Om bare noen få dager er det nøyaktig 100 år siden Svalbardtraktaten høytidelig ble undertegnet i det franske utenriksdepartementet.

Portrett av Fritz Wedel Jarlsberg av Christian Krohg. Kilde/Fotograf: Oslo Museum

Forhandlingsleder Fritz Wedel Jarlsberg hadde neppe sett for seg at han, ved å signere Svalbardtraktaten i Paris 9. februar 1920, skulle skape furore blant snøkrabbefiskere i Latvia eller ei hodepine for kinesiske forskere på Svalbard en mannsalder og vel så det senere.

Men det illustrerer på godt vis at den 100 år gamle avtalen som gir Norge suverenitet over Svalbard, er like viktig i dag som den var da.  

Jubileumssending

Fredag sparkes historiens lengste sakte-tv-sending i gang på NRK, som i løpet av de ni døgnene fram mot selve jubileumsdagen tar seerne med rundt Svalbard – eller «terra nullius» (ingenmannsland) som øya ble omtalt som for 100 år siden.

Opptaket er gjort om bord i ekspedisjonsskipet «MS Spitsbergen» i august 2019 og om bord er sjefredaktør i High North News, Arne O. Holm, som skal fungere som Svalbard-kjenner og kommentator under seilasen. 

Holm flyttet til Svalbard i 1999, og ble der i seks år. Tre år som redaktør i Svalbardposten, tre år som guide. Men reisene, turene, interessene har vært nær sagt kontinuerlige fra midten av åtti-tallet.  

- I ei tid hvor internasjonale avtaler knapt er verdt på papiret de er skrevet på, har Svalbardtraktaten vist seg å være usedvanlig seiglivet. Det er også en av grunnene til at det offisielle Norge går stille i dørene når vi runder 100 år siden traktaten ble utformet. Dont rock the boat, er Norges offisielle holdning til internasjonale avtaler som regulerer Arktis, og det samme gjelder Svalbardtraktaten. 

- Andre land ligger som gjedder i sivet dersom det åpnes for en større debatt fra norsk side, uten at jeg tror det ville rokket ved traktatens grunntone. Norsk suverenitet over Svalbard er overhodet ikke omstridt. I den grad det finnes stridstema, skyldes det nettopp traktatens 100 år lange historie. Egentlig er det ganske imponerende at et gammelt stykke avtale fortsatt er kraftig nok til å levere på moderne politikk, kommenterer Holm. 

Professor Geir Ulfstein, som har skrevet bok om Svalbardtraktaten, tror avtalen også i fremtiden vil gjøre seg gjeldende, både som et juridisk verktøy, men også i betente og høyaktuelle politiske saker.

- Like viktig som hva Svalbardtraktaten har bidratt til historisk, er hva den vil bidra med i dag og i nær fremtid. Traktaten kan også få betydning i den pågående diskusjonen om iskanten og oljeboring i nordområdene. Det er jo strid om Svalbardtraktaten gjelder ikke bare i 200-milssonen, men også på sokkelen. Men oljevirksomhet er jo den potensielt store økonomiske og politiske siden av dette, påpeker han overfor High North News.

I dag er det havområdene som skaper de største problemene. Svalbardtraktaten sier at andre lands rettigheter gjelder i territorialfarvannet, som nå er på 12 nautiske mil. Men den sier ikke noe om rettigheter utenfor territorialfarvannet, altså i 200 mils-sonen og på kontinentalsokkelen. Norge mener at andre stater dermed ikke har slike rettigheter. Flere stater er uenige i dette. De hevder at når Norge utvider sine rettigheter til disse havområdene, må også deres rettigheter utvides. 

Debatten om iskanten preger nyhetsbildet i disse dager, særlig etter Fremskrittspartiets regjeringssorti. Nestleder Sylvi Listhaug har tydelig, og i flere fora, gitt klart uttrykk for at partiet ikke vil at iskanten skal flyttes sørover, men heller nordover. Grensen for iskanten vil i praksis bestemme hvor langt nord man kan åpne for oljeleting. 

- Jo nærmere oljeboringen skjer Svalbard, jo mer kan det ventes protester fra andre land med bakgrunn i bestemmelsene i Svalbardtraktaten. Både Russland og Storbritannia har allerede protestert, sier Ulfstein videre.

