Arne O. Holm mener Av og til lurer jeg på om de har blitt sosialister hele gjengen

Read in English

Man kan få frysninger av mindre. Gradestokken nærmet seg 30 minus i Oslo.

Slik snakker en bank til sine kunder, en bank som siste kvartal hadde et overskudd på 1,7 milliarder brød, for å holde meg til denne nye sjargongen i finansiell rådgivning. En økning på 31,2 prosent, eller 520 millioner brød, sammenlignet med samme periode i fjor.

Den offentlige samtalen

Jeg snakket om den offentlige samtalen under konferansen «Nord i Sør» i regi av NHO forleden. I salen satt mer enn 400 delegater med skarpe og presise ønsker på vegne av Arktis og nordområdene. I et mer eller mindre heseblesende tempo dreide debattene seg om reiseliv, innovasjon, lederskap, demografi, sjømat, infrastruktur og det grønne skiftet.

Alt helt sentralt i nord. Samtidig komplisert.

Det er velkjente ambisjoner, men også ambisjoner som ofte snubler eller stopper opp i mangel på dialog. Eller kontroverser, om man vil. De vanskelige debattene.

Likevel avgjørende for utviklingen i nord.

Klarer vi som ledere, som autoriteter, å ta ansvar for at samtalene ikke havarerer?

Brødene DNB anbefalte oss å bake kostet seks kroner stykket, og var et grep banken anbefalte for å sette oss økonomisk i stand til fortsatt å kunne finansiere bankens stadig økende overskudd.

De som har brukskonto i DNB, vet at det ikke finnes penger nok på til å få ei renteavkastning på seks kroner.

Aldri. Renten på brukskontoen er 0. Null.

Grønt kull

For kort tid siden firte en batterifabrikk det grønne flagget i Mo i Rana og flagget ut til det kullfyrte Delaware, USA.

Slik snakker et næringsliv som forsøkte å innbille oss at vi alle er en del av kampen for å bevare kloden, mens det så langt har vært en kamp om statsstøtte til rekordhøye bonuser, aksjeopsjoner og styrehonorar. Konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, er mantraet for et næringsliv som ikke tar sine egne løfter på alvor. Kapitalen går dit avkastningen er størst.

Slik er kapitalismen.

Nå går kapitalen til staten. Av og til lurer jeg på om alle i den øverste delen av næringskjeden har blitt sosialister.

Av og til føler jeg meg ensom i troen på det private næringsliv.

Det grønne skiftet trenger et næringsliv som tar sine egne løfter på alvor.

Vi trenger en skattedebatt hvor premissene ikke alene legges av de som tjener mest, når fellesskapets utfordringer settes under press. Å flytte til Sveits er en ærlig sak, sett fra mitt mer eller mindre anarkistiske ståsted. Men det gir ingen dobbeltstemme ved norske valg. Snarere tvert imot.

Teppebomber Finnmark

Vi trenger en energidebatt med kontakt med virkeligheten, ikke en agitasjon inspirert av Durek Verret. Kraftpakken i Finnmark teppebomber ikke Finnmarksvidda med vindmøller, om man ikke med teppe mener et tøyfille som dekker mindre enn en prosent av gulvflata.

Vi sier nei til vindkraft, men ja til kjernekraft – om 30 eller 50 år. Akkurat når dette skrives er strømprisen rekordhøy. Årsak: Nedstengte atomkraftverk i Sverige.

Vi trenger et næringsliv som ikke snakker om avvik når normalen er at inntil 25 prosent av dyreproduksjonen stryker med, mens inntjeningen setter stadig nye rekorder. Et næringsliv som får fiskeridirektør Frank Bakke Jensen til å spørre hvordan det kan ha seg at det var flere fisk i merdene etter rømming, enn før?

Vi trenger politikere som vet hvor de bor, og som vet hvor de har vært når de skriver reiseregninger. Som tar habilitet på alvor.

Vi trenger redaktører og journalister som forstår at de er en forlengelse av demokratiet, ikke polariserende nett-troll.

Det er lett å vise til USA for å understreke hva mangel på dialog på tvers av fag, kultur, bakgrunn, økonomi og makt kan føre til. Men jeg trenger ikke gå lenger enn til Sverige, hvor debatten allerede i flere år har vært kuet og kansellerende.

Nå har den svenske samfunnsmodellen, hvor søkkrike familiedynastier, en adel om man vil, har styrt næringslivet, fått konkurranse fra kriminelle nettverk. Kriminelle nettverk har kopiert den svenske adelen. Indirekte, sier svenske samfunnsforskere, har gapet mellom makt og avmakt, mellom rikdom og fattigdom, gitt legitimitet til kriminelle kopier av de samme konstruksjonene.

Snakke med hverandre

Et offentlig ordskifte forutsetter at vi snakker med hverandre, ikke til hverandre.

Men hva er det egentlig som skjer når hele lokallag i regjeringspartiene melder seg kollektivt ut av partiet når debatten er som viktigst? Når det handler om sykehusstruktur eller utbygging av strømnettet?

Jeg støter ofte på problemer fordi mine referanser har avgått med døden eller har blitt snille som lam. Forleden gravla vi Ole Paus, som vel må kunne sies å oppfylle begge kriteriene. Enkelte reagerte på at Paus ikke ble begravd på statens regning. Den Ole Paus jeg ble kjent med, ville, i motsetning til deler av nordnorsk næringsliv, ha minst mulig med staten å gjøre.

