- Kunnskapsløshet gir konflikter og trusler

- Jeg vil vise folk at her er det en kultur verd å ta vare på – en kultur som finnes rett utenfor vår egen stuedør, og som vi vet lite eller ingenting om.

I over 20 år har fotografen Arvid Larsen fulgt familien Pavall i fjellet og i skogen – på en betingelse: Han måtte ta vare på seg selv, ingen ville vente på ham om han ikke klarte å henge med. Fjellet er ikke for pyser.

- Det startet jo med at jeg hadde lyst til å lage en fotobok om Kjerringøy – det syntes jeg var en god idé, jeg er jo fra Kjerringøy. Og det første jeg måtte gjøre, syntes jeg, var å komme meg opp på Strandåtinden.

Jeg kom meg nå opp det fjellet og en tid etterpå traff jeg noen samer med rein og tenkte at dette må jeg jo også finne ut av. Så jeg gikk bortover til dem, og møtte Annfinn Pavall.

Jeg var såpass grønn da, at jeg sa det rett ut; jeg har lyst til å lære meg litt om reindrift, kan jeg være i lag med dere et par dager? Annfinn kom helt opp i ansiktet på meg og kikket. Og så sier han: "Ja, det syns jeg du skal. Du kan komme i morra tidlig, sånn i seks tida". Og så snur han ryggen til meg og går.

Det er sånne øyeblikk som sitter som naglet fast i hukommelsen – sterke øyeblikk, sterke møter, sier Larsen. Som i forkant av denne første fjellvandringen med samefamilien Pavall hadde hatt såpass vondt i ryggen at kiropraktoren hadde beordret stramt korsett hvis han absolutt skulle avgårde. For det skulle han jo.

Med altfor stor ryggsekk - og så stramt innsurret i korsettet at han rett og slett svimte av i det første forsøket på å følge Annfinn Pavall i fjellet.

- Da jeg våknet til var jo han borte vekk. Jeg skjønte ikke så mye, men da jeg nådde ham igjen etter en tid så sto han der og flirte – "åja, der kjæm turisten ja". Han var overhodet ikke interesserte i hva som hadde skjedd eller hva jeg holdt på med.

Men etterhvert skjønte vel Annfinn også at fotografen – eller "lappografen" som de etter hvert skulle komme til å kalle ham – var litt ivrigere enn turister flest. Og Annfinn har alltid vært opptatt av å formidle kulturen. Det vokste frem et vennskap mellom de to – og smått begynte de å turnere sammen med et lysbildeprogram.

Lappografens bilder, tatt med et utrolig upraktisk Hasselblad kamera oppe i ville fjellet, og samen Annfinn Pavalls fortellinger ble et prosjekt. For som Larsen sier:

- Det vi ser av konflikter skyldes jo i veldig stor grad uvitenhet, manglende kunnskap, manglende informasjon og dermed manglende forståelse. Og rundt år 2000 begynte Arvid Larsen også så smått å gjøre filmopptak i fjellet. Turene med samefamilien fortsatte, og etter hvert formet ideen seg om å lage film.

Den første filmen om samene i grenseområdet ble "Landet bortenfor" - vist på NRK i 2011. Og nå foreligger den store; "Grenseland".

- Ja, det er resultatet av over 20 års arbeid faktisk – og jeg føler meg både lettet, glad og stolt, sier Arvid Larsen når High North News snakker med ham to dager før premieren – på Fauske kino 4. april.

Filmen dokumenterer Arvid Larsens mange turer sammen med reindriftsamene i området som strekker seg fra Kjerringøy ytterst i Bodø kommune, mot Vestfjorden, innover forbi Fauske og Valnesfjord og innover til svenskegrensen. Larsen presiserer for øvrig at han ikke har vært alene om å bringe resultatet frem til filmlerretet;

- NRK Nordland har stilt opp gjennom hele prosessen - både med fotografer og annen hjelp. Og hele klippejobben er utført av Ola Helness ved NRK Nordland. 

- Jeg har lært enormt mye av disse menneskene, sier Larsen. – Og, legger han til, det er jo vel og bra at kongen har bedt om unnskyldning til det samiske folket, at Erna Solberg har gjort det samme er fint det, men hvis det er sånn at samer er noe vi skal ha i Oslo rådhus 17. mai og et flagg i NRK-studio på samefolkets dag, men så skal vi ikke ta vare på det som de faktisk lever av – det holder jo ikke.

