Påtroppende NHO-sjef til frontalangrep på Trump og med tydelige krav til industrien

Daniel Bjarmann-Simonsen går formelt på som regiondirektør for NHO Nordland først 16. desember, men allerede onsdag, under Industri 2019, ga han tydelig signal om hvilken retning han mener industrien må ta for å overleve.

I en ganske så oppsiktsvekkende tale, i alle fall til NHO å være, gikk han til angrep på USAs president Donald Trump, som han mener gjør det motsatte av det han predikerer, og kom med tydelige krav til industrien.

Overfor Til High North News argumenterer Daniel Bjarmann-Simonsen for hvorfor han fant det nødvendig å være såpass tøff og og tydelig:

- Vi må ta inn over oss "the sense of urgency". Eller kriseforståelsen. Den forståelsen har klimaaktivistene tatt innover seg. Men de kan ikke finne løsninger på klimautfordringen. Det må politikerne og industrien gjøre, sier han. 

Her kan du selv se hele talen. 

I talen pekte han blant annet på at: 

- Flere og flere mener at verden går til helvete. Samtidig har vi en antikunnskaps- og konspirasjonsbevegelse som livnærer seg på denne virkelighetsoppfatningen. Som løper mot de monstrene vi burde løpe fra. Han heter Donald Trump, sa han og la til:

- Men faktum er jo at det aldri har dødd færre i krig, det har aldri vært mer fred, aldri mer velstand. Nuets elendighet er et evig samtidsparadoks, og det kan bare bekjempes med kunnskap.

Trump skader mer enn han hjelper

Bjarmann-Simonsen erkjenner riktignok at verden står overfor det han beskriver som «mørke skyer i horisonten». Og viser da, i tillegg til klimakrisen og den generelle maktforskyvningen, til «trumpismen».

- Bærebjelken i verdenshandelen er at man «ikke skal skade andre utilbørlig». Donald Trump gjør det motsatte. Han skader både jobb og verdiskaping i andre land, langt mer enn han hjelper sine egne bedrifter, og dette kan potensielt skade verdensøkonomien betraktelig.

Den påtroppende NHO-sjefen i Nordland understreket at dette ikke er et fremtidig problem, men at konsekvensene allerede har begynt å vise seg, også i vårt eget lille land.

- Vi kjenner det på kroppen allerede. Ferroglobe i Mo i Rana måtte nylig permittere alle sine ansatte. Det er et godt eksempel på konsekvensene av å gå inn i et handelspolitisk bakvendtland.

Men problemet er ikke isolert til republikanerne i Det hvite hus, understreker Simonsen:

- Flere og flere tar til seg disse standpunktene, også demokratene. Summen av rettigheter for folk og næringsliv blir langt større om man begrenser staters frihet til å skade hverandre. Dette er kjernen i frihandel og i EØS-avtalen og selve rammeverket for fred og velstand.

Gjentar historiske feilgrep

Han sammenlignet de politiske strømningene i dag med situasjonen som ledet opp til 2. verdenskrig.

- Vi gjentar historiens feilgrep som sendte verden ut i uføre på 1930-tallet: Isolasjonisme, sa han.

Bjarmann-Simonsen viste blant annet en faksimile fra Aftenposten anno 1994 med overskriften «Bedrifter viktig for næringslivet» og ingress: «Hovedutfordringen for norsk næringsliv er å utvikle det næringslivet som skal ta over når oljeinntektene synker».

- 25 år og ti tusen milliarder kroner etterpå diskuterer vi fortsatt det samme. Forskjellen er at vi i dag har en masse nye teknologier for hånden og ei klimakrise på trappene som gjør at vi må ta i bruk disse teknologiene, og det raskt, sa han, men poengterte: 

- Denne konferansen viser at vi, i motsetning til det mange tror, er godt rustet til å håndtere de endringene vi står overfor i de globale spillereglene. Bærekraftmålene kan bli et konkurransefortrinn for både industrien og nasjonen. Det blir ikke enkelt, men vanskelig og nødvendig.

Kompromissløs ungdom

Nussir-saken er, ifølge Bjarmann-Simonsen, et godt eksempel på vår tids store paradoks.

Gruveselskapet Nussir ASA ønsker å starte gruvedrift i Kvalsund kommune for å hente ut mineraler som blant annet kan brukes i elbiler, batterier, solceller og vindmøller. Men når kobber skal utvinnes fra to fjell, Nussir og Ulveryggen, vil det skape støy. Virksomheten vil også påvirke to reinbeitedistrikter og vannkvaliteten i Repparfjorden.

- Det store spørsmålet er: Kan vi tolerere litt skade på miljøet for å redde klimaet? For å starte den grønne revolusjonen? Spør du de klimastreikende ungdommene er svaret nei. Vi står overfor en ungdomsgenerasjon som ikke responderer på presumptivt «rasjonelle» argumenter om «økonomiske framskrivninger», men avviser alt av kompromisser. Det er ikke godt nok, sa han.

