Arne O. Holm mener: Bør det egentlig bo folk på Svalbard?
Bør det egentlig bo folk i Longyearbyen? (Foto: Arne O. Holm)
Kommentar: Ei stortingsmelding etterfølges gjerne av politiske vedtak. På Svalbard er det motsatt. Her kommer vedtakene først, og diskusjonene etterpå. Bør det egentlig bo folk på Svalbard?
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Spørsmålet som stilles i ingressen er hentet fra åpningskapitlet i ei bok jeg skrev sammen med historikeren Thor B. Arlov for drøyt 20 år siden. Boka het «Fra company town til folkestyre», og beskrev, som tittelen sier, Longyearbyens forvandling fra gruvesamfunn til lokaldemokrati.
Et levende lokaldemokrati
Sågar et levende lokaldemokrati, slik vi oppfattet det tilbake da de politiske prosessene var gjennomført rundt årtusenskiftet. Det var en demokratiseringsprosess av de helt sjeldne, gjennomført i rekordfart.
Spørsmålet om hvorvidt det egentlig bør bo folk i Longyearbyen har sin opprinnelse i det naturstridige i å bygge opp et lokalsamfunn mer enn halvveis mellom det europeiske fastlandet og Nordpolen. Sågar på ei øygruppe midt i polhavet uten naturgitte ressurser til å skape et livsopphold. I tillegg til ei kullsvart mørketid, dersom det skulle være aktuelt med i overvintring.
I dag ligger Longyearbyen bare en kort flytur unna fastlandet, og i en svært urolig verden har Longyearbyen og Svalbard fått økende strategisk betydning. Legg til at også Russland har en fast bosetning på Svalbard, Barentsburg, og svaret på det opprinnelige spørsmålet blir et rungende ja.
Sikkerhetspolitikk
Det bør bo folk på Svalbard, og Svalbardmeldinga som er varslet i år, skulle gi svar på hvordan ei slik bosetning skulle se ut de neste ti årene. For første gang skulle ei melding til Stortinget om Svalbard også inneholde en vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det siste ble brukt som et selvstendig argument for å framskynde stortingsmeldinga.
Regjeringa møter seg selv i døra.
Men om svaret på hvorvidt det bør på folk på Svalbard er et rungende ja, er det et annet spørsmål om folkestyret som ble innført i oktober 2002, er så levende som man trodde den gang.
Også det ville det være interessant å lese om i den kommende stortingsmeldinga.
Men før meldinga kommer, har regjeringen allerede fjernet stemmeretten for utenlandske statsborgere. Det er det ulike meninger om. Sikkert er det uansett at en mer resolutt og mindre gjennomdiskutert angrep på en demokratisk modell, knapt finner sin like i demokratiske stater.
Tyngdekraften
En del av forklaringen på dette, er et av regjeringens andre hovedmål for Longyearbyen, å redusere antall utenlandske statsborgere. Også det et uttalt mål lenge før meldinga lanseres.
I tillegg til å foregripe meldinga, møter regjeringa her seg selv i døra. Avvikling av kullgruvedriften, parallelt med en satsing på turisme, førte med tyngdekraftens nødvendighet til at antall norske innbyggere gikk ned til fordel for utenlandske. I dag har bare 64 prosent av innbyggerne i Longyearbyen norsk pass. Andelen har aldri vært lavere.
Et dolkestøt mot byens bærekraft.
Forut for Svalbardmeldinga er også kraftforsyningen i Longyearbyen dramatisk endret fra kortreist kull som drivstoff, til importert diesel. En av konsekvensene, i tillegg til en høyst usikker strategisk driftsform, er økte energipriser. Vi snakker om en samlet økning fra 130 millioner kroner til 269 millioner kroner.
Altså nesten en dobling.
Her får riktignok lokalstyret ha en finger med på rattet når kostnadene for de økte strømprisene skal fordeles. Modellen som så langt er valgt, har gitt det lokale næringsliv alvorlig pustebesvær. I et opprop undertegnet av noen av de største aktørene på øya kalles vedtaket for «et dolkestøt som setter hele byens bærekraft på spill».
Sparker bein under
Også for ansatte i private bedrifter, som i motsetning til statsansatte betaler sine utgifter selv, er det for alle praktiske formål umulig å kutte i strømforbruket. I ei leilighet på Frogner Oslo kan man skru ned temperaturen noen grader for fortsatt ha råd til en eksklusive Chardonnay, eller hva man nå drikker der. Slik fungerer ikke strømmarkedet på 78 grader nord.
For virkelig å foregripe svalbardmeldinga, og samtidig sparke bein under målet om å øke andelen nordmenn på denne ishavsholmen, er retten til ferdsel i naturen stadig blitt mer innskrenket. Summen av innskrenkinger rammer både lokalbefolkningen og reiselivsnæringa.
Staten ribber lokaldemokratiet.
Protestene har vært like mange som de har vært fånyttes.
Protester var det også den gang lokaldemokratiet ble innført i Longyearbyen. Ikke alle som valgte seg noen år i Arktis var begeistret over å få et byråkratisk kommunestyre kastet etter seg. Nå er det staten som sakte ribber lokaldemokratiet for innflytelse.
Uten folket
Så hva skal vi egentlig med ei svalbardmelding, når Storting og regjeringa på disse, og mange andre områder, allerede har vedtatt endringer av stor betydning for innbyggerne i Longyearbyen?
Svalbard har større geopolitisk betydning enn noen gang, og krever et sterkt statlig grep.
Men geopolitikk uten å ha folket med seg er en dårlig løsning, både på Svalbard og på det norske fastlandet.