Arvid Larsen mener det er fare for kollaps i reindriftsnæringen i dette området .

- Det er en reell fare for kollaps – på grunn av for mange rovdyr. Husk at uten rein forsvinner rovdyrene, det er samene her som forer rovdyrene, men de er altfor mange.

På noen uker i løpet av forrige vinter ble nesten en fjerdedel av flokken tatt av kongeørn og gaupe i Rago – to gaupefamilier som holdt på å lære opp egne unger. Reindriverne fikk ikke fellingstillatelse. En fjerdedel av flokken – det er katastrofe. Vi snakker om omkring 250 rein som blir borte.

Fotografen forteller at erstatningsregimet i Norge er helt forskjellig fra det svenske.  

- Her i Norge må hvert dyr vises frem og analyseres, obduseres og tolkes. I Sverige bruker man omregningsformler basert på antallet rein og antallet rovdyr i området. Man går ut fra forventet tap og erstatter deretter.

Men en ting er pengene. Som Mats Pavall – som overtok da Annfinn pensjonerte seg – sier:

- Hva hjelper det å få penger? Vi får jo ikke kjøpt livdyr, det er ingen som har livdyr å selge.

Arvid Larsen har levd så lenge sammen med samene i grenseområdet her at han blir ivrig når det kommer til snakk om rovdyrforvaltning:

- Det er rett og slett for stor belastning på grunn av rovdyrene. Nordland har 15000 rein, og like mange rovdyr som i Finnmark, der det er 150.000 rein. 10 ganger større belastning i et terreng som er utrolig mye vanskeligere å overvåke enn hva det er i Finnmark.

Det er jo ingen samer som mener at man ikke skal ha rovdyr, det er ikke det det handler om. Det er ikke jerven som art som tar reinen, det er enkeltindivider som går løs og blir rene drapsmaskiner. Det er disse reinsamene vil ta ut.

Da hjelper det ikke å ha kvoter og telle antall jerv – da risikerer man jo å felle en jerv som ikke gjør noe skade, som ikke er en reindreper. Det er enkeltindivider som dreper – det har man til og med sett hos ørna også, hevder Arvid Larsen.

Ifølge Larsen har man sett ørner oppe i Siso som har spesialisert seg på å gå inn og angripe fra venstre side, bak på reinen, og bruke klørne til å punktere lungene på dyret. Og det har man bare sett akkurat der.

- Det er også dokumentert ørn som har tatt årsgamle okser i fart og satt kloa gjennom skallebeinet på reinen.

Og gaupe – et fantastisk dyr, men den dreper en rein, spiser litt, går seg en tur, og når hun kommer tilbake har det vært tusen kråker der og herjet og spist og dritt, så da tar hun heller ny, fersk mat - dreper en rein til.

Jeg var med på gaupejakt, og lå og så på gaupa en times tid før hun ble tatt, et utrolig flott dyr, og det var nesten trist da hun ble skutt. Men da hadde hun allerede drept over 30 rein inne i Sjunkfjorden, så det var ikke til å unngå, sier Larsen.

- Filmen heter Grenseland også fordi menneskene er i grenseland for hva de kan klare, for hva de kan stille opp mot dette. Slik det er nå er det langsom kvelning – og til og med ute til høring om det skal åpnes for bjørn i Ragofjellene. Da er det game over – slutt.

Og husk det – tar du ut reinen så har jo ikke rovdyrene noe å spise på lenger – der er jo ikke noe hare igjen, og minimalt med rype – så da står man igjen med lemenår fra tid til annen. Det holder ikke det.

Reindriftsamene som driver der er fôrverter for rovdyrene, og da må de i alle fall få en aksept for det, fremfor å bli fremstilt som et problem. Da får man heller være ærlige og si at reindrift, det har vi ikke plass til, det er utdatert. Men da får man si det da. Det er mer fair det.

Men da, understreker Larsen, - forsvinner jo rovdyrene også. I et reinbeitedistrikt rett nord for det området vi snakker om – på svensk side – der ga de etter hvert opp. De solgte dyrene og ga opp, og det som skjedde var jo at i distriktene som grenset til dette reinbeiteområdet, der formelig eksploderte det med rovdyr.

Og så snakker noen rovdyrfantaster om at det også skal bjørn inn i Rago. Hva skal byfolk med bjørn inne i Rago? Hva er greia? Bjørnen er jo ikke noen truet dyreart heller, og kommer den til Rago nasjonalpark og til reinbeiteområdene der, ja da er det kroken på døra, mener Arvid Larsen.