Denne uken ble det også kjent at klimaaktivisten Greta Thunberg takket nei til Nordisk råds miljøpris med ordene:

- Vi trenger ikke priser, det vi trenger er at våre politikere og makthavere begynner å lytte til den nåværende, best tilgjengelige forskningen, sa Isabelle og Sophia Axelsson som møtte opp på prisutdelingen på vegne av Greta Thunberg.

Thunberg benyttet samtidig anledningen til å skjelle ut Norge og især produksjonene ved Johan Sverdrup-feltet på sin Instagram-profil:

«Det nyåpnede olje- og gassfeltet Johan Sverdrup er forventet å produsere olje og naturgass i 50 år: olje og gass som vil generere globale CO2-utslipp på 1,3 (milliarder) tonn», skriver hun blant annet.

Det handler om å overleve

Daniel Bjarmann-Simonsen sier dette illustrerer problemet industrien står overfor.

- De unge har en kompromissløs tilnærming til problemene vi står overfor. Samtidig har vi teknologien som leverer det de klimastreikende ungdommene krever tilgjengelig. Men vi må bli flinkere til å fortelle om det. Vi må rope høyere og male med bredere pensel, sa han.

Bjarmann-Simonsen mener videre at synet på jobb og verdiskaping som grunnlag for velferd er under press.  

- Nå handler det om å overleve. Tror dere pelsdyrnæringa for noen få år siden trodde de stå overfor en statlig styrt avvikling? Tror dere oljebransjen drømte om at de ville sette sluttstrek for massevis av arbeidsplasser? Dette kan skje med hvilken som helst næring og vi må kjempe for vår rett til å overleve. Og for å klare det, må vårt bidrag komme tydeligere fram og ble mer relevant i den støyen og informasjonsstormen vi står i. Husk, det er enklere å legge ned enn å bygge opp. Og for å unngå avvikling må vi gi svar som folk tror på.

Den harde erkjennelsen

Norge er en nasjon av klimagassprofittrøer.

- Vi liker ikke å si det, men det er sant. Vi er blitt verdens rikeste land av å slippe ut klimagasser. Nå må vi snu og gå fra å være utslippsprofittører til å bli klimaprofittører. Det vi ønsker å bevare, det må vi forandre.

Men like viktig, mener han, er å få budskapet ut.

- Vi må fortelle det til alle, ikke minst de unge. De må se oss, forstå oss og tro på oss når vi sier at vi faktisk kan løse klimakrisen samtidig som vil trygger arbeidsplasser og sikrer velferden.

Sense of urgency

- Du tegner et ganske så dystert bilde av hva som vil skje om man ikke tar inn over seg virkeligheten og ikke tar klimaaktivistene på alvor? 

- Ja, men det er helt nødvendig. Det nytter ikke å sitte på en konferanse og fortelle hverandre hva man gjør når ingen andre vet det. Klimaaktivistene opplever at det ikke skjer noe, at ingenting gjøres. Skal vi være en del av løsningen, må vi i langt større grad fortelle om det. I dag er denne historiefortellingen fraværende.  Konsekvensen kan bli at strømningene i samfunnet for øvrig gjør at politikerne strammer til skruen og det kan bli en eksistensiell trussel mot industrien. 

- Hvilke reaksjoner har du fått i kjølvannet av talen? 

- Flere kom bort til meg etterpå og erkjente at de ikke hadde tenkt på det sånn før. Men også atderes egne sønner og døtre mener jobben de gjør er med på å skade kloden. Det er betegnende at man i næringslivet ikke er så opptatt av å fortelle hva man gjør. Det gir et gap mellom den faktiske og den opplevde virkeligheten. 

- De fleste tilbakemeldingene var hyggelige, men også betenkte. Jeg så at flere tok bilder av «hjemmeleksa» jeg ga dem, om at de må ut og fortelle det de driver med. Så fikk jeg spørsmål fra forskere om jeg trodde at markedet skulle løse klimautfordringene alene, og det skal vi selvsagt ikke. Det må skje i samspill mellom næringslivet og politikerne gjennom reguleringer, innkjøpsmakt og investeringer i forskning og innovasjonsmidler.

- Alle er enige om problemet, men det vil bygge en bro mellom partene hvis vi blir flinkere til å fortelle hvordan vi løser problemene. Det er ganske paradoksalt at det er mer negativ oppmerksomhet om Johan Castberg-feltet enn det er positiv omtale av milliardanlegget til Elkem i Sørfold, som skal sikre en miljøvennlig silisiumsproduksjon med lavest mulig utslipp og med minst mulig ressurser på avveie. 

- Hvordan skal du, som påtroppende regiondirektør i NHO Nordland sørge for at industrien blir hørt, sett og forstått?

- En av mine oppgaver, sånn jeg ser det, er å forstå tida vi lever i og oversette det til et språk også næringslivet forstår og ved det sikre vår eksistens. Dette var et forsøk på det. Vi i NHO skal også være et talerør, men det holder ikke at vi alene gjør det. Hver enkelt bedrift, som jobber med bærekraftige løsninger og har grønne arbeidsplasser, må fortelle sine historier. Først da blir det nært nok og kjært nok til at alle og enhver forstår at at vi er en del av løsningen, ikke problemet.