Arctic Circle Assembly 2023: Kjernekraftens renessanse?

Read in English

Verden er på jakt etter klimavennlig og karbonfri energi, og flere land ser på kjernekraft som en mulighet til å bytte ut diesel i Arktis sine avsidesliggende samfunn.

Men når folk hører ordet kjernekraft, har de gjerne en emosjonell respons basert på utdatert kunnskap.

Trenger atomkrafta rett og slett bare en god reklameagent som kan snu det dårlige ryktet?

Sterke reaksjoner

Seniorforsker Gwen Holdman ved Senter for energi og kraft ved Alaska universitet i Fairbanks, er ikke i tvil;

– Det er en renessanse innen kjernekraft i USA.

Holdman står bak en studie om bruk av kjernekraft som energikilde i Alaska. Men da hun spurte folket om kjernekraft, kom det sterke reaksjoner som hun mener ikke nødvendigvis bunner i oppdatert kunnskap.

– Vi må endre dialogen rundt kjernekraft. Det er mye følelser rundt emnet på grunn av atomvåpen. Folk har jo nettopp sett filmen "Oppenheimer" og hvor galt det gikk, og tenker automatisk på en 80 år gammel teknologi, sier Holdman.

– Vi ser en emosjonell reaksjon som ikke tar i betraktning hvor langt vi har kommet med teknologien.

Flere katastrofer

Kjernekraft har blitt brukt til kraft i nesten 70 år og brukes i dag i over 30 land. I USA genererer kjernekraft 20 prosent av all elektrisitet, omtrent det samme som all fornybar energi til sammen.

Kjernekraft har også vært i bruk i Alaska før, på 1960-tallet ved Fort Greely, den amerikanske hærens oppskytningssted for anti-ballistisk missilforsvar. Den reaktoren skal nå demonteres ned etter å ha vært ute av drift i over 50 år.

Frisk i minne til folk er også katastrofale ulykker som Three Mile Island-ulykken i 1979, Tsjernobyl-ulykken i 1986, Fukushima-ulykken i 2011. I tillegg til tre ulykker på atomdrevne ubåter mellom 1961 og -85.

Men dette er fortiden, sier Gwen Holdman, og sier at verden må se framover. Og vende blikket mot nord.

Flere reaktorer planlegges

Kjernekraft som energikilde i Arktis var et at de store temaene på konferansen Arctic Circle Assembly i Reykjavik denne uka.

Den store samtalen dreide seg i hovedsak om utplassering av små, modulere reaktorer (SMR - reaktorer under 300 MW) og mikroreaktorer (inntil 10 MW), som kan utplasseres i avsidesliggende samfunn og som nærmest drifter seg selv, skal vi tro forskerne.

Flere selskaper i USA planlegger nå utvikling av modulære reaktorer, som kan erstatte dieseldrevne generatorer i det rurale Arktis.

Mangler deponeringsmulighet

Men veien til kjernekraft som energikilde i Arktis, er brolagt med uavklarte konsekvenser og kostnader, forklarer professor Agust Valfells, som jobber ved Reykjavik universitets tekniske høyskole.

Professor Agust Valfells ved Reykjavik universitet på Arctic Circle Assembly 2023. (Foto: Trine Jonassen)

Bruk av kjernekraft i små moduler må forholde seg til Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) sikkerhetstiltak, som omfatter sikkerhetsfunksjoner, ledelsesbegrensninger, personellsikkerhet og sikkerhet for fysiske strukturer, områder og enheter.

Deponering av radioaktivt avfall er et hinder, og per i dag er det kun Finland som bygger verdens første permanente lager for høyaktivt atomavfall på øya Olkiluoto. Det tar rundt 10.000 før uranet som graves ned er på samme strålenivå som når det hentes det ut av naturen.

Men det radioaktive avfallet må ligge enda lengre enn det, i 100.000 år.

Nåtidens klimatiltak får bli kommende generasjoners hodepine.

I feile hender

– Det eneste reelle alternativet som finnes i dag, er en mellomlagringsløsning, der de radioaktive brenselsstavene senkes i et basseng for å stenge strålingen inne i fem til ti år. Dette kjøler også ned det radioaktive stoffet, forklarer Valfells.

Deretter må brenselsstengene lagres over lengre tid, og det er en løsning som altså ikke eksisterer enda. Derfor brukes tørrfatlagring til uviss tid.

