Det blir ingen dialog av å snakke med seg selv

Arctic Frontiers er Norges største konferanse om nordområdene. I løpet av ei solid arbeidsuke diskuteres politikk, vitenskap og næringsliv. Konferansen er selvskreven for oss med nordområdene som arbeidsfelt.

Ingen fra Russland

I år var det ikke minst utenriksminister Søreides analyser og innspill under den politiske delen av konferansen som sto i sentrum.

For, som arrangørene skriver i sin programerklæring: Når verden går mot økt konfrontasjon, nasjonalisme og proteksjonisme, vil også Arktis forandre seg?

Det er et velbegrunnet spørsmål, som vi likevel bare indirekte fikk svar på i løpet av konferansen.

Og det skyldtes ikke utenriksminister Ine Eriksen Søreide, som i løpet av en rekke innlegg gjorde sitt beste for å besvare dette og andre spørsmål.

Det skyldes kanskje heller ikke arrangøren, som for alt jeg vet hadde invitert deltakere fra både øst og vest, for å besvare spørsmålet.

Uansett forklaring ble Norges utenriksminister stående alene i forsøket på å besvare et spørsmål som bare kan besvares gjennom en internasjonal dialog. Dialog er som kjent ganske vanskelig når man snakker med seg selv.

To hovedtema sto sentralt i utenriksministerens foredrag:

Forholdet til våre allierte og forholdet til nabolandet Russland.

Men ingen fra Russland deltok i diskusjonen. Og i den grad vi fikk noen forklaring på fraværet, handlet det om praktiske spørsmål.

Uenig med presidenten

Fra USA deltok den republikanske senatoren Lisa Murkowski. I likhet med utenriksminister Ine Eriksen Søreide en analytisk og kunnskapsrik politiker, med klare visjoner om internasjonal dialog.

Problemet er bare at Murkowski, på tross av sitt republikanske ståsted, på nær sagt ingen områder representerer det politiske kartet som hennes president, Donald Trump, styrer etter.

Vi fikk derfor ingen internasjonal diskusjon om utviklingen i Arktis under Arctic Frontiers. Vi fikk i stedet en grundig innføring i Norges syn på utviklingen, mens det internasjonale fraværet bekreftet at også Arktis gjennomgår en politisk forandring.

På nasjonalt toppnivå er dialogen i ferd med å stoppe opp, til fordel for nasjonalisme og proteksjonisme. Donald Trump avlyste i går et varslet besøk i Davos, hvor temaet var globalisering. Den amerikanske presidenten prioriteter kommunistdiktaturet Nord-Korea framfor vestens kapitalister som tror på frihandel.

Hvem bærer ansvaret?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide etterlot heller ingen tvil blant tilhørerne om hvor krevende det er for et lite land å manøvrere i dette landskapet. Skepsisen til et multilateralt samarbeid er stor også blant Norges tradisjonelle allierte. Og til slutt blir spørsmålet, slik utenriksministeren formulerte det:

- Hvem skal bære det multilaterale ansvaret?

Også her hjemme, hvor vi tradisjonelt sett er vant til politisk enighet i utenrikspolitikken, er det en økende skepsis til internasjonalt samarbeid.

For oss som bor i nord betyr det at de plattformene vi fortsatt samarbeider på, blir stadig viktigere – ikke minst når de politiske lederne svikter.

Samarbeid i nord

Barentssamarbeidet fortsetter. Det samme gjør folk til folk samarbeidet mellom Russland og Norge. Våre to universiteter, i Bodø og Tromsø, har tette og nære relasjoner både i øst og vest. Et av de ferskeste eksemplene er samarbeidet mellom Nord universitet og kunnskapsinstitusjoner med utgangspunkt i Alaska. Økt aktivitet i nord betyr også et tettere samarbeid om redningsoperasjoner i nordområdene.

Lista kan selvfølgelig gjøres lengre, men den kan ikke erstatte en dialog blant verdens ledere. Derfor varsler også Norges en mer kynisk tilnærming til internasjonale spørsmål.

- Vi må legge planer og strategier som har mulighet til å lykkes, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide da hun skulle oppsummere Norges internasjonale posisjon i tida framover.

Hva som ligger i det, vil bare framtida vise.

Les også: Søreide: - Stabiliteten i nord ingen selvfølge