Nyhetsanalyse: Kong Frederik av Danmark vil - i likhet med sine forgjengere - anse det som en plikt å bevare samveldet

Kongefamilien, med kong Frederik X i spissen fra 14. januar, vil fortsatt tilhøre de mest avgjørende institusjonene når det gjelder den fortsatte forbindelsen mellom Grønland, Færøyene og Danmark.

Kongefamilien har i flere århundrer arbeidet iherdig og med stadig nye verktøy for å opprettholde og styrke Danmarks forhold til de nordatlantiske øysamfunnene, og den fremtidige kong Frederik X har for lengst illustrert at han er av samme oppfatning på dette punktet som hans forgjengere.

Familiens drøm om å beholde kongeriket intakt fikk et tilbakeslag i 1944, da Island brøt de siste båndene til Danmark, men Færøyene og Grønland er som kjent fortsatt tett innvevd i kongeriket, og kongefamilien jobber systematisk for at det fortsetter slik.

I 2022 forklarte dronning Margrethe i TV-dokumentaren «Kongehuset i Grønland» at hun som regent har sett på det som en plikt å holde sammen kongeriket og fungere som samlingspunkt, ikke bare i Danmark, men også i kongedømmets to andre land.

Dronningen har ofte uttrykt sin entusiasme for de to samfunnenes kulturer, mennesker og overveldende natur. Hun liker å si at Grønland, Færøyene og Danmark i hennes øyne deler en lang og ekstremt betydningsfull historie, og at de to øysamfunnene gir kongeriket et verdifullt kulturelt mangfold som ikke kunne oppnås på noen annen måte.

Hun er langt flinkere til å sette ord på verdien av Grønland og Færøyene for Danmark og danskene enn de fleste medlemmer av Folketinget.

Konteksten til riket

Men den betydelige innsatsen overfor de to øysamfunnene med de gjentatte offisielle og private besøkene, hilsener i nyttårstalen, konserten i 2019 på Fredensborg slott til ære for Samveldet og hennes egne stadig mer eksplisitte uttrykk for ønsket om å bevare, er ikke bare på grunn av dronningens personlige begeistring for Færøyene og Grønland.

Hun anser forsvaret av rikets fortsatte sammenheng som en plikt som følger med tronen.

Vi må forstå henne slik at plikten i hennes øyne ufravikelig overlates til rikets evig sittende regent som et direkte resultat av den mer enn tusen år lange historien som har formet riket helt tilbake fra rundt år 985. Det var da de første borgerne fra det enorme dansk-norske riket slo seg ned på Sør-Grønland, hvor ingen andre bodde på den tiden.

Også Frederik IX og dronning Ingrid gjorde en målbevisst innsats i pliktens tjeneste.

Kronprins Frederik av Danmark med langrennsløpere på Grønland 2022. (Det danske slott)

I 1949 gikk turen til Færøyene. Etter andre verdenskrig måtte kongeparet reise for å bidra til å sikre forbindelsen. En folkeavstemning om Færøyene i 1946 hadde vist et lite flertall for løsrivelse. Regjeringen i København oppløste det færøyske parlamentet og et hjemmestyre ble innført. Det var urolige tider.

Kongehuset husket tydelig hvordan Island i 1944, til kong Christian Xs sterke misnøye, brøt den spesielle forbindelsen med kongehuset. Dette var det eneste som fortsatt bandt Island til Danmark. Dronningen forteller at før turen til Færøyene, var foreldrene preget av en viss spenning og usikkerhet rundt hvordan det hele skulle gå.

I 1952 gjaldt det Grønland: Kong Frederik seilte til Grønland med kongeskipet, dronning Ingrid fløy. Kongen holdt en tale i Godthåb, som Nuuk het den gang, overført til hele Grønland via Grønlands Radio.

Han argumenterte sterkt for en slutt på Grønlands status som koloni og for Grønlands fulle innlemmelse i Danmark som fylke.