Et annet problem ved å kommersialisere kjernereaktorer, er selvfølgelig at uran kan falle i feile hender og brukes til våpen.

Transport av atombrensel til avsidesliggende samfunn er også uavklart og mulige langsiktige skader på miljøet rundt er ennå ikke kartlagt.

Prøvekaniner

Og i Alaska må statens tidligere overtramp mot urbefolkningen under prosjektet kalt "Chariot", vies ekstra oppmerksomhet.

– Urfolkssamfunnene må ta del i prosessen og avgjørelsene som tas, sier Diane Hirshberg, som er direktør og professor i utdanningspolitikk ved Institutt for sosial og økonomisk forskning ved Anchorage universitet i Alaska.

Sett i lys av at staten var nær å teste atomsprengstoff i Alaska og brukte urfolket som prøvekaniner til medisinske prosjekter, er det ikke vanskelig å tenke seg til at befolkningen er skeptiske til å få plassert atomreaktorer i nabolaget. 

Ingen tillit

– De sprinklet radioaktivt avfall på tundraen, sier Diane Hirshberg under en panelsamtale på Arctic Circle.

Nå vil hun passe på at historien ikke gjentar seg.

– USAs har en lang historie med forsøk på sårbare mennesker som ikke snakker engelsk. Arven fra Amerika er mistillit. Staten ryddet ikke opp avfallet før på 1990-tallet, og selv da tok de ikke alt og måtte komme tilbake.

Ønsker kjernekraft

– Vi må lytte til bekymringene folket i Alaska har. Ta bare pilotprosjektet med atomreaktoren på Eielson luftvernbase i Fairbanks. Det startet ikke med en samtale med innbyggerne. Uten dialog, forstår heller ikke folket hva som er annerledes med denne teknologien, påpeker Hirshberg.

– Folk hører kjernekraft og vet bare at alle i familien har hatt kreft. Det er en rekke misforståelser ute og går. Men vi er interesserte i kjernekraft, vi vil bare ikke at det skal skje i statens regi. Og lokalsamfunnet må lede utviklingen. Det er den eneste veien til tillit. Ingenting kan plasseres på Alaskas land uten godkjenning fra lokalsamfunnet, mener Diane Hirshberg.

Gwen Holdmann forsikrer at teknologien som nå utvikles spesielt for avsideliggende strøk, ikke kan sammenlignes med de gamle reaktorene.

– Og små modulære reaktorer og mikroreaktorer er også tryggere fordi de er mindre. De bruker passiv sikkerhet som gjør at den vil stenge ned automatisk ved oppvarming i stedet for å løpe løpsk. Det er når kjølingen feiler at ulykker skjer.

Samtaler med Nome

Hun peker på byen Nome, Alaska, med 3000  innbyggere. Der undersøker de muligheten for å bytte ut diesel med kjernekraft. Holdman var selv i Nome i fjor for å holde en presentasjon for innbyggerne.

– I Nome holder det med en reaktor på 5 MW for å forsyne folk med strøm, påpeker Holdman, og viser til eksempler på små atomreaktorer som er under planlegging.

Hun vektlegger også at denne teknologien er under utvikling og at mange av disse prosjektene ligger opptil ti år fram i tid:

• Prosjekt Pele: Utvikles for det amerikanske forsvarsdepartementet. En utplasserbar kjernekraftreaktor for bruk i fjernoperasjonsbaser for USAs væpnede styrker. Ferdig sent 2024, tidlig 2025
• Ultra Safe Nuclear Corporation (USNC). Atombatteri under jorda som kan byttes ut.
• Westinghouse Electrical Company bygger en liten modulær reaktor på 5 MW
• Eielson luftvernbase i Alaska har et pilotprogram for en mikroreaktor.

Erstatter diesel

Så hva er faren ved bruk av kjernefysisk energi i Arktis? Først og fremst tidslinjen. Klimaendringene i Arktis går fort, og teknologien er ikke på plass. Vi snakker som sagt rundt ti år fram i tid.

Alle kjernefysiske anlegg, inkludert de små, kan oppleve alvorlige ulykker som forårsaker utbredt og langvarig forurensning.

Men, det må også snakkes grundig om hva kjernekraft erstatter, som er dieselaggregater med fare for utslipp og lang og til dels hyppig transport, mener Gwen Holdman.

