Eiendomsutvikling med fisk som ikke er fisket

Arvid Bye, som er direktør for Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark, mener det foregår en kapitalisering av norske fiskerirettigheter - og i denne kronikken kaller han det for en relativt stille bevegelse i retning av det islandske systemet.

Fisk og eiendomsutvikling

Etter de første medieoppslagene om Kystaksjonen fra nord har motreaksjonene fått større plass. De ser ut til å følge to hovedspor. Først er det dem som hevder at dette må næringa selv ordne. Påstanden er gjerne: ”Folk utenfor kretsen av eksperter forstår seg ikke på lønnsomhet og kompliserte rammebetingelser”.

Det andre sporet ser ut til å bli en politisk krangel om hvem som har gjort hva, og sagt hva de siste 10-15 årene.

Historien skal skrives om leveringsplikten som ble til tilbudsplikt, og som kan ende som fritt omsettelige trålkonsesjoner og kvoter. Det er ofte seierherrene som skriver historien til slutt, men i mellomtiden kan vi se noe som ligner eiendomsutvikling med verdier av framtidige rettigheter til fiske.

Går det riktig galt, kan fiskerettighetene som en gang ble tildelt på dispensasjon, selges og gi milliardinntekter om noen år. Mens folk som blir igjen i fiskeværene enten må leie kvoter hos de nye eierne eller låne penger for å kjøpe rettigheter tilbake. Alternativt prøve å selge hus som etter hvert blir verdiløse.

La oss håpe at det ikke blir slik. Akkurat nå har vi en situasjon der det er lite å vinne på valgkamp. Det må finnes løsninger som sikrer at landets mest fiskeriavhenge områder får beholde rettigheter, og får hånd om ferskt råstoff som leveringsplikten i sin tid skulle sikre. Her kan alle bidra, også nåværende regjering og næringsorganisasjoner.

Vi kan sikkert bli enige om mange ting. Leveringsplikt for ferdigpakket frosset råstoff gir ingen mening. Det er vanskelig nok å få lønnsomhet med filetproduksjon i Norge om man ikke i tillegg skal bli pålagt å tine rundfrossen fisk. Norway Seafoods forteller at de allerede nå får 70% av sitt råstoff fra kystflåten. Det satses mer på kjøpestasjoner langs kysten for å øke selskapets andel av ferskt råstoff levert av kystflåten. Kanskje vil man investere i noen få fabrikker, mottaksstasjoner og levendelagring slik at alt råstoff fra trålerne etter hvert kan selges på det globale råvaremarkedet for rundfrossen fisk.

Tall og fakta bestilt

Fiskeriministeren har bestilt en gjennomgang av saken fra Fiskeridirektoratet. Det blir interessant å se, men hvis man bare skal sjekke ”leveringsplikten” opp mot dagens forskrift, vil det være tilstrekkelig om det finnes dokumentasjon for at råstoff er tilbudt Mehamn, Vardø eller Hammerfest.

Da kan det være like greit å lese hva Einar Vindvik fra Havfisk ASA forteller om de nye Gadus-trålerne til FiskeribladetFiskaren den 7. mars i år, sitat:

”All fangst fra de to første trålerne er levert som fryst i tillegg til mel og olje. Trålerne kan levere fersk fisk, men har ikke gjort det til nå”.

Gadus Poseidon, den første av de nye trålerne, er registrert i Båtsfjord og har ”leveringsplikt” til blant annet Mehamn og Båtsfjord. I følge teknisk inspektør i Havfisk ASA har denne båten vært i drift i 9 måneder, men har altså ikke levert en eneste fersk fisk høsten 2013, og heller ikke i januar – februar 2014. Slik er det med den saken, og det er fint at selskapet forteller det selv.

Snakke om noe annet

På Vestlandet rister man på hodet over dumme finnmarkinger som vil ha tilbake ”jentan på fileten”. Det hevdes at vi ikke forstår at det må satses på lønnsomhet. Er vi virkelig så dumme? Eller er det slik at vi ikke makter å få fram at det finnes fiskeindustribedrifter i Nord-Norge som har klart å få lønnsomhet gjennom stor evne til omstilling og fleksibel drift. Disse bedriftene hører vi lite om i nasjonale media. Alt handler om at Norway Seafoods vil investere og hjelpe oss inn i den nye tid.