Prosessen krevde Grønlandsk Råds aksept, som ble oppnådd noen måneder etter det kongelige besøket. Året etter – med grunnlovsendringen i 1953 – ble Grønland, som ønsket, en del av Danmark. I tillegg fikk grønlenderne stemmerett som følge av en prosess, som også på andre punkter i dag er under økende kritikk på Grønland.

Populær kongefamilie

Under arbeidet med de to TV-dokumentarene «Kongefamilien på Færøyene» og «Kongefamilien på Grønland», som min kollega Jakob Gottschau og jeg produserte for Dansk Radio (DR) før og etter koronaen, intervjuet vi dronningen om forholdet til Grønland og Færøyene.

Vi reiste også med kronprinsen på begge steder, hvor han viste nøyaktig samme ønske som dronningen om å knytte bånd og sørge for sammenheng. I politisk forstand vil kronprinsen arve et komplisert paradoks i denne sammenhengen.

På den ene siden er kongefamilien umåtelig populær både på Færøyene og på Grønland.

Fra 1700-tallet har danske misjonærer på Grønland velsignet og fortalt om den nådige kongen i Danmark. Helt frem til 1966 feiret kolonialforvaltere og flere andre på Grønland, kongens fødselsdag ved først å dele ut svinekjøtt, gryn og erter, senere kaffe og sukker – såkalt kongekost – supplert med musikk, gudstjenester, kanonskudd og en fridag for alle.

Siden Christian X avla det første kongelige besøket på Grønland i 1921 – en reise som også inkluderte opphold på Færøyene og Island – har også de stadig hyppigere kongebesøkene vært med på å sikre kongefamiliens popularitet.

Fra 14. januar må kong Fredrik 10. sitt unike forhold til Grønland også tas med i betraktningen - hans mange besøk, kanefart og så videre - som er godt dokumentert i bøker, filmer og TV-serier.

Kronprinsen og kronprinsens navn på tvillingene, prins Vincent og prinsesse Josephine, er også av særlig betydning. For første gang fikk medlemmer av kongefamilien grønlandske mellomnavn; Minik og Ivalo.

En stiftelse med samme navn, Ivalo og Minik Foundation, deler nå ut stipend til grønlendinger for studier i utlandet. Dermed har kongefamilien også en rekke mer formelle forbindelser til Færøyene og Grønland.

Ønsket om løsrivelse

Det er umulig å reise med kronprinsen på Grønland uten å føle den sterke interessen for hans person og nærvær. Han er på fornavn med toppolitikerne, og barn, unge og voksne står i kø for å ta selfies.

Det samme gjelder et stykke på vei for Færøyene, selv om kronprinsen ikke har reist til Færøyene i like stor grad som til Grønland, og derfor som konge selvsagt vil jobbe ekstra for å styrke sin status der.

Kronprins Frederik med sin kone, australskfødte kronprinsesse Mary.14. januar overtar de som konge og dronning av det danske kongeriket. (Foto: Det danske slott)

Kongefamilien er populær. Paradokset er at mange på Grønland og Færøyene samtidig drømmer om et fornyet forhold til Danmark, kanskje full løsrivelse og statsskap, og at kongefamiliens plass i disse visjonene og fremtidsscenarioene er uklare.

De færøyske og grønlandske tankene om større endringer er fortsatt ubestemte og løse. På Færøyene har det kun vært flertall for løsrivelse i korte perioder, men i begge samfunn spiller diskusjonen om forholdet til Danmark en vesentlig rolle i det politiske miljøet.

Høgni Hoydal, som er leder i Tjóðveldi, de færøyske republikanerne, sto i år 2000 i spissen for dramatisk mislykkede forhandlinger med Danmark om løsrivelsen av Færøyene, og han er i dag Færøyenes utenriksminister.

På Grønland diskuteres et utkast til grunnlov for et selvstendig Grønland fra 2022, hvor kongefamilien ikke er nevnt i det hele tatt. Grunnlovsutkastet sier direkte at lederen i Naalakkersuisut, Grønlands nasjonalråd, skal være statsoverhode i Grønlands fremtid.

