Kampen om iskanten avgjør framtiden til olje-Norge

Iskanten er definisjonen på området der fast is går over til åpent hav – eller grensa til Arktis om du vil.

Dette området er biologisk viktig fordi det foregår en intens produksjon av planteplankton der, som utnyttes av dyreplankton, fisk, sjøpattedyr og sjøfugl.

Det er også hovedgrunnen til at regjeringspartiene i Granavolden-plattformen forpliktet seg til å ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved iskanten. 

«Påvirkning fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er foreløpig antatt å være små, men gitt at et akutt oljeutslipp når iskantsonen, så kan det få store lokale konsekvenser, avhengig av omfang, type utslipp og årstid», skriver Norsk polarinstitutt i rapporten Miljøverdier og sårbarhet i iskantsonen (2018).

Uenighet blant fagfolk

Men foreløpig har ikke verken fagfolk eller politikere blitt enige om hvor denne iskanten skal gå.  Mens Venstre ønsker å flytte iskanten sørover – og dermed verne større områder – ville Frp ha en dynamisk iskant.

Nå som Fremskrittspartiet skal ut av regjering, og med det løses fra Granavolden-plattformen, tyder mye på at det bli tøffe forhandlinger fram mot at Stortinget skal avgjøre saken i slutten av april.

«Iskanten skal ikke flyttes en meter, i alle fall ikke sørover», uttalte Frp-nestleder Sylvi Listhaug til NRK forleden.

Regjeringen har bedt et bredt utvalg av eksperter om å vurdere hvor grensen for iskanten bør gå og utarbeide en et faglig grunnlaget som politikerne skal basere sin beslutning på. Faglig forum for norske havområder og Den rådgivende gruppen for overvåking (Overvåkingsgruppen) består av representanter fra Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, samt Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet.

Regjeringen har sagt at de vil høre på de faglige anbefalingene fra Faglig forum, men internt er forumet uenige om hvor mye havis det må være i havet før det kan defineres som iskantsonen.

Et stort gap 

Polarinstituttet mener at iskantsonen bør defineres der sannsynligheten for havis er 0,5 prosent, mens oljeindustrien vil ha den ved 30 prosent.

Her kan du lese rapporten Særlig verdifulle og sårbare områder: Faggrunnlag for revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder.

Illustrasjon fra rapporten Særlig verdifulle og sårbare områder: Faggrunnlag for revisjon og oppdatering av forvaltningsplanene for norske havområder. 

Målt i areal er forskjellen på anbefalingene enorm. Den bredere definisjonen av iskantsonen, altså med en grense som trekkes opp ut fra 0,5 prosent isfrekvens, vil være over 150.000 kvadratkilometer større enn den smalere definisjonen av iskanten målt etter 30 prosent isfrekvens.

Forskjellen mellom de to alternativene omfatter et område nesten på størrelse med halve fastlands-Norge, illustrerer WWF i rapporten På kant med kunnskapen fra 2019. 

Olje eller ikke olje – det er spørsmålet

Hele 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser kan ligge i arktiske strøk og stortingsvedtaket i april vil i praksis avgjøre hvor langt nord det vil være lov å lete etter olje.

Men først må politikerne skal ta stilling til er hva slags definisjon av iskanten man skal legge til grunn. Spørsmålet har stor betydning for hva slags virksomhet som skal tillates i området. 

I dag legger regjeringen til grunn en isfrekvens på 30 prosent. Den politiske ledelsen i Olje- og energidepartementet går inn for at det fortsatt skal være slik.

Fra Venstre i Nord-Norge er det blitt signalisert at denne saken er så viktig for dem at de vil gå ut av regjering dersom ikke Stortinget velger å lytte til Polarinstituttet.

Frp mener man kan ha petroleumsvirksomhet og samtidig ta vare på miljøet.

Ap, Sp, og Høyre vil vente og se. Ap-leder Jonas Gahr Støre uttrykte i et radiointervju at Ap ikke vil gjøre noe som fører til at noen må ta «en større byrde» for å redde klima enn andre.

Tre anbefalinger

WWF publiserte en rapport rett før jul der de argumenterer for hvorfor vi trenger en tydelig iskantsone.

«Iskanten er ingen kant. Den er et havområde der det finnes is hele eller deler av året. Hvor mye is det er, varierer med årstid, klima og havstrømmer. Men det er i alle tilfeller en gradvis overgang, fra områder med åpent hav til områder med stabilt isdekke. Det beste uttrykket for å beskrive området er ikke iskanten, men iskantsonen», skriver de blant annet.

Karoline Andaur, fungerende generalsekretær i WWF, fremsetter så tre argumenter for at politikerne bør lytte til Polarinstituttets definisjon av iskanten:

«For det første vil en slik definisjon av iskanten gi disse umistelige naturverdiene den beste beskyttelsen, med minst mulig risiko for skader som går ut over produktiviteten i økosystemene. For det andre vil politikerne sende et tydelig signal om verdien av å lytte til miljøfaglig kunnskap, i en tid der vi ser at respekten for slik kunnskap er under press i flere deler av verden. For det tredje vil en slik beslutning bidra til å styrke Norges posisjon i viktige internasjonale forhandlingsprosesser, enten de handler om bærekraftig havforvaltning, naturmangfold eller klima».