- Vi må skjønne at det er antall rovdyr, antall ørn, gaupe, rev – det er det som truer eksistensgrunnlaget for den samiske kulturen her – den lulesamiske opprinnelige kulturen.

Kunnskapen om dette må spres, og det er dette jeg føler er min greie, mitt bidrag. Og Annfinn er med. Ubeskjedent nok – filmen "Grenseland" tror jeg at bare jeg kunne ha laget.

- For det handler om tillit, om at samene er trygge på deg?

- Ja, helt klart. Det er bare det det er snakk om, og god tid. Jeg har jo aldri hatt det travelt med dette, det tok jo 15 år fra jeg begynte å filme til den første filmen kom, det var ikke viktig å ha det ferdig på et bestemt tidspunkt.

Slik sett er den ferske filmen nesten historisk i seg selv. Og historikk har den jo i seg også. Som for eksempel da norske myndigheter, i 1972, fikk for seg at det var en uting at svensk rein forvillet seg over grensen.

- Da satte man selvsagt ned en komité, for øvrig ledet av en danske, og i -72 vedtok man å sette opp et gjerde på over 16 mil i grensefjellet – for å hindre svenskrein i å komme over til Norge.

Når er jo problemet det at i fjellet er det en god del vann, og på vinteren er det frost. Så reinen gikk jo hver vinter der den alltid hadde gått – over isen. Eller den gikk over de nedsnødde gjerdene – det gikk jo også fint.

Men – da den skulle hjem igjen, på våren og sommeren, da var isen gått og snøen smeltet – så de svenske reineierne hadde et satans spetakkel med å få reinen sin tilbake..

Etter en 10 års tid fant man jo ut at ideen ikke var så god likevel, så da sluttet de å reparere og ville ta ned gjerdene igjen. Det er et stykke film i "Grenseland" fra dette, med rein som står fast i disse gjerdene også. De skapte mye lidelse for rein som gikk seg fast, brunstrein som satte fast gevir der osv. Dårlig idé, tuftet på total kunnskapsmangel, mener Arvid Larsen.

- Ingen av reineierne var blitt tatt med på råd, eller spurt om hva som burde gjøres. Slike ting skaper selvsagt også sinne og manglende respekt. Men nå er det blitt bedre mekanismer, det skal sies.

De norske og svenske lappene, som Arvid Larsen helst kaller dem, er løsningsorienterte – de har ikke konflikter seg imellom, noe som visstnok ikke er like vanlig andre reineiere imellom.

De har en felles beiteforståelse, de respekterer hverandres arealer og kommer det en norsk rein og blander seg med den svenske, så blir man kontaktet og spurt hva man skal gjøre med den; sende dem tilbake, skal vi kjøpe den eller skal vi slakte den? Så blir man enige om det.

- Hva har egentlig de største utfordringene for deg, under arbeidet med dette da?

- Det aller vanskeligste har kanskje vært at det er vanskelig, for ikke å si nytteløst, å avtale noe på tidspunkt. Hvis man har en avtale om å møtes på torsdag, så orker man ikke sitter der lenger enn tre dager og vente. Så da la jeg igjen en pose wienerbrød og dro hjem.

Da vi møttes en måned senere sa ha bare takk for wienerbrødene. Og da jeg spurte når i huleste de hadde kommet, så var svaret at det hadde nok tatt en uke til. Og hvis jeg skulle irritert meg over det, så var det bare å slutte. Sånn er det bare – det er naturen som styrer.

Men jeg merket at jeg ble irritert etter denne tragedien inne i Rago, da de mistet så mange dyr – over at jeg ikke fikk vite noe om det før etterpå. De glemte det, de tenkte ikke at jeg skulle ha vært der og tatt bilder.

Jeg vet jo, og skjønner jo, at alle var så fortvilte, nesten som i transe, de bare jobbet, sov litt og jobbet igjen. Men samtidig så tenker jeg at det er viktig med dokumentasjonen, både opp mot allmenheten og politikere, å vise hvordan det er, vise hva som faktisk er virkeligheten.

Det er jo det jeg vil fortelle – det er mitt bidrag.

Samtlige bilder i denne artikkelen, bortsett fra bildet av Larsen selv, er utlånt fra Fotografen Arvid Larsen, og brukt med hans tillatelse.