Arne O. Holm mener Vi skulle redde havet og fri oss fra Kina, men endte innerst i skammekroken
I november i år deltok jeg i en debatt om gruvedrift på havbunnen i Båtsfjord, Finnmark, i regi av Salt. Interessen var stor. Nå er regjeringen forslag skrinlagt. (Foto: Arne O. Holm).
Kommentar: Norges forslag om å åpne for gruvedrift på havbunnen var aldri i nærheten av å bli realisert. Nå kan Norge i stedet ha vært en døråpner for et storstilt kinesisk angrep på de samme mineralene. Det tjener ikke havnasjonen Norge til ære.
Nå gjør i for seg Kina stort sett hva Kina vil innenfor gruveindustri, enten den foregår på land eller til havs. Men i den internasjonale debatten er drahjelp fra en nasjon som insisterer på være ledende innenfor klima og miljø ett kjøttbein det er godt å gnage på.
Vakte oppsikt
For det vakte mildt sagt oppsikt da Norge allerede i 2017 dro i gang en prosess for å åpne havbunnen for mineralleting. Argumentet var Norges kompetanse innen olje og gass, og en påstått framtidig mangel på mineraler som var nødvendig for det grønne skiftet.
Stort sett alle andre, inklusive store industriselskaper, internasjonale miljøorganisasjoner, EU og nordiske naboer mente Norge i stedet burde bruke sunn fornuft og skrinlegge hele forslaget.
Tar lengre tid å finne ei god brødoppskrift.
Få om noen ville kjøpe mineraler som kunne true miljøet i havet, det finnes knapt utredninger av konsekvensene, og enda færre ville delta i letingen.
Likevel, eller på tross av, sa et stortingsflertall i januar i år ja til gruvedrift. I april ble vedtaket behandlet i regjeringen, og allerede i juni i år ble lisensene lyst ut.
Det tar lengre tid å finne ei god oppskrift på hjemmebakt brød enn den tida det tok regjeringa å sette seg selv i en internasjonal skammekrok.
Krevde forbud
For i tillegg til protestene jeg allerede har nevnt, har en rekke enkeltland og organisasjoner krevd et såkalt moratorium, et midlertidig forbud, mot gruvedrift på havbunnen.
Summen av argumentene kan oppsummeres slik: Vi vet lite eller ingen ting om konsekvensene. Vi vet ikke en gang om vi trenger mineralene som eventuelt kan graves ut av havbunnen om noen tiår.
Se til Norge, sa Kina, og jublet.
Den norske regjeringen må ha skjønt at den var på ville veier, at landets internasjonale anseelse sto på spill, om ikke allerede forspilt. For som ved et trylleslag forsvant vedtaket da den samme regjeringen gikk i budsjettforhandlinger med opposisjonen på Stortinget. Sosialistisk Venstreparti fikk gjennomslag for å skrote hele forslaget.
Lokket Kina på banen
Men før det skjedde hadde regjeringen lokket Kina ut på banen, Kina som med sine teknologiske og ressursmessige fortrinn var hovedargumentet for at Norge skulle åpne for gruvedrift. Vi skulle ut av Kinas grep om verdensøkonomien.
Norges miljøprofil er skamklipt.
I stedet ble vi en kinesisk alliert. Se til Norge, sa Kina, et foregangsland for denne type gruvevirksomhet. La oss sette fart i vår egen produksjon, la Kina til.
Den norske retretten var både ventet og nødvendig. Selv har jeg gjentatte ganger hevdet at det i overskuelig framtid aldri ville bli noe av norsk gruvevirksomhet på havbunnen.
Men når den først kommer, retretten, kommer den etter at Norges internasjonale miljøprofil er skamklipt. Og den kommer ikke som et resultat av en erkjennelse av at gruvedrift uten kunnskap om konsekvensene var et politisk feilgrep.
Retretten kommer fordi regjeringen trengte politisk flertall for et budsjett som handlet om alt mulig annet enn gruvedrift.
