I skyggen av Russlands krig, kan viktig forskning i Arktis gå tapt

For inntil fem måneder siden var forskningssamarbeidet om klima mellom Russland og Norge tett og godt, fra Nibio til Havforskningsinstituttet, utdanningsinstitusjoner og Norsk polarinstitutt.

Så sa det stopp og regjeringen lot det bli opp til sektoren å trekke grensene mellom institusjonelt samarbeid og forsker-til-forsker-samarbeid, etter at Russland invaderte Ukraina i februar.

Mens det geopolitiske spillet i Arktis handler om ressurser og stormakter, lever folk i nord med klimaendringer som ikke tar pause selv om forskersamarbeidet med Russland har stoppet opp.

Nå frykter forskere at viktig klimaforskning går tapt i skyggen av krigen, siden selv en liten åpning i samarbeid med russiske forskere synes umulig.

Thor S. Larsen er generalsekretær i Norges vitenskapsakademi for polarforskning og var på begynnelsen av syttitallet med på å utforme isbjørnavtalen mellom de fem arktiske statene Canada, Grønland, Norge, USA og Sovjetunionen.

En avtale som kom istand igjennom jernteppet til den kalde krigen og som ble forhandlet fram av forskere som kjente hverandre godt, med uformelle kanaler inn mot myndighetene.

Mistet kontakten

Den avtalen gjelder den dag i dag. Men mye har forandret seg siden den gang, selv om situasjonen i Europa ikke er mindre spent. For selv om norske myndigheter tillater kontakt mellom norske og russiske forskere, fungerer det ikke nødvendigvis i praksis.

Risikoen russiske forskere tar ved kontakt med vesten, er for stor.

Larsen opplevde selv å miste kontakten med gode russiske kolleger da Russland gikk til krig.

– De ber oss om å ikke kontakte dem via formelle kanaler fordi de kan få trøbbel. Det er fryktelig. Hvordan skal vi gjøre dette med de politiske sperrene vi har nå? undrer forskerveteranen.

– Og selv om forskere snakker sammen, må det være en dialog mot myndighetene. Men de er mye strengere med å dele informasjon i dag en den gang i fikk i stand isbjørnavtalen, sier Larsen.

Assisterende direktør i Norsk polarinstitutt Ellen Øseth sammen med forsker Øyvind Paasche i Bjerknessenteret for klimaforskning og Thor Larsen, generalsekretær i Norges vtenskapsakademi for polarforskning i samtaler rundt bålet under Arendalsuka. (Foto: Trine Jonassen)

Et tap

Han mener at myndighetene ikke er interesserte i å gå inn i en diskusjon med forskere.

– Det er i så fall unntakstilfellet og krever gode og nære forbindelser. Om vi skal få til det som kalles science diplomacy forutsetter det tett dialog og et felles tillitsforhold, mener forskerveteranen.

Men sånn som det er nå, er Russland lukket og låst for forskere fra andre land.

– Om vi skal få til et samarbeid igjen, må den politiske situasjonen endres. Det som skjer nå er en tragedie og et tap.

Forskningen tar skade

– Hva skjer med den arktiske klimaforskningen når ingen aner hva som skjer i Russland?

– Det blir et brudd i det gode samarbeidet som vi har hatt i mange år, som gjør at forskningen blir skadelidende. Det vil ta tid å ta seg inn igjen, sier Larsen.

Når samarbeidet en gang starter opp igjen, kan det være med overraskende resultater.

– Vi kan da sitte med motstridende svar, for eksempel. Vi må da finne ut hvor vi står og hvor veien skal gå og det kommer til å ta tid, mener Thor S. Larsen.

Mister verdi

– Nå er vi i en ny situasjon uten forhistorie i vitenskapssamarbeidet og må finne nye veier. Om vi ikke kan dele våre data med alle mister forskningen verdi, mener forsker Øyvind Paasche ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Sammen med forskere og representanter fra Norges vitenskapsakademi for polarforskning, Norsk polarinstitutt og World Reindeer Herders Association deltok han på en debatt om forskning i skyggen av krigen under Arendalsuka.

– Så snart det legges politiske begrensinger på forskning, legger vi også lokk på hvem som får vite om forskningen, mener Paasche.

Arendalsuka er et årlig møtested for politikere, organisasjoner, forskere og flere. (Foto: Trine Jonassen)

Blir mindre arktisk

At store deler av arktisk forskning er utilgjengelig utgjør et betydelig problem. For de raske endringene i klimaet gjør at endringene i økosystemet også går fort.

