Vinder river og sliter i den lille fangsthytta 140 kilometer sør for Longyearbyen. Ute er det tjue blå. Inne sitter Hilde Fålun Strøm (51) og Sunniva Sørby (57) foran vedovnen for å holde varmen.

Det er mørkt. Stupmørkt. Vi er midt i isbjørnens rike. Nøyaktig hvor dyrene er, er vanskelig å se med det blotte øyet, men at de ikke er langt unna, er sporene på trappa og rundt hytta tydelige bevis på.

Flere isbjørnmøter

- Vi åpner ofte døra uten å slå på lys, for å se på være og nordlyset. Da vi så slo på lyset, så vi at det sto en isbjørn der, forteller Hilde til High North News,  på ei skikkelig dårlig satellitt-telefonlinje. 

De to lever i isbjørnens rike og må lære seg å leve på naturens, og på dyrenes, premisser. Foto: Privat

Sunniva utdyper i bloggen deres: «Det skjedde så fort! Jeg åpnet ytterdøren og tre sekunder senere – der var hun! Hjertet mitt galopperte. Jeg tok et par steg ut før jeg snudde meg og slo på uterlyset. Hun kom frem fra der Ettra ligger, rett til høyre for inngangsdøra. Ettra var inne akkurat da. Isbjørnen så på meg et kort øyeblikk før hun løp ned mot havet og innover fjorden. Jeg er årvåken og på vakt, alltid! Håper jeg? Men dette var et sjokk».

Det har blitt flere isbjørnmøter. Den siste tiden har det vært sterk vind, snødrev og helt mørkt på Svalbard. De to var ute og gikk, da de kom over et dyrekadaver.  

- Vi så bare konturene av noe som begynte å løpe fra oss. Det var en isbjørn som hadde drept et reinsdyr. 

Dette kan være isbjørnene sin måte å tilpasse seg klimaendringene på. Siden mangelen på is på fjordene og dermed også sel er økende, må de finne alternative matkilder.

- Reinsdyr er et bra alternativ, men isbjørnen må lære seg å jakte på disse. Også denne isbjørnen her på Bamsebu hadde ligget i «bakhold» og ventet til reinsdyret var nært nok. Oppe på en liten høyde over der reinsdyret passerte. Vi så sporene. Det ville ikke være mulig for en isbjørn å løpe etter et reinsdyr så denne metoden er langt mer effektiv. Det med «bakhold» er litt ekkelt å tenke på, for oss også. 

Det har foreløpig ikke vært gjort noe forskning på dette. Børge Damsgård, lederen for forskningsavdelingen på UNIS kommenterte damenes funn via tekstmelding slik:

«Nei, det er faktisk ganske sjeldent. En vet at isbjørn gjerne kan spise reinsdyr, men ikke jakte dem. Vi i forskermiljøet har diskutert om reinsdyr kan være en «ny» føde i forbindelse med klimaendringer og mindre is/sel, men det er lite dokumentert» skriver han.

- Det er spennende at våre bilder og observasjoner kan bli viktig dokumentasjon for forskerne i å bedre forstå isbjørnenes mulige forsøk på å tilpasse seg mangelen på sin vante føde, supplerer Hilde og Sunniva.

Vi nærmer oss jul, og mange av oss har pyntet hus og hjem med adventsstjerner og julebelysning. På Bamsebu går Hilde og Sunniva en helt spesiell jul i møte, med kun nordlyset og hverandre som selskap. Og så hunden da.

De har tilbrakt nærmere 90 dager av sitt overvintringsopphold på Svalbard, og har 180 igjen. Først i mai skal de vende tilbake til det vanlige livet.

- Jeg syns det har gått over all forventning og det føles helt fantastisk. Vi lever jo ut en drøm som vi har hatt i veldig mange år. Det er klart det er massevis av utfordringer og humper her og der, og akkurat i disse dager er det mørket som begrenser oss, men vi synes det går utrolig bra, sier de. 

High North News har omtalt ekspedisjonen, som har fått navnet Prosjektet "Hearts in the ice" flere ganger før.

• Les også: To kvinner - 9 måneder - 78 grader nord

Overvintringsoppholdet går kort forklart ut at to kvinner skal bo i fangsthytte fra 1930, på 78 grader nord, i ni måneder. Der skal de drive såkalt «folkeforskning», som blir deres bidrag i kampen for naturen og klimautfordringene verden står overfor. Sammen med en rekke samarbeidspartnere og sponsorer, blir en viktig del av oppholde å dele erfaringer og kunnskaper de opparbeider seg gjennom å leve helt isolert og i pakt med naturen. 

