GoNorth polhavstokt: GoNorth: Livet under vann

Referat fra RF "Kronprins Haakon":Siden begynnelsen av toktet har Sabine Cochrane fra Akvaplan-niva fått en god del biologisk materiale fra andre sine prøver. Hun er ikke eneste biolog på toktet, det er også Jon Hestetun fra NORCE, men han er med for å se på sediment-DNA. Cochrane er interessert i alt av småkryp i vannsøylen og i sedimentlagene.

Over en mer enn 30-års karriere i marinbiologi har hun samlet inn smådyr fra blant annet skotsk- og norskekysten, rundt Svalbard, Barentshavet og Karahavet. Selv om disse dyrene i seg selv er interessante (og i høyeste grad vakre, sier hun) så brukes de til en rekke anvendte formål.

Marine bunndyr fungerer på lignende måte som meitemark i hagene våre. De lever i de øverste sedimentlagene, og de graver enten opp og ned mens de leter etter beite, ellers så lager de rør som de spyler ut med jevne mellomrom for å fornye oksygen-nivåene. Noen kryper på havbunnen og beiter på det som ellers er å finne i de øverste sedimentlagene.

– I en prøve på 0,1 kvadratmeter av havbunnen kan vi finne mange hundre arter, noen ganger fordelt mellom tusenvis av individer, sier Cochrane.

Det som er vesentlig i for eksempel miljøovervåking eller annen tolkning av forholdene på havbunnen er at mange av artene er spesielt tilpasset enkelte levevilkår.

Noen arter er tilpasset arktisk vann, og noen er tilpasset atlantervann. I de siste tiårene har det vært mer og mer vann fra Atlanterhavet i svalbardområdet.

Dyr som lever i havbunnen verken beveger seg eller formerer seg veldig fort. Av den grunn er de gode indikatorer for forskerne når de prøver å forstå endringene som er i ferd med å skje.

Om ikke så lenge skal Sabine Cochrane begynne å ta opp sine egne prøver. Det gleder hun seg til.

Den geofysiske operasjonen fortsetter

Besetningen og geofysikk-teamet har brukt natten og hele dagen til å spore opp seismiske mottakere. Det er totalt 26 av dem som har blitt lagt ned på havbunnen, på 19 forskjellige "stasjoner". Henteoperasjonen har gått smidig så langt, men kan bli noe mer komplisert fremover på grunn av sjøis.

Mottakerne som er på stasjon 15 til 18 er de mest utfordrende. Disse har blitt sluppet fra overflaten da det var enten ingen eller lite sjøis, og de har sunket til bunnen selv. Siden havbunnen er 3000 meter ned, rekker mottakerne å drifte en god del før de treffer bunnen. Dermed vet ikke forskerne nøyaktig hvor de befinner seg.

Dette gjør henting med ROVen (den fjernstyrte ubåten som er med på reisen) utfordrende. Heldigvis er ROV-en utstyrt med en sonar, som burde hjelpe en del på letingen. I skrivende stund har én av disse mottakerne som er under is blitt hentet (på stasjon 15).

Kjappe resultater

Den aller siste mottakeren, på stasjon 19, ble plassert på havbunnen med ROVen. Dermed vet forskerne nøyaktig hvor den befinner seg, og å hente den opp burde ikke være noe problem.

Mottakerne er utstyrt med en klokke, men siden denne kan avvike litt fra GPS-klokken, må dataene prosesseres før de blir analysert. Det er nemlig veldig viktig for analysen at tidspunktene for skudd (fra luftkanonen) og opptak av lydbølgen fra skuddet (fra mottakeren) er helt nøyaktige.

Etter at denne prosesseringen er ferdig, allerede om et par dager, kan forskerne forvente foreløpige resultater.