Arne O. Holm mener Mens Freyr-toppene melker selskapet, blør aksjonærene

Det skulle bli det neste store norske industrieventyret i nord. En batterifabrikk i den nordnorske industrihovedstaden Mo i Rana, med flere tusen ansatte.

Clint Eastwood

I stedet forsøker aksjonærene å selge aksjene sine raskere enn Clint Eastwood trakk revolveren i filmen «The Good, the Bad and the Ugly» i 1966. På New York-børsen blør aksjonærene mer enn neseblod.

Skjønner plutselig ikke aksjonærene sitt eget beste?

Foran hver eneste lønnsøkning, hver eneste bonusutbetaling, hver eneste aksjeopsjon og nå sist foran flytteoperasjonen fra Mo i Rana til Georgia, USA, har ledelsen vist til hensynet til selskapets aksjonærer og deres interesser. Men nå, etter at aksjekursen har falt fra 15 dollar til 1,5 dollar i løpet av et år, beskyldes de samme aksjonærene for å være mer eller mindre kunnskapsløse.

Selv insidere i selskapet flykter på en kurs langt under toppnivået.

Kanskje kan et tilbakeblikk på selskapets historie forklare noe om hvorfor investorer ikke stoler på selskapets forsikringer om at det meste går etter planen. For det skyldes ikke, slik redaktør Marit Ulriksen i Rana Blad skriver, at «enkelte har, og lenge har hatt, et genuint ønske om at Freyr sin satsing i Mo i Rana ikke skulle lykkes».

Bryr seg katta

Amerikanske investorer bryr seg katta i hva norske kommentatorer måtte mene om Freyr. De bryr seg om en ting, og det er selskapets verdiskaping og bunnlinje.

Jeg er en av de som fra starten har vært kritisk til batterisatsingen i Mo i Rana. Ikke fordi jeg hadde noe ønske om at Freyr og Rana-samfunnet skulle mislykkes, men fordi jeg aldri fikk regnestykket som lå bak planene til å gå opp.

Å stille kritiske spørsmål handler ikke om å motarbeide ei industriell satsing. Det handler om se realitetene bak løftene.

For Freyr startet eventyret om batterifabrikken på Mo i Rana med et løfte om 2.500 arbeidsplasser basert på vindkraft og annen grønn energi, med produksjonsstart i 2022.

Siden er det meste snudd på hodet, og produksjonen er fortsatt ikke i gang.

Maksimere utbyttet

I dag er Freyr et Luxemburg-basert selskap, med hovedkontor i Oslo og en fabrikk basert på alt annet enn grønn energi under bygging i USA. Selskapet hadde 19 direktører før de forleden varslet en slanking av organisasjonen. Av totalt 189 ansatte i Mo i Rana og Oslo får 78 i disse dager sparken.

Ingen ting av dette skyldes at noen ønsket at Freyr skulle mislykkes. At det mangler drøyt 2.300 ansatte for å oppfylle løftet, eller at produksjonsstarten er overskredet med snaue to år.

Tvert imot skyldes det aksjonærenes ønske om å maksimere utbytte og profitt ved å springe etter amerikanske proteksjonisme og subsidier, i stedet for en teknologisk utvikling, basert på norsk kompetanse og grønn energi.

Eller for å si det med ledelsens egne ord: De flyttet fra Norge fordi norske skattebetalere ikke var villig til å plukke opp regninga for å utvikle ei batterinæring i Mo i Rana. Det mangler snaue 10 milliarder i statsstøtte.

Skyhøye lønninger

Det skulle også dekke skyhøye lønninger til ledelsen (konkurransekraftig, men ikke lønnsledende), styrehonorar i en størrelsesorden vi ikke har sett maken til i Norge tidligere, og sluttpakker som gjør det mer attraktivt å slutte enn å bli værende i selskapet.

Men når Freyr først valgte å lytte til sine aksjonærer, hvilket et selskap notert på en amerikansk børs selvsagt skal gjøre, så må de også forholde seg til aksjonærer som akkurat nå setter usedvanlig dårlig pris på selskapets disposisjoner.

For aksjonærene har jo alltid rett, ikke sant?

Akkurat nå mener aksjonærene at Freyr ikke er stort mer verdt enn kontantbeholdningen i selskapet.

Altså at den PR-skapte og meningsløse klisjeen om at lønningene «er konkurransedyktige men ikke lønnsledende» overhodet ikke har skapt merverdier.

I stedet har Freyrs satsing i USA sendt aksjekursen ned med inntil 90 prosent. Tilsynelatende har bare selskapets insidere klart å selge seg ut raskere enn Freyr klarte å skrive pressemeldinger og kvartalsrapporter.

Skal man tolke aksjekursen er stort sett det eneste som er igjen i Norge et eventyr. Industrien, målt mot de opprinnelige planene, ligger brakk.

At aksjonærene i Freyr Battery skulle ha et ondsinnet ønske om å gruse selskapet, faller på sin egen urimelighet.

Og at det å stille kritiske spørsmål skulle være ondsinnet.

Et øyeblikksbilde

Samtidig, og det er viktig, er det verdt å minne om at aksjekursen alltid er et øyeblikksbilde. For Freyr har øyeblikket med fallende aksjekurs så langt vart i et drøyt år.

Heller ikke Freyr-ledelsens utspill om å kjøpe egne aksjer har løftet kursen. Så er heller ikke dette løftet, så langt, innfridd.

At en redaktør i en lokalavis, med nære bånd til Freyr, mener selskapet er et offer, er kanskje tilgivelig.

Mindre forståelig er det at lederen for NHO Nordland mener det er riktig å bruke begreper som «uthenging, stempling og mistenkeliggjøring» når Freyr rammes av kritikk.

Ei årslønn på nesten 30 millioner kroner kompenserer langt på vei for kritikken mot et selskap som har gått fra et løfte om 2.500 arbeidsplasser i Mo i Rana via Oslo, Luxemburg til Georgia, USA.

Men akkurat nå er det aksjemarkedet som feller en knusende dom over Freyr. Det kan snu, til glede for aksjonærene.

For industribyen Mo i Rana har det dessverre mindre betydning.