Kappløp om ressursene

Den nederlandske oppdageren Willem Barentsz. Kilde: Wikipedia

Svalbard ble internasjonalt kjent da øygruppa ble oppdaget av Willem Barentsz i 1596. Med denne oppdagelsen begynte også kappløpet om ressursene, i første omgang hvalross og hval, noe som også ledet til tvister mellom statene om retten til øyene.

Ingen kunne effektivt regulere fangsten. Dette er kalt «almenningens tragedie», skriver Ulfstein i en oppsummering om traktaten på Arctica Svalbard sine nettsider.

Ressursene ble uttømt, og ingen hadde lenger interesse av øyene. De ble derfor heretter ansett som ingenmannsland. Det var først med kullvirksomheten fra slutten av 1800-tallet at det meldte seg et behov for en rettsorden på Svalbard.

Norge tok initiativet til internasjonale forhandlinger om øygruppa før første verdenskrig, men disse førte ikke fram. Anledningen bød seg imidlertid etter krigen. I 1919 ba Norge Fredskonferansen om å få suvereniteten over Svalbard. Dette kan ses som et tidlig utslag av den norske «polarimperialismen», som også resulterte i territorielle krav på Jan Mayen, Øst-Grønland og i Antarktis.

Men i motsetning til okkupasjonen av disse områdene skulle den norske suvereniteten på Svalbard baseres på en internasjonal traktat signert i 1920, som trådte i kraft først fem år senere.

Da Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, overlot Norge i stor grad Svalbard til de ulike gruvesamfunnene. Men det har ikke bare vært fred og fordragelighet.

Svalbardtraktatens artikkel 9 om militære restriksjoner «overlevde» konfliktene under Den kalde krigen på 50-tallet. På 60-tallet kom spørsmålet om oljevirksomhet og naturvern, før Norge først på 70-tallet på alvor begynte å føre en mer aktiv Svalbard-politikk, for eksempel gjennom å ruste opp Sysselmannen for å få mer kontroll over virksomhetene - både de russiske samfunnene, men også generelt på Svalbard.

I 1977 opprettet Norge en fiskevernsone på 200 nautiske mil rundt Svalbard for å regulere fisket med mål om å bevare ressursene.  

Men både samfunnet og virksomheten på Svalbard har forandret seg totalt siden den gang. Fra å være et kull- og fangstsamfunn, er den norske kullvirksomheten i dag nærmest borte, mens turisme og forskningsaktivitet i stor grad har tatt over. Svalbardtraktaten må derfor operere i en helt annen virkelighet enn da den ble vedtatt i 1920.

Vi trenger ikke grave langt tilbake i arkivene for å finne eksempler på at traktaten er omdiskutert. Striden står ikke om suverenitetsspørsmålet som sådan, men om hvordan de ulike artiklene skal fortolkes.  

I mars 2019 ble det kjent at norske myndigheter jobbet med en strategi for en tydeligere norsk tilstedeværelse av forskere på Svalbard. Kort forklart: Norge satte for første gang rammer for forskningen på Svalbard og bestemte at det kun skal forskes på naturfag i Ny­-Ålesund og at forskningen skal publiseres på engelsk.

Dette fikk kineserne til å rase, og de protesterte høylytt mot utkastet til ny forskningsstrategi. I sitt høringssvar skrev Det kinesiske polarinstituttet at de forbeholder seg retten til å forske på hva de vil, inkludert samfunnsfag og juss. De viste til at Svalbardtraktaten handler om likebehandling mellom de landene som har undertegnet og skrev at Kina kan tenke seg å bruke sin stasjon som base både for forskning, gruvedrift og ­kanskje også turisme.

Utenriksdepartementet har på sin side en annen fortolkning av traktatens bestemmelser og mener forsknings­aktiviteten på Svalbard må skje i tråd med relevant norsk regelverk, herunder Svalbardmiljøloven.

Et annet eksempel er da den latviske båten «Senator» satte ut 2.600 krabbeteiner i vernesonen ved Svalbard i januar 2017. Kystvakta beordret dem til å ta opp teinene, men mannskapet nektet og viste til at de hadde fått tillatelse fra EU til å fiske i området, i likhet med 15 andre krabbefartøy. Denne tillatelsen var ugyldig, mente norske myndigheter, som viste til Svalbardtraktaten og Norges suverenitet i området. Saken endte opp med en høyesterettsdom fra februar i fjor, som slår fast at Norge har full anledning til å straffe fartøy fra EU som fisker snøkrabbe i vernesonen ved Svalbard.

