Torsdagskommentaren: Kvinner inn, opp og fram!

Det er ikke fordi kvinner er annerledes enn menn i sine politiske gjerninger at vi også skal slippe til i samfunnsdebatten. Det er ikke slik at kvinner har særlige egenskaper som gjør oss bedre egnet til å være ledere. Det er ikke fordi vi som kvinner representerer andre verdier at vår stemme har en verdi og også må slippe til. Kvinner må slippe til fordi noe annet simpelthen er urettferdig og udemokratisk. 

Valget er unnagjort, og mange steder er forhandlingene avsluttet. I landets kommuner begynner nå de nye kommunestyrene, ordførerne, gruppelederne og komitelederne å presenteres. I tillegg kan vi begynne å gjøre opp et nytt regnskap – den nye kjønnsbalansen.

Etter årets valg blir det – så vidt jeg vet for første gang – rent kvinneflertall i Tromsø kommunestyre. Av de 43 representantene er det 22 kvinner og 21 menn.

Debatten som kommer i kjølvannet av dette kvinneflertallet er om vi fremdeles skal jobbe for aktivt å fremme kvinner i maktposisjoner – eller om vi er i mål med likestillingskampen. Eller, enda verre, har «likestillingen gått for langt»?

Mitt svar på det er at vi ikke er i mål – langt derifra. Vi lever fremdeles i et samfunn der kvinner blir systematisk motarbeidet i alle arenaer hvor beslutninger tas, det være seg i politikk, næringsliv eller finans.

I tillegg vil jeg fremme følgende påstand: Også dersom vi når målet om reell lik representasjon i disse tradisjonelle maktposisjonene, må vi fremdeles jobbe aktivt for å fremme kvinners kandidatur.

Dersom vi slutter å jobbe for mer likestilling, ender vi nemlig fort opp med mindre. 

Kvinneflertallet i Tromsø skyldes blant annet at i Arbeiderpartiets gruppe er 9 av 13 representanter kvinner. Ikke uventet er dette noe som blir lagt merke til. Det er etter hvert omtalt i både tradisjonelle og sosiale medier. Det er snakket om at det har vært en «kvinne-invasjon» i kommunestyret i Tromsø.

Mange har tilskrevet kvinneflertallet i Tromsø kommunestyre kampanjen «#kvinnerinn». Kampanjen ble startet av Susanne Kaluza sammen med Sanitetskvinnene, som et motsvar til den skjevheten som ble synlig da valglistene til årets valg var klare.

På listene var 43 % av representantene kvinner. Før forrige valg var andelen 42 % - og likevel endte vi da opp med en kvinneandel i kommunestyrene på 38 %. I tillegg var over 80 % av ordførerne i forrige periode menn, og menn kommer stort sett seirende ut av det når frikjøp, posisjoner og verv skal fordeles.

Blant de 2521 toppkandidatene i landet var bare 773 av dem kvinner. Fra tidligere valg vet vi at også velgere har en tendens til å kryssemenn og gi dem slengere, slik at de kryper oppover på listen, på bekostning av kvinner.

Valglistene til årets valg var på ingen måte utformet med tanke på å bedre på dette bildet – tvert imot, de forsterket ubalansen mellom menn og kvinner, som vist over. Derfor kampanjen «#kvinnerinn».

Jeg har fått mange spørsmål om det ikke burde være kompetanse, heller enn kjønn, som avgjør hvem som kommer i posisjon.

Til det må jeg bare svare: Jo, nettopp. Det burde være kompetanse, og ikke kjønn, som er avgjørende.

Og hensikten med enhver form for kvotering, er jo nettopp å sikre at kompetente kvinner (for eksempel) ikke ekskluderes fra posisjoner på grunn av sitt kjønn. Tallene er i seg selv en indikasjon på at kvinner fremdeles ekskluderes fra politikken. I tillegg er måten vi snakker om henholdsvis kvinner og menn på, en bekreftelse på det samme.

 «Kvinnegruppen» til Arbeiderpartiet består av ni kvinner og fire menn. I Høyres nye gruppe er det til sammenligning tre kvinner og seks menn.

Høyre gikk også til valg med to mannlige toppkandidater, og kun to av de første åtte kandidatene på listen var kvinner. Dette var ikke diskutert i valgkampen.

Dersom et parti hadde stilt til valg med en liste hvor to av de første åtte kandidatene var menn, ville det vært ansett som et aktivt valg av kvinner. Når det motsatte skjer, så er det i like stor grad et aktivt valg av det ene kjønnet – på bekostning av det andre. Dette blir likevel ikke tema når det er menn som utgjør 75 %. Da aksepteres det uten videre at dette er et resultat av at man har valgt å nominere de mest kompetente kandidatene.

Min påstand er at dette skjer fordi menn fremdeles er vårt utgangspunkt når det gjelder posisjon, politikk og makt.

