Erika (22) om halvåret ved Norges nordligste utenriksstasjon: - Unikt!

- I denne bitende kulden bor de varmeste menneskene jeg noensinne har møtt, sier Erika Vartdal. Nedenfor finner du 22-åringens eget "reisebrev" fra praktikantoppholdet ved Norges nordligste utenriksstasjon: Generalkonsulatet i Murmansk. 

For nøyaktig ett år siden våknet jeg opp til en svært gledelig telefon. Jeg hadde fått tilbud om en praktikantstilling i Murmansk! Jeg studerte i Vancouver, Canada, og var opptatt med både eksamensforberedelser og jobb. Lite ante jeg den gang at jeg snart var på vei til den største byen nord for polarsirkelen. Det norske generalkonsulatet i Murmansk er en stor utenriksstasjon, og det er også Norges nordligste utenriksstasjon. Å være praktikant her er unikt på alle tenkelige måter – her går de norsk-russiske forbindelsene hundrevis av år tilbake i tid, og generalkonsulatet skiller seg ut som det eneste fullstendige diplomatiske kontoret i byen. Menneskene som bor her har et langt og sterkt vennskap med sine naboer over grensen. Mange har et forhold til Norge, og dette gjorde hverdagen min ekstra spennende.

Verdens ende?

Da jeg fortalte bekjente at jeg skulle flytte til Murmansk ble jeg møtt med vantro og skepsis. Noen trodde jeg tullet. For mange assosieres byen med fraflytting, forfall og isolasjon – verdens ende i det store, skumle Russland. Dette kunne ikke vært lenger unna sannheten. I norsk målestokk er byen både stor og moderne, med et fantastisk fritidstilbud. Det aller beste er at Kolahalvøya er full av historie og en rå, urørt natur.

Reisen fra Finnmark i bil, over tundraen og det historiske grenselandet i stekende sol og 30 varmegrader ble en uforglemmelig start på oppholdet.

Jeg ville til Murmansk fordi jeg fattet en interesse for Nordområdepolitikk, urfolksrettigheter og grensesamarbeid etter studiene i Canada. I tillegg ønsket jeg å praktisere russisk og bli bedre kjent min russiske bakgrunn. Allerede første dag på jobben skjønte jeg at jeg hadde kommet til rett sted – hvor mangfoldet var stort. I starten var det mye å sette seg inn i, og jeg fikk lest meg opp på det norsk-russiske samarbeidet innen næringsliv, kultur, migrasjon, atomsikkerhet og miljøvern.

Nordområdene er Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og dette ble gjenspeilet under oppholdet mitt. På stasjonen var det et høyt tempo og mye variert aktivitet. Jeg fikk oppgaver innen visum-og utlendingsfeltet, politisk rapportering og kommunikasjon. Enkelte dager holdt jeg presentasjoner om norsk integreringspolitikk, tok imot gjester eller deltok på internasjonale konferanser om regionalt samarbeid og økonomisk utvikling. Andre dager fikk jeg kle meg ut som "Snegurochka," barnebarnet til den russiske julenissen, og dele ut gaver til barn på juletrefest eller bli intervjuet på morgen-TV(!)

Oppholdet har rett og slett vært ypperlig for en fersk statsviter – å delta på konferanser om menneskerettigheter og flyktningstrømmen over grensen til Norge, for deretter å kunne analysere det. Det var også svært givende å jobbe med kommunikasjon: stasjonen var veldig aktiv på sosiale medier, med tusenvis av trofaste følgere som satte pris på bildene og tekstene vi delte.

Murmansk er langt fra verdens ende, men mangler et internasjonalt miljø som mange andre praktikanter får oppleve i hovedsteder rundt om i verden. For meg var ikke dette en mangel, tvert i mot. Dette krydret opplevelsen - og utfordret meg med tanke på både språk og kultur. Med interesse for Nordområdene og Arktis var jeg midt i smørøyet. Jeg fikk ta og føle på utfordringene til regionen, og lidenskapen til menneskene som bor og jobber her. Oppholdet og bekjentskapet med byen gav meg et innblikk i utenrikstjenesten, Barentsregionen, pleiing av bilaterale interesser og linjene i regjeringens russlandspolitikk. Utfordringene var mange, læringskurven bratt og gevinstene store. 

