Kommentar: Opp som en løve – ned som en oljeordfører

Forleden advarte Marianne Bremnes mot følelser, og etterlyste fakta, i debatten om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Med det setter hun seg selv, og de som er for oljeboring, på en pidestall. Nettopp derfor blir fallet ekstra hardt og brutalt når Bremnes selv kommer med grove faktafeil.

Til High North News sier Harstadordføreren at det «hver eneste dag går båter med 600.000 tonn olje forbi Lofoten». Hvor Bremnes har tallet sitt fra, er usikkert. Men at det er feilaktig er helt sikkert. Skjønner Bremnes egentlig hvor store skip det må være for at de skal kunne ha 600.000 tonn olje? En kjapp telefonsamtale til Kystverkets trafikksentral i Vardø utløste latter i andre enden når jeg spurte om det stemte at det gikk skip med så mye olje forbi Lofoten.

De største skipene har mellom 100.000 og 120.000 tonn olje. Med andre ord har ikke Bremnes bare tatt litt hardt i, hun har ganga faktaopplysningen med 5. Og i tillegg sagt at de går hver_eneste_dag. Om jeg ikke hadde blitt oppdratt som en tøffing, kunne jeg også blitt litt skremt av et sånn tall. Men det var vel kanskje også det som var målet til Bremnes?

Resten av intervjuet med Harstads øverste politiker er oppriktig trasig lesning. Sjelden ser du en ordfører som opptrer mer ignorant enn det Bremnes presterer å være.  

Ignorant fordi hun forsøker å dekke til den motstanden som er mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Ignorant fordi hun kaller denne folkelige motstanden for «rare tanker». Når i alle dager ble ønsket om å ikke øke CO2-utlippene, om å la fiskerne få slippe den evigvarende seismikken som følger med olja, og om å ikke utsette disse sårbare og unike havområdene i verdenssammenheng for den risikoen som olja medfører? Men med tanke på at dette kommer fra den samme ordføreren som før valget uttalte at miljøsaken bare var en trend, så er det kanskje ikke så mye mer man kan forvente?

Og ikke minst, ignorant fordi Bremnes er så himla redd for følelser. Jeg innrømmer det glatt: i denne saken er engasjementet mitt fullt av følelser, men det er søren meg like mye faktabasert. Og det er sånn det skal være. Hvorfor skal vi strippe oss selv for følelser i en debatt som handler om hvordan landsdelen vår skal utvikle seg? Som handler om arbeidsplasser, om sårbar natur, om at millioner av mennesker er på flukt fra klimaendringene verden over.

Tore Witsø Rafoss, Doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Universitet i Oslo, skrev det så bra i Morgenbladet 05. Juni i år: Å latterliggjøre følelsene (...) er å latterliggjøre det som gir politikken retning og mening.

Så Marianne Bremnes: Jeg vil gjerne ha litt flere følelser fra deg. Jeg vil vite hvilke følelser det er som ligger til grunn for politikken din, for retningen du har tenkt å ta Harstad i de neste årene. Jeg vil også vite hva du føler når Lofoten de siste 5 åra har ligget over landsgjennomsnittet i antallet unge mennesker som flytter tilbake, og det helt uten olje!

Jeg er interessert i følelsene dine, fordi det er det som gir politikken retning. Om du er så redd for dem, er det en reell fare for at politikken i Harstad blir både retningsløs og uten mening.

Men du Marianne, du må også huske å være faktabasert. Noe annet blir liksom så pinlig. 





Kommentaren er et svar til et intervju med ordfører Marianne Bremnes som du kan lese her.