Arne O. Holm mener Valget i Norge: Et politisk landskap uten plass til det høyre-ekstreme

Valget er lokalt, det vil si på kommune og fylkesplan, men ikke uten nasjonale bidrag. Et stadig svulmende norsk oljefond har fått forlenget levetid etter at Russland gikk til krig mot Ukraina. Forlenget fordi den industrialiserte verden trenger mer energi enn noen gang.

Og fordi det offentlige forbruk blir stadig høyere. Kravet om å fase ut oljeproduksjon for å nå FNs klimamål har nærmest stilnet.

En utømmelig kilde

I stedet er norske oljeinntekter en nesten utømmelig kilde til å gjennomføre og reversere kostbare reformer, i tillegg til investeringer som knapt var tenkelig for noe år siden.

I nord betyr det blant annet store investeringer i infrastruktur for transport og energi, gratis fergetransport og gratis barnehager. Olje- og gassproduksjon skal elektrifiseres. Havner skal rustes opp. Det samme gjelder universtetssektoren.

Nærmest for å demonstrere rikdommen, veksles tidligere reformer inn i klingende mynt. Nye geografiske strukturer reverseres tilbake til steinalderen. Nye politistasjoner dukker opp der «ingen kunne tru at nokon kunne bu».

Det er knapt mulig å finne pengesluk som ikke skal fylles. Satsingen fra regjeringspartiene er så massiv at det bare finnes smågodt igjen i posen til opposisjonspartiene.

Bortsett fra på et felt. Et felt hvor det ikke er mulig å betale seg ut av problemet.

Helsesektoren mangler folk. Det er de i og for seg ikke alene om. Hele Nord-Norge mangler folk. Men innenfor helsesektoren forteller den demografiske utviklingen at vi i realiteten står overfor en varslet krise.

Norge kopierer ikke

Dette er samtidig en av forklaringene på at Norge ikke kopierer den europeiske framveksten av høyre-radikale partier, en bevegelse hvor det viktigste beinet er en dårlig skjult, hvis den i det hele tatt er skjult, rasisme og kamp mot immigrasjon.

Innvandring for skylda for alt. Finanskriser, klima og kriminalitet.

Men for den nordlige delen av Norge er innvandring den eneste løsningen på et helsevesen som oversvømmes av eldrebølgen, og samtidig auses tomt for personale.

I andre arktiske stater, er innvandring selve problemet, skal vi tro på argumentene til en stadig voksende høyreradikal ekstremisme. Det skal vi ikke. Tro dem på, mener jeg.

Verst i USA, selvfølgelig, hvor selve inkarnasjon på konspirasjon og høyre-radikalisme, Donald Trump, kan ende i presidentstolen hvis han ikke ender i fengsel.

I Sverige stormer Sverigedemokratene fram. I Finland skjer det samme med Sannfinnene, og i Danmark finner vi Danmarksdemokratene og Dansk Folkeparti.

Alle avskygninger

I resten av Europa finnes alle avskygninger av høyre-radikalisme. Ikke bare i form av framvekst av nye politiske partier, men også fordi etablerte partier nyorienterer seg og henter demagogiske og retoriske poeng fra ytterste høyre.

Selv den franske presidenten, Emmanuel Macron, har adoptert høyre-radikales språk og forklaring når han skal beskrive utviklingen i Frankrike.

Men altså ikke i Norge.

Riktignok ligger Fremskrittspartiet an til å gjøre et godt valg, men partiet skiller seg på vesentlige områder fra det høyre-ekstreme. Senterpartiet, som er en sterk motstander av globalt samarbeid, vil gjøre et dårlig valg.

En av forklaringene, særlig i nord, er en nærmest unison erkjennelse av at landsdelen stopper opp dersom innvandringen stopper opp.

Reportasjer i High North News de siste dagene fra næringslivet langs kysten, viser at frykten for at innvandrerne skal reise hjem er større enn det motsatte. Også helsesektoren er helt avhengig av innvandring for å ta seg av en nært forestående eldrebølge.

Holdes i gang

Allerede i dag holdes fiskeriindustrien og helsesektoren i gang av innvandrere. Kanskje er det fremste forklaringen på at de som ønsker en valgkamp preget av fremmedfrykt og fascisme ikke finner fotfeste i nord.

Meningsmålingene tyder på store utskiftninger i kommestyrer og fylkesting.

Men for velgerne blir endringene neppe store.

Valget er en kamp om makt.

Mer enn det er en kamp om hva makta skal brukes til.