MURMANSK: – Historie er veldig interessant for meg. Jeg skal ta eksamen i historie neste år, sier 14 år gamle Hanna Ajzizova.

Vi står i krigsmuseet på gymnasium nummer 9 i den arktiske byen Murmansk. Rommet er ikke større enn rundt 20 kvadratmeter. Veggene er tettpakket med bilder, plakater og malerier. I montrer langs veggene ligger ulike historiske gjenstander fra krigen – dokumenter, bøker, identifikasjonskort, medaljer.

En håndfull skoleelever har akkurat presentert krigshistorie fra nord til et publikum bestående av norske veteraner, journalister og politikere – på flytende engelsk. Mye av krigens historie fra Murmansk handler om skipskonvoier og Litsa-fronten – den fastlåste frontlinjen mellom Kirkenes og Murmansk der mange titusen sovjetiske og tyske soldater falt.

Viserektor ved skolen, Natalija Galejeva, forteller at museet kom i stand i 1988 etter at krigsveteraner fra Storbritannia besøkte Murmansk i forbindelse med seiersdagen 9. mai.

– Over en kopp te sammen med de britiske veteranene diskuterte vi krigens vanskeligheter. Etter hvert gikk vi i gang med å samle inn brev, foto, bøker og annen informasjon og bestemte oss etter hvert for å åpne et museum på skolen. Vi startet også å brevveksle med de britiske veteranene, sier Galejeva.

Museet er en frivillig etterskole-aktivitet for elevene, og inngår ikke i noen ordinær undervisning. Elevene står selv for guiding av gjester og andre forelesninger ved behov. Det er i hovedsak andre skoleelever, krigsveteraner og utenlandske delegasjoner som besøker museet, opplyser Galejeva.

Veteraner som ikke selv klarer å ta seg til skolemuseet får besøk hjemme av elevene.

– Vi mener det er veldig viktig for unge mennesker å kjenne historien til landet sitt. Og vi er takknemlige for alle disse personene som ofret sine liv under krigen. I praksis led alle russiske familier å grunn av krigen. Dette arbeidet for å minnes dem er viktig, ikke bare for våre elever, men også for våre gjester fra inn- og utland. Fred er liv, det må vi huske, sier Galejeva.

Elevene som er involvert i arbeidet ved krigsmuseet på gymnasium nummer 9 er alle mer enn vanlig interessert i historie. Noen har også ekstra historieundervisning ved skolen.

Men som så mange andre russiske familier har også flere av elevene sletninger som deltok i andre verdenskrig.

– Min oldefar var på sjøen under krigen. Historie er viktig for meg, på flere måter, forteller Jegor Raptsjeskij (16).

Barn utkledd i sovjetiske militæruniformer og med kopier av historiske automatvåpen leker foran Lenin-statuen i byen Nikel. Den offisielle 9. mai-marsjen til minne om de falne i Den store fedrelandskrigen er ferdig. Nå har bymyndighetene invitert på fest foran kulturpalasset.

Både barn og voksne, utkledd i tidsriktige klær fra krigens dager, synger sovjetiske militærviser om heltemot og seier. Scenen er dekorert i militærgrønne kamuflasjefarger og St. Georgs-ordenen – det omstidte svarte og oransje båndet som blant annet blir brukt av russiske separatister som kriger i Øst-Ukraina.

– Russland har en splittende historie, men andre verdenskrig var en gullalder, sier Håvard Bækken, seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier. Foto: Privat

President Vladimir Putin ønsker å bruke krigen som en felles idé for nasjonen, sier Håvard Bækken, seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier. Han har blant studert de russiske «statsprogrammene for patriotisk oppfostring».

– Det offisielle Russland trenger en idé som samler befolkningen. Det er ekstra viktig for et autoritært regime som ikke kan legitimeres gjennom demokratisk deltakelse eller økonomisk refordeling på en særlig overbevisende måte, sier Bækken.

Den andre verdenskrig står sentralt her. Bækken viser til at autoritære regimer ofte har en tendens til å promotere heroiske fortellinger om sin gullalder. Og 2. verdenskrig var en gullalder for Russland, selv om krigen også var en katastrofe for landet.

– Russland i dag reproduserer i stor grad den sovjetiske grunnfortellingen om krigen. Krigen omtales gjerne som Den store fedrelandskrigen, forsvarskrigen mot Nazi-Tyskland som begynte i 1941. Det er det viktigste grepet, for da omgås mange av de problematiske sidene ved krigen sett fra sovjetisk synspunkt, som Molotov-Ribbentrop-avtalen, Katyn-massakren i 1940 og deportasjoner av hele folkeslag internt i Sovjetunionen, sier Bækken.

