Russlandsdiplomater: Barentssamarbeidet har ikke vært forgjeves

– Gjennom mer enn to tiår ga Barentssamarbeidet et verdifullt bidrag til utvikling av dialog, tillit og samhandling i nord. Det var med på å skape en atmosfære for å løse viktige spørsmål mellom Norge og Russland, inklusive enigheten om delelinjen i Barentshavet som resulterte i avtalen av 2010.

Dette sier Øyvind Nordsletten, som har lang fartstid innen norsk Russlandsdiplomati som både ambassadør i Moskva og generalkonsul i Murmansk.

Øyvind Nordsletten, norsk tidligere diplomat og ambassadør i Kyiv og Moskva, samt generalkonsul i Murmansk. (Foto: Privat)

Fra 1990-tallet var Norsletten med på å dra i gang og følge opp samarbeidet i Barentsregionen.

At Russland har forandret seg så kraftig at samvirket med landet måtte fryses i mars 2022, fratar ikke Barentssamarbeidet fra den gunstige medvirkningen det har stått for, påpeker han.

– Samspillet i Barentsregionen har dessuten alltid handlet om noe mer enn brobygging mellom særlig Norge og Russland. Det har også dreid seg om å knytte nordlige provinser i flere land tettere sammen, med inkludering av Finland og Sverige som ‘kjerneland’. Samarbeid mellom nordiske land har fått ekstra inspirasjon og input gjennom Barentssamarbeidet, sier den pensjonerte diplomaten.

Omdiskutert 

11. januar 1993 var dagen da Kirkeneserklæringa – Barentssamarbeidets grunnlagsdokument – ble vedtatt av Russland, Norge, Finland, Sverige, Danmark, Island og EU-kommisjonen. Gjennom denne nye rammen for samspill skulle det bygges bro over skillelinjer i det militariserte nord – med sikte på stabilitet, fred og felles prosjekter.

I nåtida, tre tiår senere, mener noen at samarbeidet i Barentsregionen har vært mislykket – med henvisning til Russlands autoritære grep overfor hjemlig sivilsamfunn, krigføring mot nabolandet Ukraina og brodd mot Vesten.

Forståelsen av Barentssamarbeidet som et framgangsrikt format holder like fullt stand. Dette mangeårige samspillet – både mellom stater, regionale enheter og folk – har båret frukter som ikke forsvinner i krigens dragsug, mener også Sverre Jervell.

Tidlig på 90-tallet arbeidet han i Utenriksdepartementets planavdeling og foreslo Barents-ideen for utenriksminister Thorvald Stoltenberg. De arbeidet nært sammen om den videre utforminga av initiativet.

Onsdag deltok Jervell og Nordsletten på 30-årsmarkeringa for samarbeidet i Kirkenes.

Nyvinning

– For det første er det viktig at Barentssamarbeidet var et barn av Berlinmurens fall i 1989. Dette gjorde at ideen om samarbeid i nord fikk støtte i Moskva, sier Jervell.

Sverre Jervell, norsk tidligere diplomat og sikkerhetspolitisk forsker. (Foto: Privat)

Med bortfallet av die Mauer – som symboliserte et delt Europa i kalde krigsår – kom en ny æra med dyptgripende endringer og rom for ytterligere utenrikspolitisk nytenkning.

– Barentssamarbeidet ble Europas viktigste eksperiment med folk-til-folk-samarbeid på tvers av øst-vest-grensen og mellom to ulike politiske systemer. Dette var helt unikt og ga også enestående resultater, sier Barents-veteranen og fortsetter: 

– Folk-til-folk-dimensjonen har særlig vært suksessfull. Tusenvis av mennesker i nord, særlig nordmenn og russere, har fått et nytt syn på sine naboer og mulighetene for grensekryssende samspill. Gjennom dette er det skapt et stort kontaktnettverk som kan få ny vitalitet i framtida. For det kommer en dag når krigen i Ukraina er slutt, og vi må håpe at dette også fører med seg president Putins fall. 

Utfordringer, ja visst

Jervell gir Barentssamarbeidet gode skussmål, men ser det som umulig å fortsette samarbeidet så lenge Ukraina-krigen pågår. Vanskene startet imidlertid før det russiske angrepet på nabolandet, bemerker han.

Spesielt viser han til en russisk lov av 2012 om at ikke-statlige organisasjoner som mottar penger fra utlandet må registrere seg som «utenlandske agenter», med tilhørende krav om rapportering og offentliggjøring av statusen som «agent». Loven har blitt utvidet flere ganger, sist fra desember 2022, med særlig henblikk på vestlig innflytelse. En rekke organisasjoner og individer innen sivilsamfunn og media er ført opp i et agentregister.

– Samarbeidet har i mine øyne vært svært vellykket. Putins politikk med stempling av ulike organisasjoner og aktører som «utenlandske agenter» førte imidlertid tidlig til alvorlige problemer for det grensekryssende samarbeidet i nord. Loven er uttrykk for hans angst for at uro og opprør skal slå inn i Russland og ramme hans posisjon.

– Så kom invasjonen av Ukraina, og da måtte Barentssamarbeidet fryses. Noe annet ville vært utenkelig. Imidlertid vil det komme en dag der det vil bli tint opp. Vi vet bare ikke når, legger Jervell til.

Prøvde på en ny giv

I forlengelsen kan Jervell fortelle om et konkret forsøk på å reaktivere samarbeidet i Barentsregionen før krigen startet:

– Dette var et initiativ med utspring i den norsk-tyske Willy Brandt-stiftelsen og bygd på utenriksminister Lavrovs uttalelser i Tromsø i 2021. Det ble foreslått et nytt Kirkenes-møte mellom utenriksministrene i Barentsregionen, der man skulle prøve på en ny start under den forutsetning at loven om «utenlandske agenter» ikke skulle ramme Barentssamarbeidet. I Oslo og Berlin var det politisk vilje til å lufte et slikt opplegg for russerne.