Saken er nå åpen for diskusjon på Grønland. Langt fra alle er begeistret for utsiktene til et kongeløst Grønland, men diskusjonen går i bølger akkurat nå som kronprinsen skal være konge. Nå er det opp til ham å finne svar på spørsmålene han sikkert vil møte i denne sammenhengen.

Dronningen deltok personlig på feiringen av hjemmestyret på Grønland i 1979 og igjen ved innføringen av hjemmestyret i 2009, men hun har konsekvent nektet å si hva hun synes om ideen om Grønland eller Færøyene som selvstendige stater.

Kong Frederik må nå lære den samme balansegangen i en tid hvor stadig flere i de politiske sjiktene på Grønland snakker om visjonene, om «avkolonisering», om dansk aggresjon og behovet for forsoning, med både innsikt og iver.

Kongelige i nasjonaldrakt

Kronprinsen har allerede overtatt flere av verktøyene som dronningen har tatt i bruk.

Mest synlig er de hyppige besøkene, men andre står i kø. Ingen andre dansker har, som for eksempel de kongelige, valgt systematisk å kle seg i de færøyske og grønlandske bunadene. Ingen statsministre, ingen admiraler, ingen presteskap – bare de kongelige.

Dronning Ingrid dukket plutselig og uanmeldt dukket opp i full nasjonal drakt, under besøket på Grønland i 1952.

Dronning Margrethe har gjort draktene til sitt eget særpreg, og både på Grønland og Færøyene dukker kronprinsen og hans familie nå nesten automatisk opp i spesiallagde bunader. Ofte er dette gaver fra håndverkskyndige færinger eller grønlendere.

Med draktene viser de kongelige effektivt at de oppfatter grønlendere og færinger som en del av storsamfunnet, og at grønlandsk og færøysk kultur, verdier og levesett er like verdifulle som danskenes.

Det er nok en grei gjetning at vi snart får se både kong Frederik og dronning Mary danse kjededansen på Færøyene. Dronningen gjorde det ofte og med synlig glede.

Betente dilemmaer

Av enda større betydning er nok dronningens iherdige forsvar av grønlendernes rett til å skyte og spise og drive pelsjakt på sel.

Helt siden de internasjonale kampanjene mot selfangst og selskinn på 1970-tallet, som fortsatt reduserer inntekten og levekårene til tusenvis av grønlendere, har dronningen insistert på å bære selskinn til forsvar for den tradisjonelle grønlandske fangsten (der drap av selunger ikke er inkludert).

Kronprinsesse Mary, den australskfødte fremtidige dronningen av Danmark. (Foto: Det danske slott)

På det punktet liker dronningen å snakke med store bokstaver, og kronprinsen har villig satt seg under samme fane og tatt på seg selskinnsklærne. Det samme har kronprinsessen.

Vi får vente og se om kong Frederik også har arvet dronningens skarpe sans for de mer politisk betente dansk-grønlandske dilemmaene.

For eksempel i 2015, da hun seilte til Grønland med Kongeskipet, insisterte dronningen på å bli satt i land i den nedlagte gruvebyen Qullissat på Diskoøya. Ikke en sjel bor her. Bebyggelsen er nedlagt, men dronningen og prins Henrik trosset elendig vær og kom i land for en omvisning og et møte med tidligere beboere.

Nedleggelsen av Qullissat og flyttingen av landsbyens rundt 1200 innbyggere i 1972 er et sårt traume på Grønland, og Danmark har delvis skylden.

Dronningen delte ikke sin personlige mening. Som vanlig avsto hun fra å blande seg inn i det rent politiske. Men ved sitt nærvær alene erkjente hun smerten, og skapte dermed betydelig oppmerksomhet og glede.

Slik vennlighet krever omsorg, historisk innsikt og dyktige rådgivere. Det er mulig kong Frederik 10. fortsatt trenger tid før han mestrer denne delen av rikets koreografi, men det blir ikke han som avgjør og endrer familiens innsats for å bevare riket slik vi kjenner det.

Analysen ble først publisert i Altinget.dk