Dette at vi ser menn som det «naturlige» i denne type posisjoner, medfører også at vi belønner menn som velger denne veien, mens kvinner på sin side straffes tilsvarende. Kvinner som velger å forsøke å sette sitt preg på samfunnsdebatten er fremdeles unntak. Kvinner som tar ordet – og tar rom – blir da mer synlige – og mer utsatte enn menn i samme rolle. Vi vet at kvinner i større grad enn menn rammes av hets, personangrep og hersketeknikker. Kvinner tar fremdeles hovedansvaret for ubetalt arbeid i hjemmet og omsorg for barn – noe som igjen fører til at kveldsmøter og ettermiddagsarbeid er et større problem når hverdagen skal håndteres.
Samlet sett: det koster mer for kvinner å velge å engasjere seg i politikken – noe som igjen forsterker ubalansen i kjønnsfordelingen.

Samfunnsstrukturene som bidrar til å motarbeide at kvinner skal innta maktposisjoner, starter imidlertid lenge før ovennevnte problemstillinger aktualiserer seg. Helt fra spedbarnsalderen blir jenter og gutter møtt med forskjellige forventninger, og jenter får eksempelvis snakke mindre enn guttene – allerede i barnehagen.

Disse ulike faktorene som påvirker oss både som barn og voksne, virker sammen og forsterker hverandre – og man må ha dem med seg for å forstå hvorfor det er så viktig å arbeide målrettet med å øke kvinneandelen i politikken.

Arbeiderpartiets «kvinneras» (som det blant annet er omtalt som) var det som førte til «kvinneinvasjonen» i kommunestyret – med én kvinne mer enn det er menn. Ordbruken her underbygger det jeg har hevdet ovenfor – kvinner er unntaket mer enn regelen i politikken.

Kvinneflertallet er også spådd av enkelte å ha en egen effekt på politikken som det nye kommunestyret vil vedta – på grunn av kvinners «myke verdier» (jf. innslag i NRK Troms 18. september 2015, mm.). Dette er en ikke uvanlig påstand – og fremsettes også om for eksempel kvinnelige ledere, etc. – at vi på grunn av våre myke verdier nærmest flommer over av omsorg for medarbeidere og ansatte.

Denne tankegangen er i realiteten å redusere kvinner til sitt kjønn.

Kvinnelige politikere blir slik først og fremst kvinner, dernest politikere. Mannlige politikere er stort sett bare politikere. Og tenker på sånt som politikere tenker på – næringsliv, økonomi, sysselsetting, samferdsel.

Det er ikke fordi kvinner er annerledes enn menn i sine politiske gjerninger at vi også skal slippe til i samfunnsdebatten. Det er ikke slik at kvinner har særlige egenskaper som gjør oss bedre egnet til å være ledere. Det er ikke fordi vi som kvinner representerer andre verdier at vår stemme har en verdi og også må slippe til.

Kvinner må slippe til fordi noe annet simpelthen er urettferdig og udemokratisk.

Kvinner ekskluderes i dag fra makten fordi de er kvinner, og menn velges inn i makt og posisjon fordi de er menn. Strukturene i samfunnet sammen med det utgangspunktet vi har i dag, forsterker ubalansen i samfunnets ulike maktposisjoner. Da må vi gjøre det vi kan for å justere bildet. Vi må aktivt belønne kvinner som velger å stille seg til disposisjon for verv i lokalpolitikken. Vi må gjøre det vi kan for å få dem til å velge å fortsette i politikken i mer enn en periode. Vi må legge til rette for kvinnelige politikere – i større grad enn menn. Foreløpig har vi ikke lykkes godt nok med dette.

Tallenes tale er klar, #kvinnerinn har ikke klart å rokke ved hovedbildet – politikken er fremdeles i hovedsak menns arena. I Oslo har ikke kjønnsbalansen vært så skjev siden 1991. Samlet sett er fremdeles to av tre som skal styre kommunene menn. I Narvik er 13 av 41 nye kommunestyrerepresentanter kvinner.

I Tromsø gikk det som sagt andre veien. Delvis skyldes det nok kampanjen, og at våre velgere (Arbeiderpartiets) i stor grad responderte på en kampanje som har som sitt formål økt likestilling. Vi så i liten grad det samme blant de borgerliges velgere. Tvert imot endte Venstre opp med to menn i sin gruppe, fordi en mann ble krysset forbi to kvinner.

«Jeg er opptatt av kompetanse jeg, ikke kjønn», sa en politikerkollega til meg noen dager etter at resultatet var klart.

Denne forestillingen om at kvotering handler om å velge kvinner på tross av manglende kompetanse, må vi vekk fra. Den er overmoden for skroting. Det handler om ikke lenger å ekskludere kompetente kvinner fra posisjoner – fordi menn nyter godt av sosial kvotering.

Disse holdningene, mekanismene og strukturene er en så innarbeidet del av vårt samfunn at de fleste som ikke er opptatt av feminisme, ikke engang legger merke til dem lenger. De forsterker hverandre og påvirker i stor grad hvilke valg hver og en av oss tar, og hvordan samfunnet vårt utvikler seg. Derfor vil disse kreftene dra oss mot mer kjønnssegregering på alle områder hvor vi ikke jobber for det motsatte.

- Vi blir ikke stående på stedet hvil dersom vi legger ned arbeidet – vi rykker tilbake.

Det kan ikke gjentas for ofte: dersom vi ikke jobber kontinuerlig for mer likestilling, ender vi raskt opp med mindre.





Les flere av Ragnis spalter her!