Torsdagskommentaren: Trø til for sykkel!

I slutten av juni pakket jeg kofferten og vendte snuten mot Harstad. Brunfargen min forsvant idet jeg landet på Evenes Internasjonale Lufthavn, og jeg angret bittert på at jeg hadde prioritert koffertplass til to sommerkjoler.

Ikke at jeg klager, altså. Jeg hadde ikke forventet å komme til Mallorca da jeg fløy nordover. Dessuten er det mye mer behagelig og mindre svett å sykle når det er femten grader og ikke tretti.

Sykling fikk jeg også gjort mye av de tre ukene jeg var hjemme. I mangel av både førerkort, bil og kjørelyst, ble jeg Harstad Tidendes syklende sommervikar. Det føltes derfor ekstra stas da jeg kunne intervjue Venstrepolitiker Abid Raja, da han kom innom Harstad etter å ha syklet fra Lindesnes til Nordkapp.

At ikke flere politikere har gjorde det samme som Raja, er et under. Jeg tipper han fikk opptre på flere lokalavisforsider enn det finnes lokalaviser langs ruta han syklet.

Slikt skal man ikke kimse av i et valgår. I tillegg til å glede venstrepolitikere i det ganske land, tror jeg Rajas sykkeltur var som en gave fra oven for mange menn i førtiårene.

Å vitse med førtiåringer som utvikler en anormal intens sykkelinteresse er allerede gjort mye, så det skal jeg ikke begi meg ut på. Helt ærlig synes jeg det ganske flott.

Jeg kan nesten høre Ola på førtifem, ildsjelen i Nord-Troms sykkelklubb, si til sin kone at: "Kari, i morgen skal jeg og klubben sykle med en Stortingspolitiker." Og så, litt nervøs i stemmen, redd for konsekvensene av det han så skal si: "Jeg må ned på Sykkel & Hjelm og kjøpe noe nytt utstyr".

De kunne tross alt fått seg en verre hobby, førtiåringene som begynner med sykkel. Sånn i farta vil jeg tippe at for eksempel heroin er en dyrere hobby, og det gir ikke akkurat noen helsegevinst. Spesielt samfunnsøkonomisk lønnsomt er det heller ikke.

Jeg synes det er viktig å huske at selv om førtiåringenes sykkelinteresse kan bety innhogg i økonomien til den enkelte, gir den masse tilbake til samfunnet.

Her vil jeg gjerne trekke fram Arctic Race: Det nordnorske sykkelrittet er en kjempesuksess, som sannsynligvis ikke ville eksistert hadde det ikke vært for menn med mild midtlivskrise. Under rittet får befolkningen langs løypa en real folkefest, og jeg kan bare anta at butikker og kafeer opplever økt omsetning.

Ikke nok med at Arctic Race skaper liv og røre i småby og bygd, jeg mistenker at det også generer ny asfalt.

Ikke for å skryte, men Skogveien i Harstad har i flere tiår tronet på topp ti-lista over hullete veier i landet. Kanskje også verden. Nå som Arctic Race skal gå langs veien, har det blitt lagt (litt) splitter ny asfalt.

Sist jeg syklet i Skogveien var det riktignok kun lagt asfalt på den siden av veien hvor rittet skal gå. Ikke for det, jeg er utrolig glad for forbedringene, og Arctic Race har vært veldig heldig med at løypevalget samsvarer med Veivesenets planer.

Det skal nevnes at Veivesenet mener asfalteringen av Skogveien og løypa til Arctic Race ikke har noen sammenheng. I så fall må jeg bare regne med at de har hørt mammas bønn om å forbedre den relativt slitne veien.

Vi har sykkelbutikkene, vi har sykkelentusiastene og vi har Arctic Race. Det eneste Harstad egentlig mangler for å kalle seg en ekte sykkelby, er egnede veier. Hvis utbyggingene i Harstadpakken går etter planen vil man bruke 30 % av budsjettet, totalt 370 millioner, på å tilrettelegge for syklende og gående. Det synes jeg er helt fantastisk!

Men planer og budsjetter gir dessverre ingen garantier, og en minste overskridelse i andre deler av budsjettet kan fort spise av sykkelstiene. 

Heldigvis er det kommune- og fylkestingsvalg i år. Derfor vil jeg oppfordre samtlige av Harstads førtiåringer med sykkeltights til å gå til valgurnene med et klart mål: Stem inn dem som trør til for sykkel!