Gud bevare landsbyen min

For min landsby er en sum av opplevelser i møtet med nordnorske byråkrater og politikere, som kler seg i importert kapital for å bygge monumenter som skal symbolisere fremskritt.

Ingen ligger med meg

Det er en landsby befolket av eminenser som klør seg hjelpeløst i hodet, uten å skjønne hvorfor stadig færre vil bo sammen med dem. Eller, for nok en gang sitere en tekst av Ole Paus: - Hvorfor ligger ingen med meg?

For alle som ville se har den nordnorske befolkningsutviklingen vært synlig lenge. Først nå har det gått sport i å være bekymret for en utvikling som burde bekymret tallknuserne, og dermed deres politiske oppdragsgivere, for lenge siden.

Kanskje skyldes denne plutselige vekkelsen at eldrebølgen truer med å erstatte den fortsatt potente delen av befolkningen, også i våre nordlige byer.

Det var greit så lenge bygdelysene ble slått av. Nå tennes de i byhus ingen unge likevel har råd til å bo i.

Selges over disk

Kanskje fordi det er politisk lettere å framstå som handlekraftig enn kunnskapsbasert. Kunnskap krever innsikt og fordypning, Handlekraft selges over disk på ethvert politisk landsmøte.

Donald Trump er handlekraft i sin ypperste potens, uten at det gjør livet lettere for andre enn de som mener børskurser er en beskrivelse av et samfunns moral, og ikke en refleks av evnen til å tyne det siste ut av hver eneste krone.

I min nordnorske landsby lokkes ungdommen som flytter ut av landsdelen tilbake med de høyeste prisene på kollektivtransport, de dyreste studenthyblene, de høyeste eiendomsskattene dersom man på forunderlig vis skulle ha klart å spare opp nok egenkapital til å flytte inn i et av eiendomskompleksene som uten motstand lirker seg gjennom det kommunale byråkrati. I så fall vil de snuble over rullatorer på vei inn i heisen, for økonomien i slike prosjekt er forbeholdt mennesker med en helt annen bankkonto enn de som står på terskelen til en karriere.

Papirpolitikk

De finner billigere hus i landets hovedstad, billigere studenthybler, billigere kollektivtransport, lavere eiendomsskatt. Sågar det å parkere utenfor egen bolig er billigere i en hovedstad som listeføres som en av verdens dyreste. Det endte med opprør da beboerparkeringen i hovedstaden ble økt til det halve av det det koster i min landsby.

Det politiske beslutningsgrunnlaget som rammer byer inn med hotell og priser unge mennesker ut av landsdelen, handler om byråkratisk formulerte sakspapirer. Ikke om politisk erfaring og befaring. Debatten om landsbyens utvikling er flyttet inn i tannløse komiteer befolket av partiprogram så fulle av ideelle verdier at de blir verdiløse når de skal omsettes til praktisk politikk.

Så lurer man likevel på hvorfor ungdommen reiser, mens fergerutene oppfører seg som nyttårsraketter. Fergerutene også.

Manglende statlige overføringer til kommunene utpekes til syndebukk, mens egne politiske prioriteringer frikjennes som forklaring på et folketall på vei nedenom, men ikke hjem.

Pressemeldinger

Landsbyene soler seg i internasjonal berømmelse, og anerkjennelsen måles i antall cruiseskip, som knapt nok legger igjen penger, og i alle fall ikke fastboende.

De lokale mediene beskriver virkeligheten gjennom pressemeldinger skrevet av de gjenværende vellykkede. Slik settes dagsorden, og slik skapes virkeligheten, uten at det gjør inntrykk på annet enn datamaskinen som teller klikk.

Ikke på de som drar, eller de som ikke kommer hit.

En klok svensk redaktør fortalte med en gang at skriver han om en stoppenål, så er det en eller annen «djevel» som kjenner seg igjen og føler seg krenket.

Jeg er i tvil om hvorvidt noen i landsbyen kjenner seg igjen i min beskrivelse, men krenket blir de ganske sikkert.

For det er lettere å flytte ansvaret over på de som drar, enn å ta det selv.

Eller sette sin lit til den Pauske bønnen. – Gud bevare landsbyen min.