom, sønnavind! Blås gjennom min hage, så dens duft av penger kan strømme ut!
Som min samisk-finske venn sier: Det er viktig å lodde ut stemningen. God påske.