Fredag 13. september forlot de Longyearbyen, der et hundretalls mennesker hadde møtt opp for å ta farvel.

- Vi har vært veldig aktive og det føles veldig meningsfylt, som helt vanlige mennesker, å få lov å være med å bidra til viktig klimaforskning. Vi er i gang med flere spennende prosjekter, for eksempel om fytoplankton, forteller de.  

Folkeforskning

Fytoplankton er et plankton som, i tillegg til å være en viktig matkilde i havet, produserer mer enn halvparten av jordas oksygen, faktisk mer enn all regnskog til sammen.

- Det sier seg selv at det er ekstremt viktig. Men det fytoplanktonet som lever her i nord, trives ikke med varmere vann, og den sødmen vannet får av økt bresmelting.  Fytoplankton har heller ikke svømme-egenskaper, så den kan ikke trekke nordover, som polartorsken kan. Det er veldig spennende å følge med på hva som skjer med den, ikke minst om den produserer oksygen i mørketida og under fullmåne og nordlys, forteller de.

De to kvinnene er også tatt opp som «Rocket citizen scientists» av forskningsstasjoner på Andøya og i Ny-Ålesund. For Svalbard er gunstig plassert til observasjoner av dagnordlys og på Bamsebu er det heller ingen lysforurensing.

- Oppskytningsvinduet er fram til 14. desember, Og hver morgen venter vi på klarsignal om vi skal ut og fotografere. Rakettene som skytes opp starter da et kunstig nordlys samtidig med at det er dagnordlysaktivitet og det må klaffe med både været i Ny-Ålesund og på Andøya og vinden og nordlysaktiviteten. De reaksjonene som disse stoffene skaper når de skytes opp i atmosfæren, kan fortelle mye om hvordan partiklene oppfører seg i vår atmosfære, forteller de to rakettforskerne entusiastisk.

Også NASA bruker de to kvinnene for sin nordlysforskning og de jobber med å samle inn data til et prosjekt som har fått navnet «Aurorasaurus». 

I tillegg kjører de droner for å kartlegge temperaturen i både havoverflaten og i bakken, gjør dyreobservasjoner for UNIS, og deltar i et havplastprosjekt i regi av Norsk polarinstitutt, blant mye annet.

- Livet tar litt tid her på Bamsebu, fordi vi verken har vann eller strøm. Nå er det litt pause i båtkjøringen på grunn av mye is. Men vi klarer å fylle opp dagene, sier de.

I forkant av oppholdet var de to litt bekymra for tilgangen på vann og ved.

• Les mer: Mangel på vann og ved kan bli blant Hilde og Sunnivas største utfordringer i vinter

De hadde med seg en vannkonteiner fra Longyearbyen og har vært flinke til å samle vann og også breis som har kommet sigende inn på land.

- Det har også vært overraskende mye snø, mer enn det pleier å være, så vi har plenty med vann. Vi har også brukt hele høsten til å samle ved, både til fots, med båt og med skuter. Vi kan ikke være sikre, men vi håper vi har nok. Og når sola og lyset kommer tilbake igjen blir det også enklere å orientere seg i terrenget og hente mer.

Halvveis inn i desember måned, er det polarnatt hele døgnet, mye vær og mye vind. Fangsthytta fra 1930 er ikke vinterisolert.

- Hytta fungerer, men den er jo ikke vinterisolert, så det holder ikke helt på varmen. Vi kjenner det når det blåser som nå, men vi har gode klær og en helt ny vedovn som fungerer veldig bra. Alt av drivveden er heller ikke like  tørr og gir ikke like god varme, men «vi står han av», forsikrer de.

En annen ting de var spente på, var hvordan de ville takle å bo så tett på hverandre over så lang tid, uten å se andre mennesker eller å ha mulighet til å trekke seg unna.

- Vi kjente jo hverandre godt fra før, men hadde ikke vært sammen mer enn 14 dager på det lengste. Men vi ha veldig respekt for hverandre og er gode venner. For å være helt ærlig, trodde vi det skulle bli vanskeligere enn det har blitt, sier de, men erkjenner:  

- Noen humper har det jo vært, men vi hadde veldig god hjelp i forkant av to coacher som hjalp oss med å bli bedre kjent med oss sjøl og hverandre og få verktøy til å håndtere kommunikasjon. Så alt i alt går det over all forventning.