Men saken er ennå ikke løst. Europakommisjonen foreslo så sent som i oktober 2019 nok en gang at medlemslandene kan utstede snøkrabbelisenser.

Hugget i stein

Tross alt; Geir Ulfstein tror likevel traktaten står seg og mener den er en hundreåring som er vel verdt å feire.

- Det er ikke så lett å spå fremtiden, men Svalbardtraktaten har allerede overlevd 100 år med store forandringer, og det er grunn til å tro at den vil overleve 100 til, sier han - men tar alle forbehold.

Avtalen er i praksis «hugget i stein» og eventuelle endringer vil i så fall kreve enighet blant alle de 44 traktatlandene. Men Ulfstein tror heller ikke Norge vil begi seg inn i forhandlinger om endringer i traktaten, fordi man da vil åpne for «alt mulig rart»:  

Jussprofessor Geir Ulfstein gikk sammen med filosofiprofessor Andreas Føllestad ut i nettavisen UNIFORM og mente at et nytt internasjonalt UNIS-senter ville gi Svalbard flere ben å stå når utvinningen av kull trappes ned. (Foto: UiO)

- Det vil kunne åpne for debatt om norsk suverenitet, for eksempel, noe man ikke vil risikere. Formelle endringer har jeg derfor ingen tro på, men det er hele tiden snakk om endring i hvordan traktaten tolkes og kan tilpasses gjennom tolkning.

Svalbardtraktaten. Hentet fra Stortingsmelding 32 (2015-2016)

 

Han understreker likevel at ulike meninger om hvordan traktaten skal tolkes, og tilpasninger gjennom ny tolkning, er noe som man må regne med – også i fremtiden.

Bak de ulike tolkningen står det som regel politiske interesser.

- Så er det alltid et spørsmål om hva Norge er villig til å stå i av kamper, ikke minst med tanke på at man vil bevare Arktis som et lavintensitetsområde. Det er mer politikk enn juss, selv om jussen ligger i bunnen.  

- Men kunne en traktat som Svalbardtraktaten blitt undertegnet i dag? - Vi har ingen områder som er «ingenmannsland» i dag, så vi har ikke så mye å sammenligne med. Det nærmeste kan kanskje være Sør-Kina-havet og striden om retten til øyer og klipper der. Men til tross for at det er snakk om mindre områder og små geografiske formasjoner, er det stor strid. Og årsaken til striden er i stor grad havområdene rundt. Øyene i seg selv er ikke så interessante, selv om Kina har etablert flyplasser der, avslutter Ulfstein.

Forfatter Per Arne Totland beskriver Svalbard som «Norges arktiske smykke og en kilde til problemer og konflikter», men mener likevel signeringen er Norges største utenrikspolitiske kupp noensinne.

- Og Svalbards strategiske betydning er større enn noen gang siden Svalbardtraktaten ble inngått for snart 100 år siden, sier han til High North News.

Forfatter Per Arne Totland.

Det at Svalbardtraktaten sikrer norsk suverenitet over Svalbard og havområdene rundt har i dag en stor sikkerhetspolitisk betydning, mener han:

- Hadde Svalbard for eksempel vært russisk eller amerikansk, eller hadde vi ikke hatt de militære begrensningene i Svalbardtraktaten, er det ikke sikkert at vi hadde hatt den stabiliteten vi har der i dag.

Men han peker likevel på flere konflikter i emning, som for eksempel at Norge har tildelt oljekonsesjoner innenfor den såkalte «Svalbardboksen», altså en firkant som ligger innenfor 10 og 35 grader øst og 74 og 81 grader nord.

- Russland, for eksempel, mener det er et brudd på Svalbardtraktaten. Norge mener på sin side at både øyene og havbunnen og havet omkring er «helt norsk» og at Norge kan gjøre som de vil, enten det handler om fiske eller oljeutvinning. Tildelingen av disse oljelisensene kan tolkes på to måter; enten som en sterk norsk markering eller en provokasjon, sier han. 