Bækken mener at rommet for nyanser har blitt snevret inn når krigshistorien skal fortelles i dagens Russland. Fokuset er lagt på sovjetiske heroisme og fellesskap – at de ulike folkegruppene innad i landet kjempet sammen for å forsvare det russiske kjernelandet. At krigen kalles Den store fedrelandskrigen, er også et bevisst grep.

– Dette er en repetisjon av Fedrelandskrigen, altså forsvarskrigen mot Napoleon. Også i forkant av den krigen var det en rufsete alliansepolitikk mellom tsar Aleksander 1. og Napoleon – på samme måte som mellom Stalin og Hitler, sier Bækken.

Krigshistorien har alltid vært viktig i sovjetisk og senere russisk historie. Men noe er endret de siste årene.

Fra 2011 ble det nedsatt en egen kommisjon mot «forfalskning av historien til skade for russiske interesser». Bakgrunnen var flere land i Øst-Europas nyskriving av krigshistorien fra en sovjetisk versjon, til å fokusere på de mindre heroiske hendelsene – som oppdelingen av Polen mellom Hitler og Stalin og okkupasjon av de baltiske stater etter krigen.

Men også militariseringen av barn har skutt fart de siste årene. Barn ned i fire-fem-årsalderen går nå rundt med replikagevær og soldatuniformer fra 2. verdenskrig når den store seiersdagen markeres.

– I sovjettiden holdt man denne typen markeringer unna de minste barna. Men i dag er dette på full fart inn i russiske barnehager. Veldig ofte er historien om krigen inngangsporten for å introdusere militære problemstillinger for barn. Man kan ikke starte direkte på en militær opplæring, man må gå via krigshistorien.

– Så dette har et formål med å forberede en del av befolkningen på militærtjeneste?

– Ja, det er en del av det. Det som er tilfellet nå, som sammenfaller med 1970-tallet, er at militariseringen av skolehverdagen tiltar samtidig som man kutter antall år i vernepliktstjenesten. Dermed må en ha mer forberedende militær trening i skolen. Man skal ikke bare lære barna å håndtere våpen, men også å få dem inn i denne «grunnholdningen», sier Bækken.

– Er dette en bevisst politikk?

– Ja, dette er ikke noe man forsøker å holde hemmelig. Statsprogrammene for patriotisk oppfostring har en politikkdel, og forteller noe om hva patriotisk oppfostring er og hvorfor staten trenger det. I det ligger det at man skal dyrke de heroiske sidene av krigen. Deretter følger det en konkret plan for hvordan penger skal fordeles til ulike tiltak. Her er det stort fokus på å minnes krigen på en riktig måte.

Skoleverkene standardiserte

Praksis i skolehverdagen og uttalelser fra politikere er to forskjellige ting, forteller historielærer Mikhail Kopitsa fra Arkhangelsk.

Han forteller at selv om den offisielle retorikken om krigen beveger seg i en retning av fornektelse av de mindre heroiske sidene ved Sovjetunionens handlinger under krigen, har skoleverket til nå vært skjermet i stor grad.

– Uttalelser fra politikere og statspropaganda viser oss en åpenbar vending i retning av fornektelse av den kriminelle karakteren i Molotov-Ribbentrop-pakten og undertrykkelsen av fakta om krigsforbrytelser fra Den røde armé. Men tekstene i skolebøkene og læreplaner inneholder i dag ikke noe slikt. Der er det en ganske balansert tilnærming og behersket vurdering, selv om krigens begivenheter og seieren er anerkjent som hovedhendelsen på 1900-tallet, sier Kopitsa.

Han mener at barne- og ungdomsorganisasjoner utenfor skolen i langt større grad gir muligheter for ideologisk manilupasjon.

– Hvor viktig er Den andre verdenskrig for dagens russiske myndigheter?

– Det er veldig viktig. Ved å assosiere seg med dem som vant, med seieren, sikrer det nåværende regimet sin legitimitet, sier Kopitsa.

Tidligere var det en veldig stor pluralisme, og skolene kunne velge læreverk selv. Nå er dette mer standardisert, mener Bækken.

– Lærebøker er en veldig god kilde til hvilke perspektiver bringer videre. Det er ikke slik at det ikke står at Stalin rensket ut store deler av både offiserer i hæren og politisk ledelse og folk ellers, men det er noe med hvor stor vekt dette tillegges. Og konsekvent står det om ofrene i passiv form, mens det ikke nevnes hvem som var overgriperne. Men når Stalin gjør noe positivt, står det derimot i aktiv form. Dette er en type språklige grep som subtilt kan forme oppfatninger om historien, sier Bækken.