De er utstyrt med satellittelefon, slik at de kan holde litt kontakt med familien. Men bruker kommunikasjonsutstyret primært til den jobben de er her for å gjøre. Derfor har de heller ikke helt oversikt over den medieomtalen de har fått gjennom høsten og vinteren.

Den har vært stor. Både norske medier, som VG, Svalbardposten, Teknisk Ukeblad  og Folkebladet, svenske Point of Value, samt Scandinavia Traveller har omtalt ekspedisjonen. Utenlandske medieomtaler inkluderer The Guardian, danske Information, canadiske CBC, Canadian Geographic The Squamish Chief og Le Journal Access - blant andre. 

- Vi lever litt i vår egen lille boble og får ikke med oss så mye. Vi har fått med oss at vi har fått en del omtale, og håper den er av positiv art, men vi er ikke på internett for å laste ned ting og lese om oss selv. Vi ønsker oss jo oppmerksomhet om temaene vi er her for å belyse, særdeles høyaktuelle temaer og problemstillinger som  vi ønsker å lære mer om og inspirere til at alle tar et tak, sier de og fastslår:

- Vi ser store endringer og ting er definitivt i ubalanse. Det var arktisk ørken da vi kom, nå er det mye større snømengder enn normalt. Men vi ønsker ikke å bidra til klimaangst eller skape frykt. Vårt mål er å inspirere og belyse de positive påvirkningene vi kan ha hvis alle bidrar.

Men det er ikke bare i Arktis at kvinner møtes for å inspirere til endring. Samtidig som Hilde og Sunniva lever på 78 grader nord, er nemlig 100 kvinner samlet på andre siden av kloden.

I regi av «Homeward Bound», som er et lederutviklingsprogram for kvinnelige forskere med mål om å endre klimapolitikken, var 100 kvinnelige forskere fra 35 land på ekspedisjon i Antarktis fra 22. november til 10. desember. Hilde og Sunniva snakket med delegasjonen, fra motsatt side av jordkloden.

- Det ble et spesielt møte. Vi satt på hver vår side av kloden og la en strategi for hvordan vi skal klare å engasjere enda flere kvinner over hele verden slik av vi sammen kan påvirke den utviklinga som vi ser nå i riktig retning. Det er fantastiske ressurser i det nettverket der og mer enn 1000 ledende kvinner er en del av det.  

Hilde og Sunniva legger ikke skjul på at det ga ekstra inspirasjon å knytte både over både bredde og lengdegradene.

- Selv om de satt på akterdekk under midnattssol, mens vi satt i stummende mørke, følte vi på et fellesskap. Tross store forskjeller og ekstreme ytterligheter, ser vi store endringer begge  steder.

En jul helt utenom det vanlige

Det er fredag og julen nærmer seg med stormskritt. At årets høytid blir noe helt utenom det vanlige for  Hilde Fålun Strøm og Sunniva Sørby, er det liten tvil om. De har nylig fått beskjed om at været vil forhindre en planlagt etterforsyning.

Men så høres den distinkte lyden av flappende rotorer. Det er Sysselmannens julehelikopter som er på besøk fra Longyearbyen. 

Ombord er sokneprest Siv S. Limstrand og organist Jovna Z. Dunfjell fra Svalbard kirke, Steinar Strøm, mannen til Hilde, samt Aud Andersen og Leif Arne Nilsen fra Sysselmannen på Svalbard. 

Vel innomhus i hytta som nærmest er dekket av snø, tennes røde stearinlys og det serveres tårnkake og kaffe. Litt julekaker, julesanger og lesing av juleevangeliet må også være lov, nå som adventstiden er så godt i gang. Organisten fikk ikke plass til instrumentet sitt i helikopteret, men har lurt med seg en melodika for å skape ordentlig julestemning. 

Sysselmannen har med seg ei raus eske med frukt, Kong Haakon-sjokolade og andre gode saker. Men kanskje viktigst av alt: Ei god ribbe som Hilde og Sunniva kan kose seg med på julaften. 

- Vi hadde ei vakuumpakka ribbe i bakhånd, så jul hadde det blitt uansett,  men nå blir høytiden litt ekstra fin, avslutter de to.