Bedre oljetanker

Hvorfor reduserer ikke Norge produksjonen av olje, når vi vet at oljenæringen står for over en fjerdedel av våre utslipp? Hvor mye kunnskap og fakta behøver egentlig Stortinget for å gjennomføre nødvendig, bærekraftig politikk?

Oljeforvaltning er miljø- og klimapolitikk, det er sysselsettingspolitikk og det er finanspolitikk. Når kunnskapen vi har om klimaproblemet ikke blir omsatt til politikk som reduserer forbruk og produksjon av olje og gass, er det kortsiktig økonomisk rasjonale som styrer forvaltningen.

Derfor er det få ting som gjør meg mer engasjert enn oljepolitikk. Samtidig er det få ting som skremmer meg mer enn oljepolitikken norske politikere fører i dag, fordi oljeforvaltningen styrer klimainnsatsen, heller enn omvendt.

Oljeutvinning kan selvsagt selges inn som rasjonelt, på grunn av inntektene det medbringer. Men selv om vi isolert sett kan begrunne fossil produksjon med kortsiktige økonomiske gevinster, lurer vi oss selv. På lang sikt er en oljeavhengig økonomi farlig for velferdsstaten Norge, arbeidere i næringen og for vårt felles klima.

Når man øker investeringene i olje- og gassindustrien, får det konsekvenser for pengestrømmen til fastlandsindustrien. Det er god grunn til å være bekymret når vi fortsetter å satse på ei næring i nedgang, som den viktigste byggeklossen i vår nasjonaløkonomi. Allerede har arbeidere mistet jobben sin. Allerede er det mange som kjenner klimaendringene på kroppen. Selv den lille promillen mennesker som benekter at vi har et klimaproblem, må si seg enig i at fossile ressurser ikke varer evig. Dette forteller oss at oljearbeidsplasser ikke er en fremtidsrettet løsning.

Kunnskapen vi har om olje og klima må få stor betydning for Nord-Norge. Lar vi våre ambisjoner om utvikling bero på fossile drømmer, vil vi en dag våkne av et mareritt.

I nordnorsk sammenheng må vi gjøre det Stortinget ikke nødvendigvis klarer. Når vi diskuterer olje, må vi skille mellom hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt og rasjonelt, og hva som er gunstig for befolkningen i en kommune på lang sikt. Selv om det kan være fristende å satse på raske penger, rask sysselsetting, vil vi på lengre sikt tjene på å gjøre helt andre ting enn å vente på at olja skal "redde" Nord-Norge.

Selv om det utvilsomt er lønnsomt for Statoil å fortsette oljeutvinning så lenge de kan, er det ikke ensbetydende med at det lønner seg for oss å ta del i dette.

FNs klimapanel slår fast at tre fjerdedel av all verdens kjente olje-, kull- og gassreserver må bli liggende under bakken hvis vi skal unngå de verste konsekvensene av klimaproblemet. Vi har muligheten til å bidra til endring globalt, ved å handle lokalt.

For vår region vil det være gunstig å videreutvikle eksisterende næringer, forbedre infrastruktur og skape nye, fornybare arbeidsplasser og kunnskapssentre. Slik kan vi beholde arbeidsplasser også etter oljealderen. Derfor er kampen om å bli Oljebyen i Nord en feilslått strategi, som kun fremstår som ei distriktspolitisk sovepute. Når vi skal bygge for fremtiden, må nordnorske ordførere jobbe for langsiktig utvikling av regionen, og ikke kun tenke frem til neste valg.

Før jul skrev Frode Mellemvik og Jan-Gunnar Winther at vi trenger en tenketank her i nord. Jeg håper en slik samling av kloke hoder kan bidra til enda bedre løsninger for utvikling her oppe. Samtidig må vi ikke glemme den kunnskapen vi har:

For klimaet og for regionens fremtid, sier den kunnskapen at det er på tide å komme på bedre oljetanker; satse ikke-fossilt, og starte en fornybar revolusjon i Nord-Norge.