– Vi er ikke ofre i et politisk spill, vi er en styrke for demokratiet

Slik er det selvfølgelig ikke, og ganske særlig ikke når USA styres av en president uten andre preferanser enn sin egen ignorante inkompetanse.

Vi nordlendinger skal, ifølge den ferske marineministeren Kenneth J. Braithwaite, være ofre for et kinesisk spill.

Kinesere og russere overalt

"Kineserne og russerne er overalt, særlig kineserne", sier Kenneth J. Braithwaite.

"Du ville blitt skremt over omfanget av kinesisk aktivitet utenfor norskekysten, legger han til", før han fortsetter:

"Kina erkjenner nå viktigheten av Kirkenes, som sikrer et vestlig endepunkt for den nordlige sjørute, og de er der oppe og forsøker - igjen - å få folket i Nord-Norge på sin side".

Uttalelsen falt under en høring for å bekrefte Braithwaite som minister.

Som vanlig siden 20. januar 2017, den dagen Donald Trump ble president i USA, belegges ikke slike påstander med dokumentasjon.

Femtekolonisme

 – Statssekretær Audun Halvorsen i Utenriksdepartementet avviser overfor High North News at Kina representerer en trussel i Arktis. Han får støtte fra blant annet Øystein Tunsjø, professor ved institutt for forsvarsstudier, som ikke finner tegn til at Kina bedriver noen form for militær aktivitet i det aktuelle området.

Jeg har ofte møtt Kenneth J. Braithwaite til debatt om Arktis og nordområdene. Han var inntil nylig amerikansk ambassadør til Norge. Aller best likte han å fortelle historier fra sitt imponerende liv. Mindre begeistret var han når det ble stilt kritiske spørsmål ved amerikansk utenrikspolitikk i Arktis.

Når han snakker til sine egne stilles det neppe kritiske spørsmål til hans forsøk på å privatisere den amerikanske sikkerhetspolitikken. I likhet med mannen som utpekte ham, forveksler Braithwaite politisk uenighet med en form for femtekolonisme. Forsker ved NUPI, Julie Wilhelmsen, sier til High North News at dette minner om retorikken under den kalde krigen, hvor særlig bosetningen i Finnmark ble stigmatisert. De som levde nærmest den russiske naboen var de farligste, og ble derfor gjenstand for en ekstrem grad av politisk overvåking.

Nå er det den amerikanske marineministerens tur til å bekymre seg.

Amerikanerne kommer

Men på tross av påstandene fra USA, er det altså lite nytt å melde om militær kinesisk aktivitet i nordområdene.

Det nye er at amerikanske marinefartøy igjen inntar Barentshavet.

Vi skal mange tiår tilbake for å finne det forrige amerikanske krigsskipet på tokt i dette havområdet.

– U.S. Navys overflateskip har ikke operert i Barentshavet siden midten av 1980-tallet, skriver U.S. Naval Forces selv i en pressemelding 4. mai.

Tidsmessig er vi tilbake til tida før Berlin-muren falt. Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen var i startgropa. Sammen med den daværende amerikanske presidenten, Ronald Reagen, underskrev han en nedrustningsavtale, og den kalde krigen gikk mot slutten. USA var verdens ubestridte supermakt, og den vestlige verden kunne igjen puste.

Økt spenning i nord

Da Russland i 2014 annekterte Krim, holdt den vestlige verden igjen pusten. Og i løpet av de seks årene som har gått siden invasjonen, har konflikten mellom øst og vest blusset opp og eskalert. Og nå er altså amerikanerne tilbake i Barentshavet. Denne gangen også med en ny fiende i siktet. Det er ikke lenger bare Russland som trekker amerikanske militære styrker nordover. Også Kina representerer en militær trussel i Arktis, ifølge amerikanske forsvars- og sikkerhetseksperter.

Kenneth J. Braithwaites beskrivelse av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Arktis understøttes av en rekke lignende amerikanske uttalelser den siste tiden, og representerer en fornyet amerikansk interesse for Arktis.

Den amerikanske begrunnelsen for økt militære engasjement i nordområdene, er det de beskriver som en aggressiv oppførsel fra både Kina og Russland. USA vil samtidig understreke betydningen av «Freedom of navigation», samtidig som de vil forsvare og utnytte ressursrikdommmen i nord.

Demokratisk selvstendighet

De første offisielle amerikanske analysene som pekte mot et aggressivt Kina i Arktis, kom fra utenriksminister Mike Pompeo i Rovaniemi i Finland i mai fjor. I forbindelse med møtet i Arktis råd la han grunnlaget for det som senere er blitt en amerikansk sannhet, at Kina ruster opp militært i Arktis.

Det finnes altså liten eller ingen dokumentasjon på en slik påstand.

Men amerikanske myndigheter sender ikke bare sine militære styrker, uten norsk deltakelse, inn i våre nærområder. De sender også sine egne konspirasjonsteorier med på seilasen.

Norsk utenrikspolitikk er krevende balansegang. Men en selvstendig tenking rundt politisk og industrielt samarbeid med Russland og Kina er en styrke for demokratiet, ikke en trussel.

Enten den kommer fra nord eller sør.