Arktis fra et amerikansk militært perspektiv Amerikanerne er klar over at Russland har et forsprang i Arktis og at Kina er en joker

I den amerikanske nasjonale forsvarsstrategien fra 2018 er hovedfokus en langsiktig strategisk maktkamp med Kina og Russland. Amerikanerne liker ikke at deres stormaktstatus blir utfordret, men det er nettopp det som har skjedd i Arktis. Russland har etablert seg som den sterkeste og mest fremoverlente arktiske nasjon, mens USA har hatt fokus på Midtøsten og Stillehavet. Russland har investert stort i området og har planer om å ytterligere investere over 700 milliarder kroner i Arktis de neste 5 årene. Russland vil fortsette å bygge ut infrastruktur for den økte skipstrafikken som er ventet å øke etter hvert som stadig mer is forsvinner.

Kina viser stor interesse for en slik utvikling og en mulig fremtidig Arktisk silkeveg. Kina ga i 2018 ut sin første Arktiske strategi, et varsel om at Kina ønsker å være en aktør.[3] Landet åpnet sin første arktiske forskningsstasjon på Svalbard i 2003 og fikk observatørstatus i det Arktiske råd i 2013. Det er all grunn til å tro at Kina mener alvor.

Arktis har utviklet seg fra å være et perifert ingenmannsland til å bli et senter for økonomisk aktivitet og et transitområde mellom strategiske interesser. Arktis knytter Russlands olje og gassindustri til de asiatiske markeder, Kinas produkter til europeiske markeder og den russiske nordflåten til Atlanterhavet. Når Nordpolisen trekker seg tilbake åpnes nye og raskere kommunikasjonsveier, det avdekkes stadig nye og rike forekomster av olje og gass og turismen i området øker. Dette gir muligheter og utfordringer. Russland og Kina er de to nasjonene som muligens har sett mest potensiale i dette, mens vi kan forvente økt amerikansk fokus fremover.

Det stilles nylig i en rapport til Kongressen spørsmål om USA er forberedt på å forsvare sine interesser i regionen. Militært sett er landet langt fra der det ønsker å være. Det anslås i samme rapport at først i 2030 vil US Navy ha nødvendig kompetanse, og etter 2030 oppdatert utstyr, til å gjennomføre en større operasjon i området. Det ønsker de å gjøre noe med. I 2017 brukte det amerikanske Forsvarsdepartementet 50 milliarder kroner - et norsk forsvarsbudsjett – for å bedre kapasitetene i Arktis.

USA har også reetablert sin 2nd Fleet, med Atlanterhavet og Arktis som ansvarsområde. Denne marinestyrken ble tatt ut av tjeneste i 2011, men er nå på full fart tilbake og skal være operativ i løpet av 2020. En svakhet for amerikanerne i Arktis er mangel på isbrytere. Amerikanerne har i dag tre meget gamle og slitt isbrytere og kan knapt sies å ha denne kapasiteten. De har dog planer om å anskaffe seks isbrytere de neste årene. Kun en av disse er så langt finansiert.

Man kan lese ut av denne status og ambisjonene i den nasjonale sikkerhets- og forsvarsstrategien at USA ikke kommer til å la Russland og Kina dominere Arktis. Innen 1. juni i år skal den amerikanske forsvarsministeren levere en oppdatert Arktisk strategi. Den forrige var fra 2016 og hadde i grunn en fortsett-som-før tilnærming. Med en «America First» politikk er det liten tvil om at amerikanske interesser skal fremmes også i Arktis, blant annet for å hindre at Russland og Kina skal kunne true USA.

USA har allerede både igangsatt og planlagt tiltak for en mer aktiv hevdelse i Arktis. U.S. Navy planlegger å sende marinestyrker til Arktis denne sommeren, for å gjennomføre freedom of navigation operasjoner. Denne type operasjoner handler om å vise i praksis hvilke rettigheter amerikanerne mener de har til å ferdes på sjøen i et gitt område, gjennom internasjonal havrett.

Dette er det lenge siden amerikanerne har gjort i Arktis, men har nylig hatt flere slike operasjoner i Sør-Kinahavet.I tillegg vurderer amerikanerne å reetablere en ny base i Beringhavet for å understøtte fremtidige operasjoner. Den skal kunne ta imot både overflateskip og maritime overvåkingsfly. I tillegg til å utfordre Russland og Kina anses dette som en nødvendighet for å skaffe seg kunnskap og erfaring om operasjoner i området.

USA har i dag uløste konflikter om havretten med både Canada og Russland i Arktis. Konfliktene omhandler blant annet de strategisk viktige passasjene, som Canada og Russland hevder er innenfor sitt territorialfarvann eller interne havområder.  USA er uenig med Canada og mener dette er internasjonalt farvann. USA og Russland er uenige om grensene i Beringhavet. Dette kan dog anses som helt uvesentlige bagateller i forhold til det som kommer.

Med bakgrunn i sin investering i Arktis planlegger Russland i løpet av sommeren 2019 å legge inn suverenitetskrav langs hele Nordøstpassasjen fra Barentshavet til Beringstredet, der de blant annet legger inn en klausul om at fremmede marinestyrker må søke 45 dager i forveien om tilgang. Russland gjør det meget klart at de ikke ønsker at USA eller NATO skal flekse muskler langs deres kyst.

