Analyse: Hold hodet kaldt – Russland og Nordpolen

Alarmerende overskrifter knyttet til Russlands krav om Nordpolen (rettere sagt havbunnen) har florert denne uken. Aftenposten advarer om et kommende «slag om Arktis». Direkte konflikt over Arktis – og Nordpolen – virker derimot usannsynlig.

Potensialet for konflikt over petroleums- og mineralressurser er vesentlig overdrevet. I verste fall vil de overlappende havbunnskravene i nord føre til en diplomatisk dragkamp. Samtidig kan vi ikke neglisjere verdien av tilstedeværelse i nord – både symbolsk og reelt – for de arktiske statene. Forholdene mellom dem er heller ikke uten konflikter, selv om disse eksisterer på et annet nivå enn det vi kan få inntrykket av fra avisoverskrifter.

Bjørnen våkner

Militær aktivitet i Arktis er på sitt høyeste punkt siden den kalde krigen. Russiske bombefly flyr langs den nordnorske kysten eller over Nordpolen for å simulere angrep på strategiske mål. Russiske investeringer i militær infrastruktur i Arktis er økende. Kontroversielle uttalelser fra den russiske visestatsministeren Rogozin om at Krim og Arktis«handler om det samme» hjelper ikke for å kjøle ned situasjonen i nord.

Disse trendene har ført til debatt om behovet for å investere i militær tilstedeværelse i de andre arktiske landene. Vestlige mediers retorikk og bekymring over russisk aktivitet i Arktis er også på et annet nivå enn før anneksjonen av Krim, med overskrifter som «Kald krig under den arktiske isen» og «Russland forbereder iskald krig med bruk av militærmakt i Arktis».

Kampen om Arktis?

Russlands reviderte krav om utvidelse av sin kontinentalsokkel opp mot Nordpolen – levert 3. august – blir satt i sammenheng med disse trendene og tolket som enda et eksempel på aggressiv russisk atferd i nord.

Beryktede Fox News velger overskriften «Russland leverer arktisk krav til FN for å beslaglegge olje- og gassrettigheter». Det de ikke nevner er at Danmark kom med sitt krav i desember 2014 og at Canada er i ferd med å levere sitt krav, som en del av rettighetene under Havrettstraktaten fra 1982. Aftenpostens kommentator Skjeggestad følger opp, og påpeker at «det russiske kravet på Nordpolen blir først alvorlig når vi ser på Russlands politikk de siste årene».

Økt militær aktivitet og tilstedeværelse fra russisk side betyr imidlertid ikke at et sammenstøt i nord er nært forestående. I etterkant av Russlands krav har flere kommentatorer påpekt at Russland (1) følger internasjonal lov i tråd med Havrettskonvensjonen og (2) faktisk krever en mindre del av havbunnen enn det man opprinnelig hadde forventet.

Kravene er altså en naturlig del av rettighetene et land har under Havretten. Canada, Danmark (Grønland) og Russland har også uttalt at eventuelle disputter som måtte oppstå i etterkant av FNs kjennelse vil bli løst fredelig gjennom diplomati.


Havretten

Hva skulle så en eventuell konflikt omhandle? Det rådende argument for en umiddelbar konflikt i Arktis er regionens ressurser, med vekt på energi og mineraler. Likevel, når vi ser på tilgjengeligheten og plasseringen til disse ressursene, er det tydelig at de hovedsakelig er lokalisert innenfor de økonomiske sonene til de arktiske kyststatene. Med den største maritime grensekonflikten mellom Norge og Russland løst i 2010, er de arktiske rikdommene mer eller mindre allerede delt opp mellom de arktiske landene.

Videre sliter de arktiske statene faktisk med å utnytte sine egne rikdommer innenfor sine økonomiske soner, med begrenset eller ingen petroleums- og gruveaktivitet offshore. Kostnaden for å operere i disse farvann samsvarer ikke med gevinstene. Fallet i olje- og gasspriser i 2014 har ikke gjort situasjonen enklere. I stedet for å inspirere til en såkalt konflikt i nord er de arktiske statene gjensidig avhengige av stabile politiske forhold for å kunne utvikle potensialet av sine nordlige ressurser. Samarbeid på tvers av maritime grenser er faktisk nødvendig for både å utvinne og frakte disse ressursene til markeder lengre sør.  

Professor Michael Byers ved University of British Columbia hevder likeså at «Nordpolen er en distraksjon». De arktiske kyststatene har verken økonomiske eller strategiske incentiver til å foreta noen vesentlig operasjoner for å opprettholde aktivitet og tilstedeværelse på havbunnen i nord. Konflikten mellom Canada, Danmark (Grønland) og Russland vil dermed neppe utvikle seg til noe annet enn en diplomatisk dragkamp, ​​i verste fall.

Samarbeid i turbulente tider

Selv om direkte konflikt over Arktis i seg selv er lite sannsynlig, utgjør det anstrengte forholdet mellom Russland og Vesten et problem for de arktiske statene.  Spesielt nabolandene USA og Norge er avhengige av en kontinuerlig og daglig dialog med Russland om alt fra søk og redning til fiskeriinspeksjoner. Samtidig har multilaterale arenaer utviklet for å diskutere sikkerhetsspørsmål i Arktis blitt kansellert, utsatt eller avholdt uten russisk deltakelse.

Å gjenoppta militært samarbeid med Russland eller inkludere landet i sikkerhetspolitiske arenaer vil slå beina under reaksjonene som har kommet som et svar på russiske handlinger i Ukraina. De arktiske statene kan dermed ikke håndplukke hvilke dimensjoner av den militære dialogen som skal ivaretas. Samtidig har man klart å bevare den helt nødvendige dialogen på kystvakt-, fiskeri- og grensevaktnivå. En slik dualitet eksisterte også under den Kalde Krigen og er en nødvendighet for å kunne håndtere flere forhold simultant, uten at det ene skal ødelegge for det andre.

Unøyaktig svartmaling

Fryktbildene som males om faren for konflikt over Arktis er unøyaktig, spesielt med tanke på Nordpolen og havbunnskrav. Bildene yter ikke rettferdighet til de ulike dynamikkene og prosessene i det som er et enormt hav- og landområde med flere sub-regioner.

På samme tid er russisk oppførsel i nord tvetydig, med økt militær tilstedeværelse og aktivitet. Ikke på grunn av Nordpolen, men grunnet Russlands militære revitalisering og satsning på sine egne arktiske områder. For Russland fungerer de arktiske områdene som inngangsporten til Atlanterhavet og er samtidig en vital del i videre økonomisk utvikling gjennom seilingsruter og ressursutvinning.