Ingen bestrider Norges suverenitet over Svalbard. Men det norske synet på hvor langt Norges suverene bestemmelsesrett rekker, utfordres stadig.

- For eksempel kan klimaendringer og et varmere hav gjøre at fisken trekker stadig lenger nord der matfatet er mer attraktivt. Noe som potensielt kan åpne for at stater utfordrer den norske fiskevernesonen som ble dratt opp i 1977, sier Totland.

Trekker man en sirkel rundt toppen av jordkloden på høyde med Bjørnøya, ligger nærmere tre prosent av jordas overflate innenfor denne sirkelen. Innenfor dette enorme området er det kun ett sted med en kommersiell havn, en flyplass med daglige ruteflygninger, sykehus, bredbånd og annen infrastruktur. Det er Longyearbyen, skriver han i kronikken «Sårbare Svalbard».

- Og ikke nok med det: Mens mye av det nordlige Arktis er underlagt kyststatenes restriksjoner, er Svalbard gjennom traktaten en åpen dør inn til toppen av jordkloden for en hel verden. Dette kommer i tillegg til øygruppens strategiske beliggenhet ved en konflikt mellom Russland og Nato. Verden følger med, og Norges jobb som «portvakt» blir stadig mer krevende, påpeker han.

Så gjør Norge nok og godt nok for å skjøtte denne store oppgaven? Per Arne Totland er ikke helt sikker på om svaret er et ubetinget «ja».

- Norske myndigheter hevder at suvereniteten over Svalbard ikke er omstridt. Det er bare delvis riktig. Suverenitetshevdelsen på Svalbard hviler på tre pilarer. Den ene er Svalbardtraktaten, der tolkningen er omstridt. Den andre er lovgivning, forvaltning og politikk på Svalbard, som allerede er under press. Den tredje er tilstedeværelse, eller norske føtter på bakken, om du vil.

For ti år siden var sju av ti svalbardianere nordmenn. I dag er det bare rundt halvparten.

- Dét er ikke noe galt i seg selv, men folkeretten eksisterer ikke i et vakuum. Norge må ha en robust og stabil tilstedeværelse på Svalbard for at vår suverenitet skal ha troverdighet, sier han og advarer:

- Om vi blir utfordret på to av disse tre pilarene, kan det medføre at vi får svakere kort på hånden.

Jokeren Kina

Totland mener også det er viktig å verne om det norske prinsippet at det ikke skal føres bilaterale samtaler om Svalbard.

- Russland har flere ganger ytret ønske om det, men Norge har avvist dem. I fremtiden vil det nok bli flere av disse forespørslene og desto viktigere å holde den linja. Særlig med tanke på Kina, den nye jokeren i Arktis, som trekker stadig nærmere og også har flere partnerskap med Russland innen både transport og olje og gass. At Kina er svært interessert i Arktis, er protestene mot de nye norske reglene for forskning på Svalbard et godt eksempel på. Det er svært interessant at kineserne åpenlyst kritiserte Svalbardtraktaten på denne måten. Det har de aldri gjort før, sier han.

Også forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen la merke til den kinesiske reaksjonen. I sin årlige forsvarstale i forrige uke, var dette en av episodene han trakk fram spesielt:

Forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen under pressekonferansen hvor han overleverte rapporten fra Fagmilitæret råd. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

«Nordområdene og Arktis har fått økt oppmerksomhet, og vi ser at interessemotsetningene blir mer fremtredende. Russland vil beskytte og regulere sine rettigheter i nord og søker samarbeid med Kina i denne sammenheng. Land som USA og Storbritannia ønsker ikke regulering, men vektlegger alle former for navigasjonsfrihet. Det siste året har vi også sett stormaktene teste hverandre over bevegelsesfriheten i den nordlige sjørute. USA kritiserer Russland for å ta seg til rette i Arktis og er mot et kinesisk nærvær i regionen. Kina er opptatt av tilgangen til naturressursene og søker fotfeste i regionen Deres invitasjon til debatt om hjemmelsgrunnlaget i Svalbard traktaten er i denne sammenheng bekymringsfullt sett med norske øyne. Et russisk-kinesisk samarbeid i nord vil kunne utfordre våre interesser i området»,  sa han blant annet.

