Kommentar: Men industrien var likevel ikke død

I september 2015 var jeg, sammen med byråkrater fra ulike departement, invitert til Sandnessjøen for å bli orientert om en storstilt industrisatsing på Helgeland. Det var bare en hake ved arrangementet. Besøket var planlagt så god tid i forveien at industrien i mellomtiden mer eller mindre hadde kollapset.

Allerede om bord i bussen som ventet på oss utenfor KulturBadet, merket vi at oljekrisa var i ferd med å slå inn over en del av Norge som knapt hadde rukket å bli en del av oljealderen før den var over. Den lokale næringslivslederen som grep mikrofonen, hadde noen måneder i forveien forberedt en storstilt guidet tur gjennom et stolt, lokalt finansiert industriområde.

Når dagen opprant var bussen likevel bare halvfull, noe man definitivt ikke kunne si om det som skulle møte oss underveis på denne bussreisen, som verken før eller siden har stått i noen rutetabell.

Sveiseflammen sluknet

Det hele ble i det hele tatt en nedslående reise gjennom oljebyen Sandnessjøen.

I stedet for stolte ingeniører og fagarbeidere møtte vi tomme lokaler, eiere som forsøkte å sikre verdier, maskiner lagt i møllposer og mennesker med et grunnleggende pessimistisk syn på framtida.

Investert kapital på vei gjennom sluket er et alt annet enn vakkert syn.

Først på siste "busstopp" så vi et lite tegn til industrielt liv. Inne i fabrikken til Aker Solutions fant jeg en velsignelse av en sveiseflamme. Det finnes knapt noe vakrere enn levende flamme som angriper ubehandlet stål med en temperatur på 3200 grader. Stålet gir etter allerede når temperaturen 160 grader. Det skulle likevel vise seg at flammen sluknet, mens stålet ble liggende kaldt og ubehandlet igjen.

Direktør Annbjørg Skjerve, som viste oss rundt i den sparsomt menneskelig møblerte fabrikken, måtte ikke lenge etter vårt besøk konstatere at bedriften ikke lenger hadde oppdrag. Sommeren 2016 forlot hun en fabrikk hvor bare seks ansatte fortsatt kunne heve lønn. Deres viktigste oppgave var å holde anlegget i gang og krysse fingrene for bedre tider.

Annbjørg Skjerve dro i industrielt eksil til Akers anlegg på Ågotnes.

Men nå er hun tilbake i Sandnessjøen. Selskapet hun leder har halt i land en kontrakt med Statoil som vil gi arbeid til 60 ansatte i to år.

Lokalt ansvar

Dette, sammen med andre store kontrakter som har gått til nordnorsk industri i det siste, viser at landsdelen har muskler til å slåss om oppdragene som følger med oljevirksomheten i nord.

Det skulle bare mangle at vi fikk være med på reisen, men det er ingen selvfølge. Det viser historien.

Historien viser også at bedriftsledere som Annbjørg Skjerve er nødvendig for å nå disse målene. I et intervju med High North News understreker hun ikke minst betydningen av et industrielt samarbeid.

– Vi drar med oss hverandre som leverandører av varer og tjenester. Summen av alt dette på Helgeland utgjør jo en svært kraftig industrimuskel, den kraftigste i Nord-Norge så vidt jeg skjønner, sier hun i intervjuet.

Det, og at hun også understreker det ansvar Aker Solutions har overfor både lokalsamfunnet og de som arbeider i og for Aker Solutions Sandnessjøen.

Også derfor er det grunn til å gratulere en industrileder som fortsetter å holde blikket rettet langt inn i framtida.

For Annbjørg Skjerve har ingen planer om at oppholdet i Sandnessjøen skal begrenses til to år denne gangen.