Kronikk: Hva med Nord-Norge, minister?
Den siste tiden har ministrene nærmest stått i kø for å fortelle lokalavisene hvor imponert de er over næringslivet i nord. Det er flott. Bare så synd dette ikke spirer til innsats for å gi det samme næringslivet et løft på veier og transport. Alt for svak innsats på veier og samferdsel i nord strekker seg mange tiår tilbake. Vi må erkjenne det. Derfor må vi sørge for at ikke vondt blir verre.
I 2014 endret Høyre/FrP-regjeringen på inntektsfordelingen mellom fylkene. Resultatet er at fylker med lange avstander for næringsliv og befolkning, får langt mindre penger enn tidligere. Det rammer båt og ferjefylket Nordland hardt.
Fra 2019 vil vi, hvert eneste år, ha 283 millioner kroner mindre til å drifte videregående skoler og til å drive samferdsel.
Vi har en samferdselsminister med et stort engasjement for riksvegene i sør. Men det er et problem at engasjementet ikke er der for vegene i Nord-Norge. Det rammer særlig næringslivet og befolkningen i Nordland som er avhengige av fylkesveger, ferjer, og hurtigbåter.
Fra kyst til marked
Norsk økonomi er i endring. Inntektene fra olje og gass vil bli mindre. Andre næringer må overta jobben som motor i norsk økonomi.
Flere medier har omtalt Nordland som «gullfylket» med et næringsliv som går så det griner. Ikke så rart. Det er her vi har store naturressurser. Det er her det er fisk, mineraler, skog, og vannkraft. Og reiseliv. Fremtiden til Norges økonomi er avhengig av at disse næringene klarer å vokse. Og næringene er prisgitt god og trygg transport.
Man får ikke laks og mineraler ut på verdensmarkedet uten veg og jernbane.
Nordland er landets største «laksefylke» og her kommer mer enn halvparten av fisken fra fire slakterier som utelukkende har ferje som alternativ inn til fastlandet.
Dette næringslivet svir når regjeringen vil kutte hundrevis av millioner til Nordland.
Dette er en politikk som verken næringslivet, folk flest eller nasjonen er tjent med.
Om to år skal Stortinget vedta en ny nasjonal transportplan. Frem til da skal regjeringen gjennomføre en lang prosess hvor de lener seg på råd fra Statens vegvesen, Kystverket, Avinor og Jernbaneverket. Rådene som kommer er faglige og ikke politiske. Utfordringen er hvilke premisser samferdselsministeren legger til grunn for de faglige vurderingene.
Samfunnsøkonomisk analyse har blitt regjeringens store mantra i samferdselspolitikken. Søken etter kunnskap er prisverdig. Men når samferdselsministeren vil se på «hvordan ressursbruken bidrar til bedre samfunnsøkonomisk lønnsomhet i transportsektoren» finner vi mye av svaret.
Det betyr at veier med mange «matpakkekjørere» skal prioriteres foran de smale veiene i nord med trailere fulle av verdifulle eksportvarer. At det er langt mellom naboene og lavt folketall i nord skyver næringslivets livsnerver langt ned på regjeringens liste.
Konsekvensen av regjeringens ensidige fokus på samfunnsøkonomisk lønnsomhet viser man med regjeringens nyopprettede veiselskap. Selskapet får ansvar for sju store veiprosjekter. Ingen av disse er i Nord-Norge!
Næringslivet i Nordland får mye positiv oppmerksomhet, særlig i lys av krisen i oljesektoren. Likevel blir ikke de viktige samferdselsprosjektene i Nordland og Nord-Norge prioritert. Regjeringens «samfunnsøkonomiske» kalkulatorer har funnet ut at de ikke er lønnsomme.
Likevel: Vi skal på ingen måte mane til kamp mellom by og land. Snarere tvert imot. Befolkningsveksten i byene er en realitet og må tas hensyn til. Men når befolkningsveksten i sør blir viktigere enn fortsatt vekst for næringslivet på”gullkysten”i nord er det Nord-Norge og ikke minst næringslivet som blir taperen.
I Nordland har vi valg en annen vei enn regjeringen. Vi har bygd Toventunnelen. Vi har fattet prinsippvedtak om tunnel mellom Sandnessjøen og Herøy/Dønna. Vi gjennomfører godsstrømsanalyser fordi vi skaper samferdsel på næringslivets premisser. Det er det som er vår politikk. Vi vil prioritere de veiene, båt- og fergestrekningene som er viktig for næringslivet og befolkningen i Nordland.
Fra kyst til marked er veien å gå!