Men hvordan preger denne sagnomsuste traktaten egentlig dem som lever på Svalbard? Vi spurte lokalstyreleder Arild Olsen (Ap), som har bodd på 78 grader nord i 20 år.

- Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye på før du ringte nå, innleder han, men fortsetter etter en liten tenkepause:

- Generelt tror jeg folk er mindre påvirket enn hva mange tror av traktaten. Det vi kanskje merker mest sånn i dagliglivet er miljølovgivningen, som jo er en direkte effekt av forpliktelsene i Svalbardtraktaten. Vi bor jo midt i Europas best bevarte villmark, med en mengde nasjonalparker og med mange restriksjoner når det gjelder ferdsel og forvaltning av villmarka. Da vil jeg heller tro vi blir mer berørt av «gammel moro» enn av traktens forpliktelser. Disse ivaretar vi på beste måte.

I Longyearbyen bor det 2,400 innbyggere med 52 ulike nasjonaliteter. Olsen kaller hjemplassen «et unikt stykke Norge», men tenker da ikke først og fremst på den ville naturen og de særpregede fjellene.

- Svalbard er Norges største polare bragd fordi vi har klart å bygge et levedyktig samfunn på 78 grader nord, med moderne infrastruktur og et godt og variert næringsliv, på tross av alle restriksjoner og unormale rammer. Svalbard er blitt et utstillingsvindu for fremtiden i så måte, og også en strategisk fordel for Norge, beskriver han.

Det er dette, ikke en myteomspunnet traktat, som gjør at svalbardianerne flest er stolte av å bo i og komme fra Longyearbyen. De føler de er en del av den levende polarhistorien til Norge.

- Vi driver etter et enkelhetsprinsipp, selv om det er krevende å drive et samfunn så langt nord. Men vi lever godt med alle begrensningene, og med traktaten.

Fra Svalbard-samfunnet virkelig begynte å vokse på 60-70-tallet og til i dag, kunne det i teorien vært generasjoner med svalbardianere i Longyearbyen. Men Svalbard er ikke noe livsløpssamfunn. Her kan du verken føde eller bli gravlagt. Og hvis du trenger behov utover det som tilbys, må du reise.  

- Dette kan man kanskje si preger samfunnet, ofte i negativ forstand. Men det er en effekt av at man vil ha det enklest og rimeligst mulig, og fastsatt i de nasjonalpolitiske rammene for Svalbard. Dersom vi som bor her får behov som er «utenfor boksen», enten det gjelder sykdom eller alderdom som krever mer oppfølging enn det lokale offentlige tilbudet, må fastlandskommunen vår ta ansvar.

Olsen sier folket nok er delt i ønsket om å kunne leve hele livet på øya som mange av dem blir veldig glade i og etterhvert tenker på som «hjem».

- For noen er Svalbard et sted for de store eventyrene og korte deler av livet, mens andre bor lenge og blir glad i plassen. Som jeg. Jeg har bodd her i 20 år og synes det er rart å tenke på at jeg bare er på besøk. Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde friheten til å velge, men jeg har samtidig forståelse for de rammene som er satt. Dette er store spørsmål, også av økonomisk art, understreker han og utdyper:

- Å skulle bygge ut et velferdssystem i Longyearbyen hadde lagt beslag på store summer i statsbudsjettet og krevd at norske myndigheter måtte ha ført en mye strammere svalbardpolitikk. Eksempelvis gir fraværet av visum og utlendingsloven særskilte utfordringer, og har gitt oss et samfunn med 52 nasjonaliteter. Dette er i stor grad en lokal berikelse som gir et helt særegent samfunn som mange kan lære av, men det byr også på utfordringer for sentralforvaltningen.

Men noen storslått feiring blir det ikke i Longyearbyen. I alle fall ikke i regi av lokalstyret.

- Det blir sikkert mindre markeringer rundt omkring, men jeg tror ikke vi som bor her oppe har samme oppfatning av Svalbardtraktatens store betydning for nasjonen som andre kanskje har. Vi reflekterer ikke så mye over det, kanskje på grunn av at vi må spole ganske fort frem fra 1925 før vi finner noe som ligner på et samfunn her oppe. Først på 60- 70-tallet begynte folk å slå seg ned her. Men lokaldemokratiet kom ikke til Longyearbyen før i 2002, så vi har en veldig mye kortere historie enn 100 år, sier han og avslutter:

- Men jeg, personlig, er i alle fall umåtelig stolt av å være en del av polarhistorien til Norge.  

