Arne O. Holm mener Bortenfor pandemien fant jeg en helt ny Company Town i Arktis

Sjøl har jeg brukt gjenåpningen til å smette ut av døråpningen og gjenoppdage en liten bit av verden slik den en gang var.

Hvis den fortsatt er slik.

I forrige uke fulgte jeg E6 nordover fra Narvik til jeg møtte E10 og svingte av mot Sverige. Min første grensepassering på halvannet år. I det majestetiske fjellandskapet ved grenseovergangen Bjørnfjell, et forvarsel om hva som skjer noen mil lenger øst. Malmtogene fra Kiruna til Narvik er noe av det mest fascinerende jeg vet. Lokomotivet sleper med seg 52 vogner fullastet med malm, som skal skipes ut fra havna i Narvik.

Dundrer ned fjellsida

Vitnesbyrdene om rallarnes mer enn 120 år gamle innsats ses overalt, og fortsatt dundrer vognene ned fra Bjørnfjell til havna i Narvik. Et svimlende stykke jernbanehistorie, som likevel fortsatt er en del av den moderne industrisatsingen i nord.

Stasjonsbygningene langs den gamle jernbanen er vakrere og mer monumentale enn noe moderne kontorbygg konstruert for å håndtere et aksje- og eiendomsmarked, som likevel insisterer på at det er på deres pc-skjermer verdiskapingen foregår.

Målet for denne «grensesprengende» reisen i utkanten av pandemiens midte er en helt ny by under konstruksjon i Arktis. Gruveselskapet LKAB skal de neste hundre årene, eller noe sånt, hente sin malm under gruvebyen Kiruna. Nærmere en moderne company town er det knapt mulig å komme.

En ny company town

Skjønt moderne. I flere år har byen stått for fall. Den skal jevnes med jorda og gjenoppstå på et helt annet sted. Det er industriell flytteprosess av det mer spektakulære slaget. I det vestlige Arktis avvikles lokalsamfunn. Å bygge nye fra grunnen av er en svimlende men åpenbart gjennomførbar ide.

Samfunnshuset, kirka, alt skal vekk. Parkeringsplassen foran hovedkontoret til LKAB er full, men det gamle sentrum nedslitt og nesten folketomt. Svenske raggare i glinsende amerikanere kjører fortsatt trassig sin faste runde foran Folkets Hus, bygd så seint som i 1986, men likevel snart jevnet med jorda.

På en stengt bensinstasjon finner jeg endelig en som kan vise meg veien til den nye Kiruna. Jeg kjører mot Jokkmokk, og plutselig dukker den opp. Mest av alt en gigantisk byggeplass, men like fullt fundamentet til det nye Kiruna. En helt ny by i Arktis, bare noen mil fra grensa til Norge. Det nye Scandic-hotellet er allerede på plass, uten at jeg skal legge noen symbolikk i den tilsynelatende ulogiske framdriftsplanen.

Flytte eller dø

I realiteten hadde Kiruna valget mellom å flytte eller dø. Uten gruveselskapet LKAB ingen by, og uten nye malmforekomster intet gruveselskap.

Jeg forlater Kiruna og setter kursen mot Jokkmokk og Arjeplog. Veien strekker seg gjennom endeløse svenske skoger, på veier så rette at motorsykkelen jamrer seg av kjedsommelighet. Normalt er parkeringsplassene foran Konsum og ICA okkupert av norske biler.

Ikke slik denne dagen. Om noen timer skifter Norrbotten fra grønt til rødt. Flukten tilbake til Norge er i full gang, og køa lang foran teststasjonen i Junkerdalen.

Med et gyldig koronasertifikat på mobiltelefonen vinkes jeg forbi køa. Et nytt klasseskille skapt av pandemien.

Noen dager seinere kler jeg på meg munnbind og et Widerøefly. Kursen settes mot Vadsø og den første fysiske nordområdekonferansen siden verden stengte. Det er en flyreise uten rette linjer. Flyplassene ligger tett langs Finnmarkskysten, og alle får besøk denne dagen. I sum en flyreise nesten like lang som Oslo – New York.

Han debuterte under pandemien

Vår Energi har invitert til industriell disputas i en del av Finnmark som ligger i skyggen av oljeindustrien. FNs siste og brutale klimarapport var kanskje ikke det bakteppet oljeindustrien ønsket seg mest når den for første gang på lenge skulle møtes fysisk.

Heller ikke drømmescenariet for statssekretær Lars Andreas Lunde i Olje- og energidepartementet, som besøker Øst-Finnmark for første gang i sitt liv. Det er også første gang han som statssekretær deltar på et offentlig, fysisk møte.

Mye å ta inn over seg, med andre ord, for en politiker som debuterte under pandemien.

Ordfører Wenche Pedersen i Vadsø er derimot ingen debutant i nord. Hun setter til gjengjeld sin lit til at det grønne skiftet skal komme distriktene til gode. De industrielle planene for denne delen av Finnmark er ambisiøse.

På festival i Vadsø

En annen historisk dinosaur fra tida før pandemien sprenger nesten ubrukte trommehinner i det dagen går mot kveld i Vadsø. Violet Road står på utendørscenen i det som var en fylkeshovedstad før Troms og Finnmark ble tvangssammenslått. Varangerfestivalen må være en av postpandemiens aller første festivaler. I nesten ei uke fyller festivalen de sine mange scener med en vellyd som for mange allerede er et fjernt minne.

Ei gradvis gjenåpning i nord, altså.

Men så er det likevel ikke alt som føles like nytt og ukjent disse dagene.

Vekkeklokka har knapt skreket seg ferdig før det tikker inn ei tekstmelding fra Widerøe. Det er sjeldent et godt tegn. Heller ikke denne dagen.

Buss for fly når man skal fra øst i nord til sør i nord er både gjenkjennelig og uunngåelig.

Og veldig langt.