Guro Brandshaug: Nå trenger Sør-Varanger hjelp

Dette er en kronikk. Alle meninger og oppfatninger står på kronikkforfatternes regning.

Sør-Varanger februar 2022. Kirkeneskonferansen og Barents Spetakkel; to arrangement hvor mennesker igjen skulle møtes fysisk, to lyspunkt på veien ut av en pandemi. I stedet våknet vi den 24. februar til bomberegn og et fortvilt mørke.

Søndag samlet mange seg til en stille markering i Pasvik, helt nord i grenselandet mellom øst og vest. Med utsikt over grenseelven til den andre siden, et Russland så fjernt og så nært. Mennesker av ulik nasjonalitet, men med lik hjertevarme. Nordmenn, Ukrainere, og Russere. Et medmenneskelig og grenseløst felleskap av motstand, sympati og fortvilelse over de barbariske krigshandlingene som rammer det Ukrainske folk.

Og i nettopp denne grenseløse motstanden tror vi enda det finnes håp for dialog. Et fundament for fortsatt tro på et videre Barentssamarbeid, også når det utfordres på det sterkeste. En støtte til motstanden i det russiske folk, som reiser seg til et fellesskap vi håper blir sterkt nok til å overvinne militærmakten i kravet om demokrati og fred.  

Konsekvenser av sanksjoner

Det internasjonale samfunnet har respondert med nødvendig kraft for å hindre et videre meningsløst blodbad i Ukraina. Militær respons som første svar, men der økonomiske sanksjoner kan virke like sterkt mot et samfunn med politikk og kapitalisme tett sammenvevd. En respons og felles front ingen stiller spørsmål ved. Heller ikke vi som lever ved grensen i nord.

Samtidig vet vi det får konsekvenser vi må håndtere også i vår hverdag. En krevende øvelse vi som grenseboere har tidligere erfaring med, men som nå vil slå inn med enda større kraft. For mulighetenes landsdel i øst har lidd hardt det siste tiåret, og resesjonen har satt sitt fotfeste etter år med frafall av arbeidsplasser, sanksjoner, gruvekonkurs, pandemi, og geopolitisk uro. For å forstå alvorligheten i dette, må man først forstå hvor internasjonal denne landsdelen i nordøst virkelig er og hvilke utfordringer som nå møter oss.  

Alene i Sør-Varanger Kommune er 600 millioner kroner av total omsetning i privat næringsliv knyttet til russisk næringssamarbeid, et økonomisk grunnlag som utgjør 300 lokale arbeidsplasser. To tredjedeler av verdiskapingen skjer innenfor maritim- og havnerelatert russisk virksomhet, og russiske besøkende handler i en normalsituasjon for over 50 millioner kroner i byens ulike butikker. I tillegg kommer også en rekke arbeidsplasser i offentlig sektor, relatert til og bygget opp gjennom 30 år med samarbeid over en åpen grense. Samlet utgjør dette et viktig økonomisk fundament for bosetting i grenseområdet, en situasjon som nå trues av den dramatiske utviklingen sørøst i Europa.

Befolkningsnedgang

«Uten folk, ingen sikkerhet. Uten sikkerhet, ingen folk.» Dette var utenriksministerens ord under Kirkeneskonferansen den 23. februar.  

Og ingen folk er nærmere en sannhet enn noen liker å ta inn over seg. Samlet har Øst-Finnmark i løpet av 2021 mistet hele 495 innbyggere, noe som utgjør 2,2% av en total befolkning på 22 809. I grensekommunen Sør-Varanger er befolkningsreduksjonen 178 personer ved utgangen av 2021, og kommunen har nå bikket under 10 000 innbyggere. Og selv om Vadsø kunne glede seg over positive tall siste kvartal, ser trenden likevel ikke ut til å avta med det første. I hvert fall ikke av seg selv.

Alvoret «uten folk, ingen sikkerhet» er på eskalerende vei til å bli et faktum for Norges sikkerhetspolitiske førstelinje i nord.

At verden ses ulik ut fra ulike perspektiv, er et kjent fenomen. Og med ulike perspektiv følger gjerne ulik tilnærming, uten at noe er mer riktig og galt enn det andre. Det gjelder også naboskap nært og fjernt en grense, en situasjonsbeskrivelse av ulikheten i den norske forståelsen og tilnærmingen til vår komplekse russiske nabo.

Et sikkerhetspolitisk ansvar

Som grenseboere ved den russiske grensen er nærhet noe vi ikke kan velge å ta avstand fra. Det er noe vi lever med, og det etter beste rasjonelle og pragmatiske evne. Et samarbeid av gjensidig respekt og balansert dialog rundt de områder vi kan samhandle om. Et godt naboskap i alles interesse for lav spenning og stabilitet, og i gjensidig avhengighet for et nødvendig økonomisk fundament for bosetting og utvikling. Et folk til folk samarbeid i kulturelle møter av berikelse, men også møter av uenighet og fordømmelse for brudd på menneskerettigheter og demokratiske prinsipp.

En balansert tilnærming vi som grenseboere i årtier har behersket til det beste for nasjonen Norge. En innsats vi den siste måneden har fått høre, både fra Statsminister, Forsvarsminister og Utenriksminister, er en viktig del av Norges førstelinje i nord. Et sikkerhetspolitisk ansvar vi tar på største alvor, og der vi hver dag gjør vår del av jobben for å sikre Norsk suverenitet og bosetting i grenseområdet lengst nordøst. En oppgave vi har klart, om ikke mot alle, så ofte med krevende odds.

Men nå trenger vi hjelp. Og igjen har vi troen på dialog, denne gang mellom nord og sør.