– Jo lengre tid det går før vi får delt data med det største landet i Arktis, jo mindre vet vi om hvordan det går med for eksempel arktiske arter som forsvinner fort. Naturen står ikke stille selv om den diplomatiske verden endres, påpeker Ellen Øseth, som er assisterende direktør i Norsk polarinstitutt.

– Når oppvarmingen av Arktis går tre ganger fortere enn i resten av verden, må vi jobbe fort. Arktis blir mindre arktisk og vi må få inn data raskt. Dette er verdens kanarifugl. De arktiske artene kan ikke trekke lengre nordover når det blir for varmt, slik som andre arter. Vi kan miste arktiske arter uten å vite det.

Ikke så lettvint

Norsk polarinstitutt har jobbet tett med den norsk-russiske miljøkommisjonen og samarbeidet med Russland om forvaltning av ressurser i Barentshavet.

– Vi var i ferd med å etablere felles miljøovervåking i nord, sier Øseth.

Da krigen brøt ut, ble samarbeidet lagt på is og ifølge Øseth er det ikke så lettvint som det høres ut, når myndighetene sier at forsker til forsker-samarbeidet kan fortsette.

– Det kan være at russiske forskere ikke kan eller ønsker å ha kontakt mot Norge. Det er ikke helt uproblematisk for dem, sier Øseth.

Kunnskapen forsvinner

Paasche ved Bjerknessenteret setter spørsmålstegn ved avgjørelsen om å pause samarbeidet.

– Var det riktig å parkere samarbeidet med Russland fordi Brussel mente det var viktig? Langtidseffektene av pausen er problematisk. Vi kan ikke bare trykke på knappen om tre år og restarte samarbeidet. Alt må bygges opp på nytt, mener forskeren.

Det er ikke bare isen som forsvinner, men også kunnskapen om den ikke blir delt og tatt vare på.

Likevel har ikke forskerpanelet noen umiddelbare løsninger på problemet. Det er ikke lengre så «enkelt» at det er Russland mot Vesten og Russland har lagt lokk på all utveksling av informasjon. Smutthullene som fantes før, er tettet.

Knefall

Men selv om rammebetingelsene er endret, mener Øyvind Paasche at det er forskernes plikt å finne måter å dele informasjon på.

– Fordelen med vitenskapsdiplomati er at alle forskerne er med av fri vilje. Det vil alltid være noen som har reservasjonen mot å uttale seg, og den enkelte forsker må gjøre egne vurderinger og spørre seg selv om de kan reise seg opp i et hvert forum og stå inne for dette? Nå er det flere svar på spørsmål som ikke blir delt, sier Paasche.

– Da vi fikk beskjed at vi ikke kunne jobbe med Russland, var det et knefall, mener forskeren.

Mindre viktig

Klimaforsker og president i Norges vitenskapsakademi for polarforskning Grete Hovelsrud mener at klimaforskningen ikke prioriteres fra sentralt hold under krigen fordi det ikke handler om økonomi og sikkerhet.

Grete Kaare Hovelsrud. (Foto: Thoralf Fagertun/Nordlandsforskning)

For eksempel vernes fiskerisamarbeidet Norge har med Russland, noe fiskeriminister Bjørnar Skjæran (Ap) har gjentatt ved flere anledninger.

Forskerne deler ikke samme syn.

– Men forskning skjer mellom enkeltpersoner og er mindre viktig på statlig nivå, rett og slett, sier Hovelsrud til HNN.

– For oss er det veldig trist. Vi får eposter fra russiske kolleger der de skriver at dette nok er det siste vi hører fra dem inntil dette er over, og at de ikke tør skrive. Da skjønner vi at det vi har bygd opp over så mange år nå forfaller, sier polarforskeren.

– Så forskning i Arktis har lavere politisk prioritet, slik du opplever det?

– Ja. Jeg skjønner at Forskningsrådet fryser midlene til russiske forskere, men de kan oppfordre oss til å fortsette samarbeidet hvis de russiske forskerne tør. Når det gjelder fiskeri handler det om økonomi og er viktig bilateralt, men når det handler om forskning er det greit å pause det. Men så enkelt er det ikke å starte opp igjen etter krigen, for vi må bygge opp tilliten igjen og det har da skjedd mye på feltet, avslutter Hovelsrud.