Ansvarlig

– En atomreaktor har få stier for forurensing. De små er bygget for å ta vare på seg selv i stor grad og trenger få ansatte.

Hun sier at utvinning av uran også må med i regnskapet. Hvor kommer uranet fra og hva er de lokale konsekvensene av gruvedriften?

Men gitt atomreaktorens lange levetid og at det er karbonfri energi, mener Holdman det er en ansvarlig løsning.

Må snakke om det

Men dyrt blir det. De nøyaktige kostnadene for et lokalsamfunn finnes det ikke nøyaktige tall for enda.

– Om det er mye dyrere enn diesel, vil ikke folk bytte til kjernekraft.

Men hun tror på samtalens makt, og sier at de bare må gjøre en bedre jobb med å informere folk.

Bredere støtte

– Støtten vokste kraftig i Alaska etter at informasjon ble gitt via allmøter og kursing. Kjernekraft bør være en del av vårt framtidsvalg fordi det er karbonfritt. Det blir ikke billig, men kostnadene flater ut over tid, sier hun.

Modellene som er på blokka i dag, vil bli bygget ferdig på fabrikken og transportert og montert dit den skal. Reaktorene bruker passive sikkerhetstiltak, som er en stor forskjell fra tidligere, større atomkraftverk. De krever minimalt med ansatte og kan i likhet med de større reaktorene gå lange intervaller uten å fylle drivstoff.

– Vi må altså ikke utdanne en hel generasjon med ingeniører, sier Holdman.

Transportutfordringer

På spørsmål om CO2-fotavtrykket til utvinning av uran, svarer hun av denne gruvedriften ikke skiller seg ut fra annen gruvedrift som for eksempel kullgruver.

– Men det er klart. Ingen energiløsninger er helt uten fotavtrykk. Det er mitt håp at vi 20 år fra nå ikke lengre bruker dieselgeneratorer.

Sikker transport av reaktorene er også et stort tema. Et atomtog til Alaska må gå via Canada, og det krever spesielle tillatelser.

Eller så må reaktorene fraktes inn sjøveien på lektere av den store typen. For atomreaktorer veier litt og flere kystsamfunn har aldri tatt imot så store lektere før. Men atombrensel fraktes til og fra kysten hele tiden, minner Gwen Holdman forsamlingen på.

– Vi er bare ikke klar over det.

Holdman holder fast på at hun er en stor tilhenger av fornybar energi som vann og vind, men at det aldri vil være nok til å forsyne fjerntliggende byer med varme og lys hele døgnet over år.

– Bruk fornybar energi der det er mulig. Men om vi vil gå over til en karbonfri løsning i Arktis, har vi ingen andre valg.

Ikke mulig uten kjernekraft

Andrew Light, assisterende energiminister i det amerikanske energidepartementet, sier i en tale på konferansen at utviklingen med små modulære reaktorer er i ferd med å endres dramatisk.

– Jeg har blitt bedt om å avstå fra å bruke begrepet "renessanse" om kjernekraft, for hver gang vi gjør det, skjer det noe som setter oss tilbake, humrer Light.

–  Men vi vil snart ha reaktorer i privat regi. Biden-administrasjonen vet så altfor godt at det ikke er mulig å holde alle i live uten kjernekraft. Men vi forstår at ikke alle er klare for det.

Andrew Light er assisterende energiminister i det amerikanske energidepartementet, og talte på Arctic Circle Assembly i Reykjavik. (Foto: Trine Jonassen)

Spår trippling

Light sier at en rekke handlinger må til for å holde 1,5-gradermålet i live og spår en trippling i bruk av kjernekraft innen 2030.

Vi kommer oss dit med teknologien, men vi må komme oss dit politisk også, avslutter Light.

Per dags dato er det kun Russland og Kina som har denne typen atomreaktorer i drift. Russlands ligger ved Pevek i Øst-sibirhavet og Kinas - Linglong One- er plassert i den kinesiske provinsen Hainan i Sør-Kinahavet, og ble ferdigstilt i sommer.

Argentina, Russland og Kina har flere reaktorer under bygging, mens Russland, USA, Canada, Sør-Korea, Danmark, Storbritannia og Sverige har modulære kjernereaktorer av flere typer under utvikling.