Torsdagskommentaren: Vi som blør sakte

Det er harde tider for oss i mørketidslandet. Vinterhalvåret er her – med vedvarende melatoninmangel, snerrende værsymboler og kreative logistikkløsninger. I seg selv er dette nok til å ta luven fra de fleste.

Når helseminister Bent Høie nå innleder mørketiden med skjødesløs skalting og valtning med sentrale samfunnsfunksjoner i mitt øyrike, kjenner jeg at tåleevnen nærmer seg bristepunktet. Jeg sliter nemlig nok med å kave meg fram mot lyset og adventstiden.

Det er imidlertid langt sør til helseministerens kontor på Løvebakken. 944 kilometer i luftlinje, for å være helt presis. For meg må denne avstanden gi forklaringen på at Høie og jeg har så fundamentalt ulike virkelighetsoppfatninger.

Han ser på kartet – jeg på været. Han omgir seg med tall – jeg med menneskene jeg er glad i. Han tenker på strategier – jeg på realiteter.

944 kilometer nord for Høies kontor, har vinden tatt seg opp. Et kraftig lavtrykk gir nemlig en heftig uværsparade i Lofoten de neste dagene. Uvær som stenger bruer, ferjeforbindelser og flyplasser. Slik det ofte er på denne tiden av året.

Uavhengig av kartdata, tallknusing og strategiutvikling på Løvebakken.

Det var nettopp på denne tiden av året at datteren min kom til mørketidslandet. En fødsel som delvis fant sted langs isdekte veier i polarnatten. Mens uvær hadde slått ut både strømnett og mobildekning. En fødsel som delvis fant sted på en lokalsykehus uten fast gynekolog. Mens jordmoren gransket knapt merkbare signaler om at det kunne oppstå komplikasjoner. En fødsel som delvis fant sted i et bittelite ambulansefly over en stor fjord. Mens kraftige rier og turbulente byks slåss om oppmerksomheten.

Jeg har aldri vært så intenst levende som jeg var det døgnet fødselen pågikk. Og jeg har aldri heller vært så redd. For mens tiden dro ut og komplikasjonene tiltok, sank frykten for alt jeg kunne miste inn. Den største frykten var at noe skulle skje med henne jeg hadde ventet på så lenge. Hvis vi ikke rakk fram til hjelpen i tide.

Tilslutt så hun dagens lys på den travle fødeavdelingen i en by langt hjemmefra. Heldigvis skjedde det ingenting under den risikable kjøreturen uten muligheter for å få hjelp. Heldigvis skjønte den erfarne jordmoren at denne fødselen ikke burde skje uten tilgang på gynokolog. Heldigvis klarte ambulanseflyet å frakte oss trygt over til fagpersonell og utstyr på den andre siden av en stormfull fjord.

I ettertid kom sinnet. Et rødglødende sinne over å ikke ha sikker tilgang på en sentral samfunnsfunksjon med betydning for liv og død. Jeg var rasende over å innse at mine behov for helsehjelp ikke var like godt dekket som i andre deler av landet.

Som alle andre i Norge, betaler jeg skatt for at hele fellesskapet skal ha tilgang på godene som velferdsstaten representerer. Som alle andre i Lofoten, forventer jeg at mine bidrag til fellesskapet skal gi meg like god tilgang på sentrale, og i dette tilfellet, livsviktige samfunnsfunksjoner. Som alle andre, er et godt sykehus innen rekkevidde avgjørende for min livskvalitet og bolyst.

Før jeg fødte barnet mitt gjennom et stormfullt døgn i mørketidslandet, hadde jeg liten forståelse for barndomsvenninner som ville vente med å flytte hjem før de hadde fått alle barna de planla å få.

Nå vet jeg bedre.

Du flytter ikke til Lofoten for å bygge verdier og samfunn hvis du samtidig løper en risiko for egen, og framtidige barns, liv og helse. Å måtte vurdere om det er trygt nok å bli syk, skade seg eller føde i Lofoten er hinsides all fornuft. Og på kollisjonskurs med alle uttalte ønsker om å utvikle denne regionen – basert på de store ressursene som utgjør verdiskapingspotensialet her.

Å bo i Lofoten er ingen spøk. Det er en drøm.

Slik er det i alle fall for meg. En selvvalgt drøm om å bo i verdens vakreste øyrike – tett på havet, fjellene og årstidene. Her har jeg en unik nærhet til de marine ressursene og kystkunnskapen som har bygget landet vi bor i. Ressursene som også vil være nøkkelen til verdiskaping og levedyktige kystsamfunn i framtiden. Hvis vi, som samfunn, er klartenkte og langsiktige i våre prioriteringer.

Det hele er jo så enkelt. Skal du legge til rette for å utvikle de blå næringene i nord, må du investere i samfunnene som forvandler ressurser til verdier.

Sykehus av god kvalitet er definitivt en avgjørende faktor når man skal bygge framtid i nord. De som måtte tro noe annet, kan ta seg en prat med de unge menneskene som skal utgjøre humankapitalen her framover. De gjør nemlig vurderinger om hvor de skal bosette seg ut fra hvilke totalpakke som tilbys. Og i den pakken er tilgang på livsviktige helsetjenester selvsagt.

Diskusjonen omkring framtiden til sykehuset i Lofoten handler derfor om så mye, mye mer enn tall i helseministerens budsjett. Basert på tallknusing gjennomført i et parallelt univers - 944 kilometer unna.

Det må være et befriende enkelt univers Bent Høie bor i. Der avstander og værforhold simpelthen ikke eksisterer. Og der vi som bor i Lofoten er bygget over en annen lest enn andre innbyggere i Norge. Sånn rent fysisk sett. 

Vi skader oss så sjeldent. Vi føder så ukomplisert. Vi blør så ufattelig sakte.

Og da kun på godværsdager.