Kronikk: Vår fiende Russland?

Søndag 18. mars går russerne som kjent til urnene. I Oslo arrangeres det en rekke arrangementer som diskuterer Putins seier. Det er som regel et dårlig tegn for et regimes demokratiske karakter hvis slike arrangementer kan planlegges på forskudd.

Samtidig er det lite tvil om at Putin er populær. Selv om rommet for opposisjon er innskrenket, er det ikke et totalitært regime, slik enkelte har hevdet. Valget er imidlertid verken fritt eller rettferdig.

Her er det et vanskelig spørsmål: på hvilket grunnlag vurderer vi Russland?

På 1990-tallet var det en forventning om at Russland skulle bli som "oss". Derfor måler vi også landet etter en annen standard enn for eksempel Kina. Russland er nært og likt nok til å bli sammenlignet med vår egen politiske praksis, men annerledes nok til at det holdes utenfor ideen om hva "Europa" er. Vi kritiserer Kina, men langt mer varsomt.

Da Putin kom til makten høsten 1999 holdt han en tale der han påpekte at selv om Russland var europeisk, burde det ikke måles etter samme standard som liberaldemokratiske land. Vektleggingen av landets konservative egenkarakter har siden utviklet seg kraftig, særlig fra og med Putins tredje presidentperiode i 2012. Parallelt har kritikken mot vestlig internasjonal politikk økt. Det er i dag lett å glemme at myndighetene en gang var åpne for både EU- og NATO-medlemskap.

For oss som jobber med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, har det vært et poeng å nyansere noe av kritikken mot nabolandet ved å vise til hvordan verden ser ut fra Kreml. Anneksjonen av Krim i 2014 var for eksempel uten tvil folkerettsstridig, men neppe et tegn på en ny nasjonalistisk og/eller ekspansjonistisk imperialisme. Krim står helt spesielt i russisk identitet, og kan ikke sammenlignes med eksempelvis de baltiske statene – slik noen har gjort i diverse fryktscenarioer.

Den russiske fare har tidvis vært fremstilt som uproporsjonal stor. Dessverre skaper det også en negativ reaksjon fra russisk hold, ikke ulikt når mennesker føler seg urettferdig behandlet.

Samlivsbrudd skjer sjelden over natten. Vestlige myndigheter har generelt vært for dårlige til å ta imot konstruktive innspill fra russisk side, som i forbindelse med Libya-krigen. Kritikken av vestlige intervensjoner deles av blant annet mange forskere, men tolkes som polemikk når det kommer fra Russland.

Forrige tirsdag lanserte den uavhengige FN-kommisjonen for Syria en rapport om overgrep mot sivile.

Den konkluderer med at både russiske og amerikanske angrep har blitt utført med for lite hensyn til risikoen mot sivile. Et russisk angrep i november 2017 førte til minst 84 døde, et amerikansk angrep i mars 2017 minst 150. Begge land bør kritiseres nedenom og hjem. Likevel er kritikken mot Russland mer synlig i media, noe de dessverre kan spille på for å undergrave den.

Fra russisk side er myndighetene lei av å bli vurdert etter standarder som kritikerne selv ikke følger. Russland påpeker med rette dobbeltmoralen i vestlig oppførsel, som i USAs samarbeid med Saudi-Arabia. Hvis vi skal kritisere noen moralsk i internasjonal politikk, bør vi gjøre det ut ifra tydelige premisser som rammer alle likt. Fordi mange myndigheter er så inkonsekvente i hvem og hva de kritiserer, kan russiske myndigheter lettere avvise også berettiget kritikk.

Det reiser noen vanskelige spørsmål når en fordømmer Russland for valginnblanding i USA, men ser gjennom fingrene når USA blander seg inn. Den USA-baserte forskeren Dov Levin har sett på valginnblanding i perioden 1946–2000 av USA og Sovjetunionen/Russland: minst 81 innblandinger fra USA, 36 av Russland. Etter 2000 har USA blant annet blandet seg inn i valg i Kenya (2013), Libanon (2009) og Afghanistan (2009).

Valginnblanding definerer han som "en kostbar handling som er laget for å bestemme valgutfallet til fordel for én side".

Er handlingen god så lenge intensjonen er "god", og er intensjonen god så lenge vi bedømmer aktøren som god? Enkelte ser ut til å mene at amerikansk innblanding er greit, fordi de handler ut ifra liberale verdier – til tross for tidvis svært negative utfall, som i Irak og Libya. Forsøket på å få fjernet president Karzai i Afghanistan i 2009 handlet på sin side først og fremst om egeninteresser, ikke noe større moralsk gode.

De siste årene har også norske medier tidvis trukket raske og ubegrunnede konklusjoner om russisk atferd.

Et tydelig eksempel er debatten rundt Storskog høsten 2015. Som forskerne Lars Rowe og Arild Moe har vist, var anklagen om at migrasjonsstrømmen var styrt av russiske myndigheter – som en form for hybridkrig – uberettiget. Det bør vi ha i mente når vi nå hver gang det skjer noe negativt som Russland kan ha hatt motivasjon for å gjøre, velger å dømme før vi har bevis.

Ettersom fiendebildet har vokst, kreves det tilsynelatende mindre dokumentasjon for å anklage russiske myndigheter for noe. Det betyr ikke at de ikke eksempelvis kan ha forgiftet eks-spionen Sergej Skripal og hans datter i England, men et mulig motiv kan ikke uten videre gjøres om til dom.

Samtidig gjør ikke myndighetene det noe enklere for oss som ønsker å nyansere bildet av russisk politikk.

Russland er nå på 148. av 180. plass i Reporters without Borders sin årlige pressefrihetsindeks. Kritiske journalister risikerer livet. Hvis ytringsfrihet er en politisk og/eller moralsk prioritering, bør vi kunne kritisere. Det samme gjelder den systematiske stigmatiseringen av homofile, lesbiske og andre som ikke passer inn i den heteronormative familieidealiseringen.

Regimet beveger seg i en stadig mer konservativ og autoritær retning, på lik linje med land som Tyrkia.

Samtidig er det en annen, men viktig side av russisk utenrikspolitikk: grensesamarbeidet. I år feirer vi 25 år med Barentssamarbeidet. I 2017 økte antall som reiser over Storskog med grenseboerbevis med 25,5 prosent. Marit Jacobsen i Barentssekretariatet uttalte i den forbindelse at trafikken "viser at folk ønsker kontakt med sine naboer og er nysgjerrige på hverandre".

Nabolandet oppleves annerledes i nord enn i Oslo, hvor bildet av Russland er tettere knyttet til regimet og Putin. Derfor var også arrestasjonen av Frode Berg – en pådriver for folk-til-folk-arbeidet – så ekstra skuffende.

Selv har jeg hatt gleden av å tilbringe deler av barndommen i Russland, og mange reiser og opphold siden. Russland har blitt en del av min identitet, og jeg kjenner det tilbakevendte fiendebildet på kroppen. Kritikk av statens politikk lekker over i fremmedfrykt for vanlige russere. I løpet av de siste årene har det også blitt vanskeligere å nyansere fremstillingen av Russland i forskningssammenheng.

Jeg kan bare forestille meg hvor slitsomt fiendebildet må kunne oppleves for dem med russisk bakgrunn i Norge.

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 13. mars 2017.