Ukrainakrisen og nordområdene: Straff eller forsoning?

Canadas og USAs beslutning om å boikotte et arbeidsgruppemøte i Arktisk Råd som nylig ble avholdt i Moskva er et direkte eksempel på hvordan Ukrainakrisen er i ferd med å påvirke samarbeidet i nord.

Gitt sin fremtredende posisjon i nordområdene er imidlertid Russland uunnværlig i de fleste fora som diskuterer regionens fremtidige utvikling.

Økonomisk utvikling

Den umiddelbare konsekvensen av beslutningene som tas utenfor en arktisk kontekst er at Russlands sterkeste interesse i Arktis, nemlig økonomisk utvikling, kan bli hemmet. Sanksjoner iverksatt av EU og USA har potensial til å påvirke de mange vestlige selskapene som er involvert i å utvikle det store ressurspotensialet i Yamal, Nenets og Karahavet. Et eksempel på akkurat dette er USAs sanksjoner mot Rosnefts president, Igor Sechin.

Denne sommeren har Exxon Mobil planlagt å gjennomføre oljeboringer i Karahavet gjennom sitt partnerskap med Rosneft i Karahavet. BP er også avhengige av Rosneft etter at selskapet TNK-BP ble innlemmet i den russiske oljegiganten i 2013 og BP ble sittende igjen med 19,5 prosent av Rosnefts aksjer. Skulle ytterligere sanksjoner bli iverksatt for begrense vestlige selskapers befatning med russiske energiselskaper vil Russlands økonomiske utvikling i nord bli rammet.

Avbryter samarbeid

I form av direkte samarbeid i nord har ekskludering av Russland eller boikott av ulike arktiske møter potensial til å avspore de relativt godt etablerte samarbeidsformene som har utviklet seg i Arktis. Canadas og USAs beslutning om ikke å delta i Arktisk Råds arbeidsgruppemøte i Moskva er et lite, men likevel viktig symbol.

Tilsvarende ble ikke russiske tjenestemenn invitert til å ta del i et formøte til et kystvaktforum for Nord-Atlanteren i Canada i mars, hvor tema var opprettelsen av et kystvaktforum for Arktis. Det planlagte møtet mellom forsvarsstabssjefene i de arktiske landene (Northern CHODs) som var lagt til Island i juni ser også ut til å bli utsatt. Dette forumet er en få arenaer hvor alle de arktiske statene kan diskutere sikkerhetsspørsmål i fellesskap.

Ulike interesser

Russlands deltakelse på et Senior Arctic Officials (SAO) møte i Yellowknife under det kanadiske formannskapet i Arktisk Råd fra 25. til 27. mars ble derimot avholdt som planlagt. I diskusjonen rundt et arktisk kystvaktforum ble det også påpekt at et forum for Arktis uten russerne til stede vil være lite hensiktsmessig, gitt Russlands sentrale rolle i nord. For USA og de ​​skandinaviske landene virker en slik tilnærming logisk, gitt tilstøtende maritime grenser som involverer felles fiskebestander og naturressurser.

I flere tiår har Norge samarbeidet med Russland om en felles forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet, et samarbeid som har blitt fremmet som en modell for å arbeide sammen med Russland på et sensitivt tema som befatter både en sivil og en militær dimensjon. Delelinjeavtalen fra 2010 virker tilsvarende motivert av et ønske i begge land om å utvikle potensielle petroleumsressurser i det tidligere omstridte havområdet.

Selv om Sverige og Finland ikke deler en maritim grense med Russland har Finland en særdeles omfattende landegrense og er avhengig av et rasjonelt samarbeid med sin nabo. Bare i form av grenseoverganger utstedte Finland 1.3 millioner visum til Russland i 2013. Som Finlands minister for europeiske saker, Stubb, påpeker er Finland svært avhengig av Russlands økonomiske utvikling og konsekvensene av Ukrainakrisen kan bli alvorlige for den finske økonomien.

I Beringhavet har USA og Russland samarbeidet i 19 år om forskning og forvaltning av fiskebestandene i området. Bekjempelse av ulovlig, urapportert og uregulert (IUU) fiske i området har allerede blitt nevnt som et av de viktigste målene i USAs arktiske handlingsplan. Etter hvert som skipstrafikken øker vil behovet for samarbeid bare øke ytterligere.

Russlands sentrale rolle i Arktis

De ulike arktiske statene har alle sine egne «spesielle» forhold til Russland, med varierende grad av gjensidig avhengighet og samarbeid. Dermed er Canadas arktiske interesser i mindre grad truet av å innta en kritisk holdning overfor Russland enn hva situasjonen vil være for noen av de skandinaviske landene. De syv arktiske landene foruten Russland danner heller ikke noen samordnet blokk, delvis grunnet det faktum at medlemskap i internasjonale organisasjoner varierer mellom NATO og EU. 

Likevel har koordinert arbeid med å utelukke Russland fra spesifikke arktiske fora vært - og vil trolig fortsette å være – iverksatt. Vi bør imidlertid ikke glemme at Russland er den største av alle de arktiske aktørene, målt i alt fra befolkningen til økonomisk aktivitet og ressurspotensial. Dermed er Russlands deltakelse i arktis-relaterte avtaler ikke bare å foretrekke, men avgjørende for å sikre en ansvarlig utvikling i Arktis.

Konklusjon - En arena for straff eller forsoning?

I sum er Russland avhengig av en positiv utvikling i Arktis, samtidig som landet også er sentralt i det meste av utviklingen i regionen. De øvrige arktiske statene har utvilsomt en plikt til å handle på bakgrunn av utviklingen i Ukraina, men på et lavere arbeidsnivå er mange av dem avhengige av å fortsette med «business as usual» innen en rekke områder hvor Russland utgjør en essensiell partner. Derfor vil nok de noe inkonsekvente responsene overfor Russland når det kommer til nordområdene bare fortsette.

I tidligere perioder med høy spenning mellom Russland og Vesten har nordområdene kunnet fungere som en arena for uavbrutt samarbeid. Et godt eksempel på dette er Georgia-krisen i 2008, hvor samarbeidet i Arktis var relativt uskadd og kunne tjene som en arena for å normalisere forholdet etter hvert som krisen svant hen. Hvilken rolle vil Arktis spille denne gangen? Det avhenger av i hvilken grad Russland fortsetter å male seg inn i et hjørne, samtidig som de øvrige arktiske statene må velge om de skal bruke regionen som en arena for straff eller forsoning.