Denne reguleringen står i sterk kontrast til amerikanernes fokus på åpne sjøveier som en forutsetning for maritim sikkerhet og global økonomisk vekst. Det russiske kravet er således et uhyre spennende oppspill til amerikanernes freedom of navigation operasjoner. Åpne sjøveier er en av bærebjelkene til amerikansk utenrikspolitikk. Utfallet av denne interessekollisjonen er usikker.

Aktiviteten i Arktis vil dramatisk øke de neste årene og området kan ende opp som en arena der USA, Russland og Kina bryter krefter. Tukydids tese om frykt, ære og interesser som årsak til konflikt minner oss om usikkerheten som kan oppstå mellom en etablert stormakt og en voksende utfordrer. I slike maktkamper, der de fleste involverte har en eller annen form for allianse og konfliktlinjene har forgreininger, kan en gnist føre til overtenning. Den varslede aktivitet med amerikanske freedom of navigation operasjoner, russisk hevd og offensiv kinesisk inntreden i området blir uhyre spennende å følge med på. Selv kanadierne rasler med sablene og forbereder reaksjoner. Selvfølgelig ikke militært, men diplomatisk. Det er ingen grunn til å tro at amerikanerne vil sitte rolig å se på at Russland og Kina vokser seg enda sterkere i Arktis. Samtidig er det heller ingen grunn til å tro at Russland vil gi fra seg sin posisjon eller at Kina vil oppgi sin ambisjon.

En tilspisning av territorielle krav og tolkninger av internasjonalt lovverk i Arktis kan også utfordre Norge. Vi kan havne i klem mellom et Russland som allerede har styrket seg betraktelig i Arktis og et USA som har som ambisjon å ta sin rettmessige plass i området. Det er ingen som betviler at Svalbard er en del av Norge, men øygruppens unike legale rammeverk utgjør en potensiell uenighet, der Norge kan vise seg å bli stående farlig alene. Norges hevd på en eksklusiv økonomisk sone rundt Svalbard er utfordret, ikke bare av Russland, men i enda større grad av NATO allierte som Island, Danmark, Spania og Storbritannia. USA har foreløpig tatt en litt avventende posisjon.Kina er en signaturstat i Svalbardtraktaten og har nylig markert sine interesser på øygruppen til å være blant annet forskning, gruvedrift og turisme.Det kan bli spennende å se hvordan denne ambisjonen spilles ut de neste årene. 

Hva har så en skjerpet amerikansk militær strategi i Arktis, rettet mot å kontre russisk og kinesisk posisjonering, å si for Norge og vårt forsvar? Vel, først og fremst er dette diplomatiske utfordringer, som må møtes med fredelige midler og internasjonalt samarbeid. Samtidig er det slik at diplomati ofte må følges ad med de øvrige av statens virkemidler, også militære. På kort sikt kan vi prioritere den strukturen vi har, slik at vår posisjon i strategiske spørsmål i Arktis blir mer troverdig. Seilingsdøgn, flytimer og øvingsaktivitet er ikke bare et middel for å oppnå bedre operativ status, men det er også et signal om at vi mener alvor. Hvis vi har kontinuerlig tilstedeværelse i våre områder, i lufta, på sjøen og på land, sier dette noe. Om fartøyene ligger til kai, flyene står i hangaren og hæren sitter på brakka sier dette noe annet. Hva vi trener på, hvem vi trener med og hvor vi trener, sier mye om hvordan Norge som stat tenker å beskytte sine interesser. Aktiviteten i Forsvaret gir følgelig signal til både allierte og andre aktører i området.

Utviklingen på lang sikt kommuniserer enda sterkere hvilke interesser vi har. Det at Norge kjøper nye F-35 og nye maritime overvåkingsfly kommuniserer at vi er en sterk partner til USA og at vi er villige til å forsvare våre interesser. Når det gjelder ubåter, ser det ut til at vi reduserer flåten fra seks til fire og at vi reduserte antall fregatter fra 5 til 4. Det kan hende det kan være klokt å vurdere å øke både antall ubåter, erstatte den skadde fregatten og anskaffe ytterligere et antall fartøy spesialdesignet for Arktis.

Norsk landmakt har også en grenseflate til amerikansk strategi. Samtrening og samarbeid med en kompetent arktisk nasjon som Norge er høyt verdsatt også for landstyrker. Ivaretagelse og beskyttelse av amerikansk forhåndslagring er viktig, spesielt for marinekorpset. En amerikansk amfibisk brigadestridsgruppe er avhengig av et landkomponentnivå over dagens brigadenivå. Videre så er den geostrategiske betydning Norge har for USA stor både for forsvaret av amerikansk fastland og for deres evne til å operere i Atlanterhavet. En potensiell fiende som kontrollerer norsk territorium vil være svært ubehagelig for USA. Derfor bør ingen heve på øyebrynene når Sjef Hæren sier at vi trenger en brigade til. En brigade til vil tette noe av kapasitetsgapet på norsk territorie ved å kunne beskytte mer av den landbaserte infrastrukturen og gi mer fleksibilitet, robusthet og utholdenhet.

Det er ingen tvil om at det blir spennende å se hvilken retning en ny amerikansk strategi i Arktis tar. USA har ambisjoner om å forbli den globale supermakt. Amerikanerne er klar over at Russland har et forsprang i Arktis og at Kina er en joker. Det kan bety økt militær amerikansk aktivitet, mer investering, tettere samarbeid og skjerpet politikk. Norge må som en Arktisk aktør balansere tre hensyn. Vi må fortsatt vise vår lojalitet med amerikanerne og NATO, vi må jobbe for et godt naboskap med Russland og vi må hevde våre rettigheter i Arktis på en troverdig måte.