– Lavrov kom med noen positive signaler, men disse måtte kunne omsettes i et konkret forslag. Så ble alt punktert av angrepet på Ukraina, sier Jervell.

Nevnte stiftelse bærer navnet til den vesttyske forbundskansleren Willy Brandt, som fikk fredsprisen for sin østpolitikk med vekt på dialog og endring gjennom tilnærming.

High North News rapporterte nettopp om Lavrovs utsagn nevnte år på Kirkeneskonferansen og Barentsrådets ministermøte i Tromsø. Blant annet berømmet han det gode naboskapet i nord og uttrykte håp om utviding av Barentssamarbeidet.

Mål og mening

Et sentralt punkt for noen av kritikerne som mener at Barentssamarbeidet (og dermed det norske Barentssekretariatets virksomhet) har vært feilslått, er at det ikke har bidratt til demokratisering av Russland. Denne lesningen møter også motbør fra diplomatene.  

– Systemskifte i Russland har ikke vært et mål for Barentssamarbeidet. Dette kan man ikke finne grunnlag for i noen offisielle uttalelser. Hvis Stoltenberg hadde ment dette i 1993 at det var et mål, ville det vært politisk umulig for russerne å bli med på dette prosjektet, sier Jervell.

– Derimot var målet å etablere et samarbeid mellom land med ulike styresett og tradisjoner. Russland har en helt annen historie. Russerne hadde ikke opplysningstida, og utviklet ikke samme syn på individet og menneskerettigheter som oss. Barents-initiativet var et forsøk på å vise at det er mulig å ha samarbeid på tvers av store kulturelle og historiske forskjeller. Naboer må kunne snakke sammen og samvirke selv om de har ulike interesser og tenkemåter, fortsetter han.

– Dette var ment å være brobygging over det som i all hovedsak hadde vært stengte grenser; med kontakt og samkvem på flere plan – ikke bare det offisielle politiske. Det var historiske referanser for dette med Pomorhandel [russehandel, journ. anm.] og et bredt grensekryssende kontaktnettverk i nord fram til 1917. På 90-tallet ville man utvikle et normalt naboforhold til Russland gjennom kontakt og samhandling – og skape et nytt Europa der folk lever sammen i fred og tillit. Det var visjonen, men så må vi nøkternt konstaterer at i møte med virkeligheten ble det ikke slik, supplerer Nordsletten.

Framtidsblikk

At det vil komme en ny vår for Barentssamspill, har som antydet Jervell sterk tro på.

– Gjennom historien har Russland vekslet mellom åpenhet og lukkethet overfor Vesten. En ny russisk vestvending vil komme før eller senere, men ikke så lenge det er krig i Ukraina og trolig heller ikke med Putin. Så vi må bare håpe at ukrainerne klarer å slå tilbake det russiske angrepet. Historisk er det mange eksempler på at militære nederlag ble fulgt av store politiske omveltninger, mener han.

Nordsletten er mer usikker på Barents-formatets framtid.

– I dag må vi bare konstatere at det ikke ligger til rette for videreføring av Barentssamarbeidet i den form det hadde. Om og når det vil være mulig å gjenoppta, er umulig å si. Men etter mitt syn må man aldri gi opp tanken om å etablere et så rasjonelt forhold som mulig til den store naboen i nord, sier han og utdyper:

– Vi skal ikke ha noen illusjoner om at det vil være enkelt – og trolig står vi overfor en lang periode med et sterkt spenningsforhold mellom Russland og Vesten. Imidlertid må vi holde fast ved troen på at forandring vil komme, og ikke bare erklære at alt er tapt for all framtid.

Trådene folk imellom

Barents-veteranene tar også til orde for å ivareta folk-til-folk-samspillet så langt det lar seg gjøre.

– Da Thorvald Stoltenberg lanserte Barents-initiativet, la han vekt på at samarbeidet skulle involvere folk i nord og være ramme for et bredt spekter av grensekryssende aktiviteter. I mine øyne bør vi ikke brenne alle broer, men fortsette kontakt med russisk side der det er mulig – ikke minst innenfor kultur og mellommenneskelige relasjoner, sier Nordsletten.

– Storpolitikken utspiller seg på sitt plan – og der er det mye vi etter Russlands brutale krig mot nabolandet Ukraina skulle ønske var radikalt annerledes – men å stenge alle dører for dialog med russerne vil være et feilgrep, mener han.

Holde en spareflamme

En slik tilnærming støtter også Jervell.  

– Nå må man bevare samarbeidsstrukturene – holde dem på en slags spareflamme – ved å opprettholde flest mulig praktiske kontakter. Barentssamarbeidets store aktivum er nettopp de tusener folk på norsk og russisk side har møttes og diskutert felles prosjekter. De har erfart at samarbeid er mulig. Den lærdommen glemmer de ikke lett, sier han. 

Illustrerende er tall fra ‘normalåret’ 2019 (før pandemi og krig): Da deltok over 30.000 nordmenn og russere i prosjekter støttet av det norske Barentssekretariatet.

– Summa summarum: Barentssamarbeidet var verdifullt så lenge det varte. Nå hører det fortiden til. Om det har noen framtid, vil i dag måtte bli et fromt håp. Vi må aldri gi opp troen på at det kan skje, men nøkternt og uten illusjoner se i øynene at det vil kreve en annen og bedre verden, sier Nordsletten.