13.319 minutter med Svalbard

Selv om hundreåringen ikke skal feires i Longyearbyen, har statskanalen slått på stortromma i anledning 100-årsjubileet for signeringen av Svalbardtraktaten. Minutt for minutt-sendingen rundt Svalbard begynner, som nevnt, fredag på NRK. 

Prosjektleder Thomas Hellum, som står bak alle de tidligere sakte-tv-produksjonene i NRK, kaller Svalbard-serien det ultimate sakte-TV-prosjektet der du kan være med på turen, lære og oppleve – selv uten å reise dit fysisk.

– Vi tror at alle på et eller annet vis har et drømmeforhold til Svalbard. En rundreise er for mange uoppnåelig, men her kan alle være med – fra sofaen. Vi skal formidle naturopplevelsen, landskapet og dyrelivet. I tillegg skal vi gå i land og se rester av historien, sier Hellum til  i programomtalen.

Men den ni døgn lange seilasen blir mer enn bare vakre naturopplevelser. Arne O. Holm mener vi kan lære mye av erfaringene gjennom 100 år med Svalbardtraktaten: 

- Den norske suvereniteten har også bidratt en moderniseringa statusen til Svalbard. Ikke minst gjelder det Miljøloven, som ble vedtatt rundt årtusenskiftet. Den gir Norge en forsterket og avgjørende innflytelse på industrielle etableringer på Svalbard, i tillegg til å legge klare føringer på hvordan naturen kan brukes uten å misbrukes. Så er det likevel et paradoks at virksomheten på land er strengt regulert, mens aktiviteten til havs går fri, selv i naturreservat. Det så vi ikke minst da tråleren Northguider havarerte nordøst på Spitsbergen, sier han. 

Russland, som er solid representert på Svalbard i Pyramiden og Barentsburg, leverer med ujevne mellomrom halvoffisielle protester mot Norges forvaltning, uten at dette i sum noen gang har utfordret den norske suvereniteten.

- Det har heller ikke Kinas ferske protest gjennom en høringsuttalelse. Betydningen av dette kan overdrives, også av forsvarssjefer, mener Holm. 

Samtidig aktualiserer oppmerksomheten som rettes mot Arktis også utviklingen på Svalbard. Ikke minst har nedleggelsen av gruvedriften bidratt til å redusere den norske andelen av befolkningen. Men heller ikke det er noe nytt. I tidligere tider bodde det langt flere russere enn nordmenn på Svalbard. Det nye er at dette skjer i den norske befolkningen.

- Rent forretningsmessig er en av utfordringene at Svalbards største reiselivsaktør, Hurtigruten, er eid av et britisk investeringsfond med klare ambisjoner om salg. Det kan i sin tur bety at andre nasjoner, som Kina, befester sin tilstedeværelse på Svalbard på en måte vi aldri tidligere har sett. Samtidig er det slik at innbyggerne i Longyearbyen gjerne definerer seg som en del av et internasjonalt samfunn. Alt dette er spørsmål jeg etter beste evne forsøker å belyse i NRKs formidable satsing gjennom nesten ti døgns TV-sending fra det vakreste verden har å by på, avslutter Holm. 

NRK-journalist Helge Lyngmoe, HNN-redaktør Arne O. Holm og kameramann Steinar Lothe på båttur. Foto: Astrid Rommetveit/NRK  

Kunne ikke si nei

På spørsmål om hvorfor han takket ja til å være ekspert 24/7 i ni døgn, svarer han: 

- Hvorfor jeg sa ja? Spørsmålet er feil stilt. Går det an å si nei til en reise rundt Svalbard?, spør han seg og avslutter: 

- For meg er dette en forlengelse av det arbeidet vi gjør i High North News, på Nordområdesenteret, på universitetet. En kontinuerlig fortelling om nordområdene og Arktis. Vi skylder omgivelsene det, vi som er så heldig å være ansatt i en kunnskapsinstitusjon. 

Totalt blir sendingen ni døgn, fem timer og femtini minutter lang – eller 13.319 minutt for minutt. Hele turen sendes uten avbrudd på NRK2 og i NRK TV fra 31. januar til 9. februar 2020.