Når jeg tenker på tiden i Murmansk tenker jeg ofte på kontraster. De første ukene var fylt med midnattssol og en tung varme som trykket over byen. Det ble lite søvn og mye adrenalin. Da jeg reiste hjem et halvt år senere hadde jeg ikke sett solen på nesten to måneder, og gradestokken krøp ned til -40 på sitt aller kaldeste. Det ble mye søvn og lite lys.

I denne bitende kulden bor de varmeste menneskene jeg noensinne har møtt. I Russland er mye annerledes enn hjemme, og de kulturelle kontrastene er større enn den korte kjøreturen over grensen. Denne kjøreturen er fylt med historie og motsetninger, og avstanden føles ofte lengre enn fra Oslo til Vancouver. Men, mellom mennesker og naboer blir slike avstander visket ut. Når man blir kjent med russere skaper man meningsfulle og sterke vennskap for resten av livet. Det tar tid og innsats å forstå nabolandet vårt, men det er dette som fenger og gleder. Kunnskap om Russland er viktigere enn på lenge, og det får man av å jobbe, reise eller studere her. 

I helgene fikk jeg muligheten til å bli kjent med studenter og andre praktikanter i St. Petersburg og Moskva, og bli med på den spennende oppstarten til ANSA Russland. Noen helger ble jeg hjemme i Murmansk og utforsket byen sammen med lokale studenter på universitetet. En av de mest minneverdige opplevelsene var turen til Solovkiøyene midt i Kvitsjøen. For å komme hit måtte vi ta tog i 12 timer i retning Moskva, og deretter båt i et par timer. Her fikk vi se realitetene langs den forfalne, russiske landsbygda, som sto i sterk kontrast til storbylivet. Forskjellige mennesker kom og gikk på hvert stopp, alle med sin egen historie å fortelle. På toget ble vi kjent med nye venner mens vi drakk te og spiste piroger.

Klosteret på Solovki er et av Nord-Europas eldste og største klostre. Det er også et av de første russiske stedene som havnet på UNESCOs liste over verdensarvsteder - særdeles spesielt, isolert og vakkert. Men dette idylliske stedet var også hjemmet til Stalins mest fryktede fangeleir. Øyene ble beskrevet som så isolerte at skrikene herfra aldri kunne bli hørt. Slike motsetninger kommer jeg til å huske lenge.

Praktikantoppholdet i Murmansk har utviklet meg både faglig og personlig – og det har gitt mersmak. Jeg flyttet nord for polarsirkelen med kriblende forventninger, og ante lite om hvordan hverdagen min kom til å se ut (ja, jeg var nervøs!) Et halvt år senere forlot jeg en by som ble mitt tredje, eller kanskje til og med andre, hjem. Fortsatt møter jeg mennesker som tror jeg tuller når jeg sier at jeg har bodd i Murmansk. Slike samtaler er krevende. Men akkurat derfor er jeg takknemlig for muligheten til å diskutere avstanden mellom oppfatninger og virkeligheter, samt motivere flere til å flytte til steder som er litt annerledes. Gjennom slike samtaler bidrar vi alle til å samle perspektiver i en verden som blir mindre og mindre. Nå bærer det videre til London og mastergrad i migrasjon og offentlig politikk. Etter all sannsynlighet kommer masteroppgaven til å handle om nettopp Russland.

Erika Vartdal er 22 år gammel og kommer opprinnelig fra Ålesund. Hun har en bachelorgrad i statsvitenskap fra The University of British Columbia i Vancouver, Canada - med fokus på nordområdepolitikk, urfolksrettigheter og sikkerhetspolitikk. I skrivende stund er hun hjemme i Norge, samtidig som hun er engasjert i The Arctic Institute. Til høsten flytter hun til London for masterstudier.

Innlegget ovenfor ble i går publisert på nettsidene til den norske studentorganisasjonen for utenlandsstudenter, ANSA – og er gjengitt hos High North News med Vartdals tillatelse.