Kronikk: Barnevernet skaper ikke forskjellene i Norge

I snart to uker har barnevernet i Nord-Norge vært gjenstand for stor nasjonal medieoppmerksomhet. Det startet med den lille kommunen Steigen i Nordland, som rager nest høyest i landet på andelen barn som barnevernet plasserer utenfor hjemmet.

Det er fem ganger så mange som landsgjennomsnittet, meldte nrk.no og i Dagsrevyen (5.4.18). Skytset ble rettet mot barnevernet, andre medier hang seg på. Men at flere unger hentes i noen deler av landet, er et symptom på et mye større og grellere bilde som handler om systematisk ulikhet mellom nord/sør og sentrum/periferi i Norge.  

Steigen i Skammekroken

Da saken eksploderte, ble Steigen kommune stående i skammekroken: Ordfører og rådmann ble avkrevd svar foran kamera, uten å være i stand eller å ha mulighet til å forklare. Bjella ble hengt på barnevernstjenesten i kommunen. Professor ved Nord universitet, Reidun Follesø forklarte: "hvis folk ikke er dyktige i jobben, blir man mer sårbar i små kommuner" (NRK).

På Norges-toppen

Dagen etter meldte NRK at "de tre nordnorske fylkene ligger på topp i statistikken om omsorgsovertakelse". Det er riktig: Nord-Norge utgjør 1/5 av landets kommuner, men i statistikken NRK publiserte, utgjør nordnorske kommuner ¾ av de 20 kommunene som er på Norges-toppen i omsorgsovertakelse. Atter rettes ansvaret mot barnevernet, nå bekreftet av barnevernet selv:

"Barnevernet i nord er ikke kommet like langt som resten av landet", sier regiondirektør Pål Christian Bergstrøm i det statlige barnevernet i Nord-Norge (NRK 6/4-18). I realiteten legger han skylden på sine ansatte i Nord-Norge. "Vi kan ikke leve med så store forskjeller i barnevernet", sier barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) (NRK 9/4-18). Igjen er NRK på saken: "Få kommuner i nord søker kompetanseheving for barnevernsansatte" (10/4-18).

Handler om geografisk ulikhet

Det kritiske søkelyset rettes utelukkende på barnevernet og kommunene. Plottet bygges og bekreftes dag etter dag, uten en eneste analyse som kobler saken til et større bilde; sosiale levekår og situasjonen i Kommune-Norge, som faller pent sammen med det geografiske bildet av forskjellene i barnevernet. Folkehelseinstituttets statistikker viser store geografiske helseforskjeller i Norge.

I mange distriktskommuner i Nord-Norge har befolkningen lavere utdanning, mer uhelse, mer selvmord, lavere inntekt, lavere levealder og mer fedme. I januar 2018 viste elevundersøkelsen at andelen mobbing i skolen er høyest i Nord-Norge. Uhelse og mobbing er ikke de eneste indikatorene: Det årlige Kommunebarometeret (Kommunal rapport), rangerer kvaliteten på tjenesteproduksjon og økonomi i landets kommuner. I 2017 utgjorde nordnorske kommuner 84 prosent av de 50 dårligst rangerte i landet. At Nord-Norge kommer så dårlig ut i målingene, handler ikke om en kultur "der oppe i nord", verken i barnevern eller i kommuner. Det handler om geografisk ulikhet.  

Betimelig bønn om forskning

Folkehelse og KOSTRA-tall fanger ikke hele bildet. Men det er sterke indikatorer som borger for å se antall omsorgsovertakelser i en større sammenheng. Selv om bildet er tydeligst i nord, finner vi lignende trekk i Sør-Norge. Også her er andelen barn som hentes høyere i de typiske distriktsfylkene. I den andre enden av skalaen finner vi storbyfylkene Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland, med Sogn og Fjordane som det store unntaket.

– Vi vet ikke hvorfor det er slik, jeg skulle ønske at noen kunne forske på dette, svarte Steigens rådmann Tordis Sofie Langseth Pedersen, da NRK Dagsrevyen ba henne forklare hvorfor så mange barn hentes akkurat i Steigen. Rådmannens bønn om forskning er høyst betimelig. Den samme bønnen burde adresseres om den geografiske ulikheten i Norge. Vi vet ikke hvorfor det er slik, eller om geografisk ulikhet har vokst, men flere faktorer kan tyde på det siste: Vi tror at høye boligpriser i byene leder flere sårbare- og lavinntektsfamilier til å flytte på bygda, der bokostnadene er lavere.

Systematisk sentralisering

Samtidig har det de seinere åra skjedd en systematisk sentralisering av statlige og offentlige arbeidsplasser, som tapper distriktene for høyt utdannede innbyggere og deres partnere. I tillegg kommer en mer presset kommuneøkonomi generert av fallende innbyggertall i distriktene. Samtidig øker kommunenes kostnader, inkludert til barnevern. Det Fagforbundet får høre i nasjonale forskningsmiljøene, er at forskning på geografisk ulikhet har vært på lavbluss de siste åra, men med ett unntak; det forskes på ulikhet mellom Oslos bydeler.

Distriktspolitikk og fordeling

Kunnskap er et viktig nav i det politiske rommet. Det fremmer et faktabasert og saklig offentlig ordskifte. Alternativet er stereotypier og stigmatisering. Dessverre er det slik barnevernssaken i Steigen og Nord-Norge hittil har kommet ut. Det er fint hvis regjeringen nå tar grep for å redusere behovet for omsorgsovertakelser i Nord-Norge. Men da må de sette fokus på elefanten i rommet; geografisk ulikhet i Norge. Dette kan ikke barnevernet løse.

Det krever en annen fordelings- og distriktspolitikk. Og en erkjennelse av den nære sammenhengen det er mellom kommuneøkonomi og kvalitet på offentlige tjenester.