Norges «Monaco» tar feil, men viser vei der andre kommuner stenger ungdommen ute

I oktober la Distriktsnæringsutvalget fram sin rapport, i november kom stortingsmeldinga om nordområdene, mens året ble avsluttet med Distriktsdemografiutvalgets konklusjoner og analyser.

Det er et godt tegn at menneskene i nord blir gjenstand for analyser, ikke bare mineraler og verneverdige fuglearter.

De statistiske varsellampene har blinket rødt i mange tiår, før ethvert departement med respekt for seg selv slo til med omfattende studier av hva som skal til for å styrke økonomien i de deler av Norge hvor det fortsatt produseres reelle verdier, verdier som i neste omgang skaper enorme formuer blant innsidehandlerne på Oslo Børs.

Et nasjonalt gjesp

Å si at disse utredningene så langt er møtt med et nasjonalt gjesp, ville være å undervurdere gjespens betydning for folkehelsa.

Annerledes da med ordfører Sture Pedersen i Bø kommune i Vesterålen i Nordland. Gjennom et benkeforslag i kommunestyret, uten noen form for konsekvensutredning på forhånd, vedtok kommunen å kutte maksimalt i formuesskatten.

Siden har den samme ordføreren blitt høyresidas kjæledegge og venstresidas hoggestabbe. Et fyrtårn for skattetrøtte rikfolk, og en rød klut for dem som hevder å ha enerett på solidaritet.

Så ivrig har Pedersens medspillere i regjeringen vært at de lynraskt korrigerte reglene for skattetilpasning for å tilpasse seg Bø kommunes lokale skattepolitikk. Siden har debatten bølget fram og tilbake, nå sist ved at statssekretær Paal Pedersen i kommunal- og moderniseringsdepartementet ifølge VG advarer andre Høyre-ordførere mot å gjøre det samme.

Samtidig som han fortsatt hyller Bøs initiativ.

Et velkomment opprør

Men ordføreren i Bø har egentlig ikke gjort noe annet enn å tørre å ta i bruk et skattepolitisk virkemiddel det er tverrpolitisk enighet om, en lokalt tilpasset skattesats for formuer.

Opprøreren i meg liker politikere som tør å gå sine egne veier i et landskap hvor den kommunale handlefrihet gjennom flere tiår er redusert til nærmest ingenting.

Nordnorske kommuner, selv de største byene, sliter med befolkningsnedgang eller stagnasjon. I møtet med en stadig eldre befolkning, tilbyr disse kommunene ungdommer som truer med å flytte sørover, en maksimering av lokale skatter og avgifter. I tillegg til en boligpolitikk tilpasset arv eller alderdom. I sum et kommunalt inntektssystem der den friheten som fortsatt finnes, som lokalt tilpasset formuesskatt, brukes på å øke innbyggernes utgifter langt forbi det som er smertegrensa for ungdom i etableringsfasen.

Nå mener ikke jeg at Bø kommune har valgt en vei som vil tiltrekke seg yngre mennesker. Forslagets virkninger og konsekvenser på den kommunale økonomien er også altfor dårlig utredet.

Treffer ikke ungdommen

Og ungdommen som vi vil beholde, er flere tiår unna en økonomisk situasjon hvor de vil nyte godt av kutt i formuesskatten.

Selv noen av Sture Pedersens «skatteflyktninger» har fått kalde føtter og snur i døra før de har flyttet. Angivelig fordi de trodde det var nok å flytte pengene til «Monaco». At de også selv måtte bevege seg ut av byen og inn i utkanten, kom som en ubehagelig overraskelse.

Det minner meg om engelske straffanger på begynnelsen av 1600-tallet som fikk valget mellom galgen eller en overvintring på Svalbard. Da vintermørket senket seg over Spitsbergen valgte de døden, og returnerte til London.

Omsorgen for et voksende antall formuende er rørende, men det er et større problem at verken formuer eller redusert arbeidsgiveravgift har brakt nordnorske lønnsmottakere i nærheten av landsgjennomsnittet.

Oslo er skatteparadiset

Legger vi til at de kommunale skattene og avgiftene i nordnorske byer, som eiendomsskatt og parkeringsavgift, får Oslo til å se ut som et skatteparadis, aner vi konturene av en kommunalt bestemt økonomi som verner sin aldrende befolkning, men stenger ungdom ute.

Men når regjeringen, sammen med Bø kommune, viser vilje til å bruke lokalt tilpasset skatt i kampen mot nedgang i folketallet, så er vi på rett vei. Også Distriktsdemografiutvalget anbefaler skatteendringer som virkemiddel når de foreslår å fjerne skatt på utleie i distriktene.

Det åpner for en mye breiere diskusjon om bruk av skatt som virkemiddel, også skatt på personlig inntekt.

Å snu befolkningsutviklingen krever drastiske virkemidler. Det hjelper lite eller ingen ting å kutte i skatten til Bjørn Dæhlie.

Et skattekutt for lærere, fagarbeidere og helsepersonell - altså vanlige lønnsmottakere - ville være et målrettet og radikalt tiltak.

For radikale tiltak er nødvendig for å stoppe befolkningsnedgangen, og det krever at både lokale og nasjonale myndigheter tar grep.

God jul til våre lesere!