Torsdagskommentaren: Den ubehagelige gassen
La oss snakke om gass. Ikke den flaue som feriemat kan føre med seg – men om gassen som Norge leverer til Europa. Den som i norsk debatt har et ufortjent dårlig rykte, men som FNs klimapanel faktisk løfter frem som en del av klimaløsningen.
Man skal høre mye når man jobber som informasjonssjef for miljø og klima på vegne av norsk olje- og gassnæring. Gjengangerne: «Hvordan er det å leve av å lyve?»; «Får du sove om natten?»; «Du kan jo umulig bry deg med annet enn penger». Og det er jo kjekt, det. Da får jeg muligheten til å dele kunnskap om de gode klimaløsningene, bryne mine egne argumenter og nyansere debatten. Som regel må samtalepartneren vedgå at jeg jo har rett i mye når jeg hevder at den fossile naturgassen paradoksalt nok er en viktig del av løsningen for å kutte klimagasser kjapt nok.
I det siste har det imidlertid dukket opp noen nye samtaleemner.
For hvis jeg syntes det var et krevende debattklima som informasjonssjef for miljø og klima i oljenæringen, var det å bli en gravid informasjonssjef for miljø og klima i oljenæringen hakket mer utfordrende. Når man er innehaver av en stadig voksende mage er det nemlig påfallende hvordan nye, og personlige, samtaleemner introduseres uten blygsel av vilt fremmede mennesker. Ikke bare skal folk absolutt ta på magen din, men også moralisere enda mer enn normalt.
Derfor, til de som ikke er spesielt begeistret for norsk sokkel og som ønsker den nedlagt; til de som lurer på hvordan jeg sover om natten (jo takk, vanligvis godt); til de som spør direkte om hvordan jeg som blivende mor kan ta imot lønnsslipp fra olja for å hevde at vi er en del av løsningen: Her kommer forklaringen.
Verdens energibehov vokser. At vi blir 9 milliarder mennesker på jorda innen 2050 krever sitt. Samtidig skal vi unngå en temperaturstigning på mer enn to grader, da det vil føre til irreversible og alvorlige endringer for hele menneskeheten. Senest mandag denne uken kom en ny IEA-rapport som peker på en forventet 88 prosent økonomisk vekst i verden frem mot 2030. Selv om avhengighetsforholdet mellom vekst og utslipp blir svakere, er det langt fra brutt, ifølge energiekspertene.
Hva sier ekspertene om hvordan problemet skal løses?
- Mengden null- og lavkarbonenergi må tre- til firedobles innen 2050 for å møte togradersmålet, ifølge FNs klimapanel. Slik energi inkluderer ikke bare fornybar, men faktisk også kjernekraft og fossil energi – med karbonfangst- og lagring på lengre sikt, på kort sikt erstatning av kull med naturgass i stor skala. Naturgass forurenser nemlig mindre enn halvparten så mye som kull.
- Fornybarinvesteringer er helt nødvendig, og må øke massivt i årene fremover. Men for å ha et stabilt kraftsystem trengs også energi som ikke avhenger av sol og vind. «Det er for risikabelt bare å satse på sol- og vindenergi i Europa» sa IEAs sjeføkonom Fatih Birol da han la frem rapporten «World Energy Investment Outlook» for et år siden.
- Ja takk til det grønne skiftet – men husk at det tar tid. Hva vi gjør på veien har enorm betydning for om vi lykkes. Når verden skal vokse både i form av mennesker og økonomi trengs energi. IEA anslår omtrent en tredel olje og gass i verdens energimiks om 35 år. Det er en stor nedgang fra i dag, men samtidig vil det kreve et massivt trykk på leting og produksjon for å klare å levere så «mye». For Norge innebærer behovet omtrent 90 prosent av dagens produksjon. Det er derfor vi er opptatt av å fortsette letingen og åpne nye områder.
- Europa avhenger av norsk naturgass for å lykkes med sine klimamål. «Naturgass vil trengs i Europa i overskuelig fremtid. Naturgass kan og vil forbli en viktig del av vår strategi for å avkarbonisere vår energimiks» uttalte energikommisjonær Arias Cañete på en konferanse om gassinfrastruktur i april i år. Hvis naturgassen Norge alene leverer til Europa uteblir og måtte blitt erstattet av kull, ville utslippene i EU vært 300 millioner tonn CO2 høyere hvert år. Det tilsvarer hele Norges utslipp hvert år – ganger seks.
- Alle må kutte, men vi kan ikke kutte bort energi verden trenger her og nå. «Slutt å demoniser fossilselskapene. Deres teknologikompetanse og makt kan hjelpe oss å bremse utslippsveksten», sa FNs klimatoppsjef for et par uker siden.
Men hvorfor er akkurat Norge så viktig da? Burde ikke vi moralsk sett slippe andre krefter til og la fattige land tjene penger på fossilproduksjon, mens vi omstiller oss snarest? Her er tingen: Vi har i mange år hatt et tungt klimafokus på norsk sokkel. Det har resultert i at vi i dag produserer olje og gass med 60 prosent mindre utslipp enn det internasjonale snittet. Bare den særnorske CO2-avgiften alene er anslått å ha spart Norge for utslipp tilsvarende 2,5 millioner personbiler hvert år siden 90-tallet, ifølge Konkraft-beregninger. Når Norge nylig forbipasserte Russland som største gassleverandør til Europa, er det derfor noe vi burde juble for.
Produksjonsutslipp er riktig nok små sammenlignet med utslipp ved bruk (når du kjører en bensinbil, for eksempel), men disse utslippsforskjellene mellom Norge og andre land betyr faktisk noe. FNs klimapanel kom i april i fjor med en rapport der de skriver rett ut at effekten av de nødvendige klimatiltakene vil slå ulikt ut for ulike fossilproduserende land. «Effekten på kulleksportører er forventet å være negativ, mens eksportører av naturgass kan tjene på klimatiltak på medium sikt ettersom kull erstattes av gass.» I samme avsnitt understreker forskerne dessuten at flere studier har vist at klimatiltak kan øke konkurransekraften til konvensjonell olje som produseres mindre «karbonintensivt», altså med mindre utslipp.
All gass er dermed ikke dårlig gass. Nok naturgass inn i energimiksen, som går til å erstatte kull, er helt essensielt for å nå klimamålene verden har satt seg. Og man må være løsningsorientert nok til å se at det er bedre for en verden som trenger olje, at den oljen som brukes er produsert med minst mulig utslipp.
Derfor har jeg troen på en finfin kombinasjon av idealisme og realisme. Det tror jeg er et brukbart råd både til klimadebattanter - og blivende mødre.