Aker-konsernet må etter mitt syn gjerne investere i automatisert filetproduksjon der nye maskiner gjør ”jentan” overflødig på fileten. Men jeg synes å merke en kampanje nasjonalt som framstiller finnmarkingene som teknologifientlige tullebukker som vil tilbake til fortida. Det er en dekkoperasjon. Det er å snakke om noe annet enn det saken gjelder.

Politisk skylddeling er også i dagens situasjon lite konstruktivt. Saken handler om fiskeriavhengige samfunns rett til å skaffe seg et levebrød av nærhet til fiskeressursene.

Kjøpe seg fri eller vente og vinne

Det kan virke som om Aker-konsernet ikke vil be om å bli fristilt fra forpliktelser de har nedskrevet i sine ervervstillatelser for nye trålere. De påstår at de overholder forpliktelsene, og de synes å være rimelig sikre på at de slipper å kjøpe seg fri slik Giske Havfiske gjorde i Sørvær. Nergård-konsernet har gått inn for å kjøpe seg fri i Skjervøy og Bø i Vesterålen.

Riston-kvota fra Sørvær ga 17,5 mill kr til investering i kystfiskefartøy for Hasvik. Nergård kan legge 19 mill på bordet for frikjøp fra aktivitetsplikt i Bø. Det er litt, men hva er det som foregår? Etter mitt syn viser dette at andre rederi aksepterer leveringsplikten som en heftelse man ikke uten videre kan løpe ifra. Kan det være rettferdig at noen må kjøpe seg fri, mens andre kan drive eiendomsutvikling med framtidige fiskerettigheter? Her venter man på at myndighetene skal gjøre ”positive endringer i rammebetingelsene”.

Noen hevder at filetbedriftene ikke kan bære samfunnsansvaret de er pålagt. Det er å slå inn åpne dører. Tradisjonell produksjon av frossen hvit-fiskfilet ved landanlegg i Norge er lite lønnsomt. Derav kan man imidlertid ikke slutte at fiskerettigheter gitt gratis til industritrålerselskap på 1960 og -70-tallet, skal følge trålerne som seiler forbi og leverer til fryselager et sted i regionen.

Aker-konsernet kjøpte konkursrammede og konkurstruede filetbedrifter i Finnmark på 2000-tallet for en billig penge. Nå ligger verdien i konsesjoner og kvoter som fulgte med på kjøpet. Disse verdiene er overført til et nytt selskap, Havfisk ASA. Havfisk aksepterer at de fortsatt har "leveringsplikt" til Mehamn etter at fabrikken de eide der er solgt. Sannsynligvis kan de tilby de nye eierne ombordfrossen fisk som Mehamn ikke kan bruke. Det kan bli en interessant sak når mehamnsamfunnet gjør krav på å få tilbakelevert kvotene som Havfisk vil stikke av med.

Penger som avlat for forsømte plikter blir neppe godtatt i Mehamn. Slik bildet tegner seg nå, vil forslag om inndragning av kvoter, møte motstand både i NHO, LO og Norges Fiskarlag.

Eiendomsutviklerne har mange advokater og eksperter på sin side. Mehamn må støtte seg på folkelig rettferdighetssans.

Deltakerloven

Etter gjeldende lov skal det søkes om tillatelse til utskifting av fartøy, såkalt ervervstillatelse. Fiskeridirektoratet har anbefalt ny tillatelse og slengt på de gamle leveringsvilkårene uten særlig hensyn til om det nye fartøyet var planlagt eller egnet for å levere fersk fisk til anlegg på land.

Dette har skjedd over minst 20 år under forskjellige regjeringer. Både Arbeiderpartiet, Høyre, Krf og andre har latt det skje med henvisning til en leveringsplikt på liksom. Det han hevdes at ord på papir har fungert som politiske sovepiller. Mange må ta ansvar for det, men krangel nå fører bare til at vi snakker om noe annet enn det saken gjelder.