Andre referanser lever fortsatt, som den 94 år gamle filosofen Jürgen Habermas.

Hans vitenskapsteori, som rommet flere disipliner, handlet i bunn og grunn om å invitere til dialog. Han var på ingen måte tannløs, tvert imot, men han evnet å skifte standpunkt og ta inn over seg andres argumenter. Han utviklet seg, og oppfordret oss til å lytte til hverandre. Han snakket om «kraften i det bedre argument».

Hele vår sivilisasjon bygger på en slik antakelse.

Hvem er folket?

Det er dette ståstedet, denne kraften, vi kan miste når maktstrukturene, enten makt handler om penger, utdannelse, adgangen til advokater eller PR-rådgivere, adgangen til en avisredaksjon eller en TV-kanal, erstatter «argumentets kraft».

Hvem folket er, sa Habermas, kan vi bare vite når rettsstaten fungerer, når demokratiet fungerer. Når alle kommer til ordet.

En av de mest betente debattene vi har i nord akkurat nå, er sykehusstrukturen. Det nasjonale fokuset på helsevesenet i nord er begrenset. Til gjengjeld er det lokale engasjementet voldsomt.

Hvert eneste sykehus i nord har sin egen lokalavis, og de fleste lokalaviser har et sykehus. Så ligger det i lokalavisens vesen at de heier på sine egne. Den redaksjonelle dekningen av en sykehusstrid skiller seg i dag ikke vesentlig fra en fotballkamp, med den forskjell at det satses redaksjonelt på fotball, men ikke på helsejournalistikk.

Det finnes altså en fotballkompetanse iblandet sjåvinismen i avisredaksjonene, mens sjåvinismen i helsejournalistikken ikke nødvendigvis står i forhold til kompetansen.

Når frontene blir steilere, når pressen ikke nødvendigvis opptrer som et korrektiv, men som en polariserende faktor i flere av de tunge konflikter, så henger det sammen med ei lengre utvikling. Jeg har bakgrunn, stort sett, fra det private næringsliv, og vet verdien av å tjene penger på journalistikken. Utgangspunktet var lenge at noen ville betale for kvalitetsjournalistikk.

At de beste ville overleve. Etter hvert stakk annonsekronene av gårde til store, internasjonale sosiale media. Her var algoritmene annerledes. I stedet for å fri til lesere som ønsket kvalitet og var villig til å betale for det, har det blitt enklere og framfor alt mer lønnsomt å fri til fordommer.

Misunner oss

Vi bor i et land med en frihet store deler av verden misunner oss.

Rundt oss er det demokratiene som taper, mens diktaturene styrkes. Sammen med våre nordiske naboer ligger vi øverst på alle statistikker som betyr noe for et fritt menneske. Demokrati, pressefrihet og ytringsfrihet. De fleste av verdens totalt 24 demokratier ligger i Europa, ifølge Economists demokratibarometer.

Men Europa er ikke større enn Nord-Norge, i forhold til resten av verden. Rundt ni prosent, og stadig synkende relativt sett. Innad i de europeiske demokratiene vinner ekstreme krefter terreng. I Sverige, i Finland, i Danmark, i Ungarn, i Tyrkia osv.

Jeg har ved flere anledninger brukt det arkitektoniske underverket moloen som eksempel på vår gjestfrihet. Vi bygde moloen for å beskytte oss mot værets herjinger, men også for å kunne tilby seilere fra resten av verden ei trygg havn å legge til i.

Det bør vi ta vare på, og vokte oss vel for å bygge verbale moloer oss imellom, mellom oss og «de andre».

I min verden er det ikke rebellene som utfordrer samfunnsdebatten. Det er snarere ledere i møte med virkeligheten.

Ansvaret for dialogen, for samtalen, for argumentets kraft, ligger hos våre ledere, oss redaktører innbefattet.

Jeg bekymrer meg for debattklimaet i Norge. Ikke der det er i dag, men der det kan havne om vi ikke minsker forskjellen mellom de som har makt og de som føler seg maktesløse.

Like lite som man kan sitte i Sveits og bestemme det norske skattenivået, like lite som man kan sitte i USA og bestemme det grønne skiftet i Norge, like lite kan vi som autoriteter forlange noe annet fra kommentarfeltet, fra lokalbefolkningen, enn det vi krever av oss selv.

Knust fra toppen

Min egen pessimisme henter næring fra det vi en gang så på som et demokrati, et Amerika som snart er alene som en europeisk alliert i den store verden. Ikke bare alene, men en dominerende alliert. I USA er den offentlige debatten fullstendig ødelagt. Den er knust.

Den er knust fra toppen.

Uten demokrati, uten dialog, vil vi ikke nå noen av de målene vi setter oss kunne nås.

Den nordnorske raushet og gjestfrihet er noe vi må ta vare på. Noe vi må verne om. Men også noe vi ikke kan ta for gitt.

Vi lever tross alt ikke av hjembakt brød alene.

Kommentaren er en redigert versjon av et foredrag holdt under konferansen «Nord i Sør», arrangert av NHO Nordland og NHO Arktis i Oslo 8. januar i år. Red.