Arne O. Holm mener: Longyearbyen, Svalbard, fra demokrati til embetsstat?

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Det mangler ikke på arenaer hvor vi kan legge fram våre synspunkter, men synspunktene trenger i liten grad igjennom. Når vi kommer inn i prosessen, oppfatter vi det som om beslutningene allerede er tatt.

BalancingAct

Det sier Ronny Brunvoll, leder for Visit Svalbard, reiselivsnæringens egen interesseorganisasjon.

Jeg møter ham i en pause under presentasjonen av et fire år langt forskningsprosjekt, BalancingAct, som blant annet har sett på forholdet mellom reiselivet og myndighetenes regulering av det samme.

Prosjektet, som er et samarbeid mellom næringsliv og forskere, er unikt i den forstand at det også forsker på menneskene i det egentlige Arktis. Slike lange forskningsprosjekt er normalt forbehold reinsdyr og isbjørn. Menneskene derimot, som bor i Arktis, vet vi forsvinnende lite om.

Etter noen dager i en by på vei inn i den nesten bekmørke tida som kjennetegner nordlige utposter, ser også reiselivsnæringa en smule mørkt på situasjonen. Ikke for det, næringa tjener sine egne penger og omsetter for 1,3 milliarder kroner i året.

Enhver fastlandskommune med drøyt 2.000 innbyggere ville jublet.

Men det er ikke der skoen trykker.

Heller ikke på egeninnsatsen. Jeg kjenner knapt nok næringsaktører som med større kunnskap og tyngde går på løs på de helt spesielle utfordringene det gir å drive business i det som ifølge politiske målsettinger skal være verdens best forvaltede villmark.

Egen stortingsrepresentant

De regulerer seg selv, de skriver høringsuttalelser så blekket spruter, og deltar i såkalte dialogmøter til de blir hes.

– Men vi opplever at det er veldig langt til Oslo, og at kunnskapen om oss er lav, sier ordfører i Longyearbyen, Terje Aunevik.

Han mener en egen stortingsrepresentant fra Svalbard kan være en løsning på å om ikke dette, så i alle fall fylle noen av kunnskapshullene om livet i Longyearbyen.

Ønsket illustrerer en økende desperasjon på vegne av både innbyggere og næringsliv.

– Møter med myndighetene er skinnøvelser, rett og slett, sier Ronny Brunvoll.

– Og det gjelder ikke bare reiselivet, men på flere områder som påvirker livet i byen.

Det er lett å skjønne en frustrasjon på vei over i en ren mistillit til myndighetenes reguleringsiver. Forslagene til regulering kommer tette som hagl i en arktisk vinterstorm.

Næringen makter knapt å innrette seg etter stadig skiftende regler, før nye forbuds- og regulerigsraketter skytes ut fra byråkratiet i Oslo i retning Longyearbyen.

Reguleringer som sjelden eller aldri bygger på kunnskap fra forskning, eller observasjoner fra de som ferdes ute i felten på Svalbard.

Sikkerhetspolitikk

Den sikkerhetspolitiske situasjonen, med krig i Europa og Russlands tilstedeværelse på Svalbard, har gjort det lettere å begrunne et stadig strammere offentlig grep rundt både næringsliv og befolkning for øvrig.

Skjønt, begrunnelse.

Hvilken geopolitisk betydning det skal ha å flytte grensen for hvor nær man kan være en hvalross, eller jage turister og fastboende opp i livsfarlige brefall fordi det legges ned stadig nye forbud mot å krysse sjøis med snescooter, er ikke uten videre lett å bli klok på.

De som lager reglene har sjelden, av og til aldri, vært i områdene de regulerer. Og ikke kan de lese kart. De lytter heller ikke til mange tiår med lokal kunnskap om vær, klima, føre eller dyreliv.

I realiteten er myndighetene i ferd med å reversere det lokaldemokratiet som ble innført i Longyearbyen rundt årtusenskiftet. Ikke tilbake til gruvebymodellen, Company Town. Den hadde om ikke annet enn en viss lokal forankring.

Flytteprosessen går mer i retning av en embetsstat, hvor politikerne, de som til slutt skal bestemme, ikke har kunnskap nok til å stoppe de mest næringsfiendtlige forslagene.

Går lei

Slik herjes det med ei næring som med stort alvor har oppfylt politiske målsettinger om å erstatte gruvedriften, men som nå åpenbart har gjort jobben bedre enn det som passer hovedstaden.

Fortsatt skal næringen bære lokalsamfunnet, både med skatteinngang og tilbud i form av butikker og kafeer og idrettshaller, alt sammen nødvendig for å befolke ei øy strategisk beliggende i ishavet langt der nord.

Men hvordan næringen skal løse sine oppgaver, hvordan de skal tjene penger, blir stadig vanskeligere å forstå når regelverket er mindre forutsigbart enn ei værmelding for det neste halve året. 

Stadig flere går lei og vurderer en avvikling av sine virksomheter.

Og kanskje er det rett og slett det som er myndighetens mål på sikt. 

Men da bør det sies i klartekst.