Vi ligger i ly for pandemien, men midt i den økonomiske stormen

Trygt plassert på mitt eget hjemmekontor har jeg et håp om at denne utviklingen fortsetter. At den helt uvurderlige innsatsen som gjøres av de som står i første rekke, lykkes. At vi skal skjermes for de verste pinslene i kjølvannet av coronapandemien.

En kortvarig velsignelse?

Hver eneste dag dukker vi dypt ned i tallene som summerer opp den medisinske tilstanden i Arktis og nordområdene. Og på hvert eneste digitale morgenmøte i vår lille redaksjon, konstaterer vi at tallenes tale er tydelig og klar:

Fortsatt er det ikke oppdaget smitte på Svalbard. Fortsatt finnes det store områder i Arktis uten et eneste dødsfall. Fortsatt er smittetallene svært lave.

Så jakter vi på eksperter som kan si noe om hvorfor det er slik. Om dette er en trend som vil vare fordi vi bor spredt, og har gjennomført tiltak som skjermer oss mot resten av nasjonene vi er en del av, eller om vi bare er kortvarig velsignet med en utsettelse på større utbrudd. En utsettelse som kanskje likevel gir oss tid til bedre å håndtere angrepet når det eventuelt måtte komme med full styrke.

Ingen kan gi oss de svarene. Vi må bare vente og se, mens vi deltar i det nasjonale og internasjonale kampen mot viruset. Mens vi fortsetter å kreve vår rett til lokale tilpasninger, og samtidig er bevisst ansvaret og solidariteten som ligger i å ikke stenge oss ute fra resten av verden.

Omsorgen for de svakeste

Selv i Nordvest-Russland ser det ut til at lokal handlekraft bidrar til å holde tallene lave.

Jeg vet også at svært mange har de svakeste blant oss i tankene når isolerende tiltak settes i verk. Barn og unge som trenger andre og flere voksne rundt seg enn de som er tildelt forsørgerrollen. Også det er en viktig del av å takle og overleve en medisinsk og politisk unntakstilstand.

Men at vi, i alle fall foreløpig, lever i skyggen av de brutale virusutbruddene, betyr ikke at vi lever på siden av de økonomiske konsekvensene.

På ingen måte. Snarere ser vi konturene og konsekvensene av den moderne tids satsing på et ensidig og sårbart næringsliv.

For når våre politikere nå velfortjent hylles for handlekraft under en pandemi, avsløres samtidig deres til dels naive og ukontrollerte tro på masseturisme som løsning på nordområdenes demografiske og økonomiske utfordringer.

I sporene til kapitalen

Å reise rundt i Arktis, som jeg har for vane å gjøre, er ikke bare en reise blant arktiske mennesker i fantastiske landskap og kulturhistorie. Det er også en reise i sporene etter internasjonal lånekapital på jakt etter ledige tomter for å reise sine industrielle monumenter som til daglig kalles hotell. Det er en reise i cruiseturisme hvor tusenvis av mennesker hver eneste dag både klapper til kai og klappes til kai. Det er på mange måter en reise i politisk ettergivenhet når spekulanter med en tilsynelatende utømmelig sparegris har banket på hos de lokale saksbehandlerne.

Mens det lokalt er mobilisert kraftig mot ressursbasert industri, er masseturismen ukritisk applaudert inn i de arktiske lokalsamfunn. Mange vil reservere seg mot en slik beskrivelse, men jeg kommer knapt nok på en eneste internasjonal eller nasjonal hotellkjede som har fått nei til å presse seg inn på ledig tomteareal i våre byer.

Troen på masseturisme som framtidsnæring lot seg verken korrigere av klimaendringer eller kravet til en lokalt tilpasset arkitektur.

Men når den nå klapper sammen under åket av en pandemi, velter uhåndterlige gjeldsposter ut av skapene.

Forgjeldet og spekulativ

For nå viser det seg store deler av næringen som har slått seg opp i Arktis er sterkt forgjeldet og spekulativ i sin finansielle konstruksjon. Evnen til å overleve handler utelukkende om et stadig økende volum, en stadig økende strøm av strømlinjeformet turisme, for å finansiere stadig nye oppkjøp, nyetableringer og økende gjeld. At den i tillegg skal betjene gigantiske utbytter til eierne, bare understreker kravet om en evigvoksende kontantstrøm som igjen krever evig vekst i volum.

Gjennom historien har arbeidsfolk stått på barrikadene for å forsvare sine industriarbeidsplasser. Kampen er ofte tapt, og resultatet har vært avvikling av ensidige industristeder. Gang på gang er betydningen av et industrielt og økonomisk mangfold blitt understreket.

Bildet som nå tegnes er en form for næringsmessig ensidighet som rammer store deler av næringskjeden i Arktis, ikke bare enkelte lokalsamfunn.

Min frykt akkurat nå er at det lokalt eide næringsliv, gründerne, de som spiller på lag med sine lokalsamfunn og bruker egne penger for å realisere drømmen, går overende, mens de store kjedene til lands og til vanns, berges av statlige redningspakker. De ansatte reddes forhåpentligvis gjennom statlige støtteordninger. De private formuene har ikke krav på samme beskyttelse.

Mitt håp er at politikere over hele Arktis, når denne krisa en gang er over, tar tilbake styringen av utviklingen i egne byer og lokalsamfunn, og ikke motstandsløst delegerer den til lånefinansiert kapital, enten den er nasjonal eller internasjonal, børsnotert eller personlig eid.