Torsdagskommentar: Hvorfor er det ulik interesse for konsekvenser av klimaendringer globalt sett?

Klimaendringer fordrer en global prosess, mens konsekvensene stort sett er lokale.  Selv om klimaendringer er globale blir Arktis og små øy-stater i Stillehavet ofte beskrevet som kanarifuglene i gruva – der hvor konsekvensene på folk og samfunn merkes først.

I Arktis stiger temperaturen, sjøisen smelter, vekstsesongen blir lengre og vi får nye arter til havs og til lands. Små øy-stater synker i havet i takt med havnivåstigningen og saltvann trenger inn i grunnvannet, erosjon vasker bort kyststripene; fraflytting er en overhengende fare. Og dette er faktiske og reelle observasjoner som viser hvilken vei trendene går når det gjelder konsekvensene av global oppvarming. Men det er andre områder i verden hvor klimaendringene også er synlige, hvor isbreer i høye fjellmassiver smelter og hvor ørkenen vokser.

Men Arktis og små øy-stater i Stillehavet får adskillig mer oppmerksomhet i media, og til dels blant forskere, enn nedsmelting av isbreer i utilgjengelig fjellområder i Himalaya og utvidelse av store ørkenområder på Afrikas kontinent.

Det hevdes at dette er fordi endringene er større og mer synlige i Arktis og i små øy-stater. Men realitetene tilsier noe annet. I tre av casene kan vi si at klimaendringene endrer landskapet på en måte som gjør at folk som bor der blir mer sårbare. Folk i små øy-stater mister sitt landområde, folk som er avhengig av vann fra høyfjellets isbreer vil kunne miste denne kilden til livsviktig vann, og i Arktis får redusert sjøis konsekvenser for mange folk og samfunn som er avhengig av isen for fangst og ferdsel. Utvidelse av ørken spiser opp landområder og legger dem øde og ubrukelige for mennesker. 

Disse ulike konsekvensene illustrerer at klimaendringer er et globalt fenomen, og at det får utslag i alle områder i verden, men dette er ikke fullt så synlig i media og blant politikere. Det er som om Arktis og små øy-stater har blitt «poster child» eller «pandabjørnen» for klimaendringer.

Noen av oss har lurt på om dette er en ren tilfeldighet. Men det er ikke det. En grundig gjennomgang av medieklipp, forskningsrapporter, rapporter fra ideelle organisasjoner og politiske dokumenter viser at det er ulik oppmerksomhet mot ulike regioner i verden, og at konsekvensene av klimaendringer ses på som mer akutt noen steder og mindre alvorlig andre steder.

Ulikt fokus og interesser for ulike deler av verden og områder kan spores langt tilbake til kolonitiden, til utvikling av økonomiske interesser og til romantiske forestillinger om urfolk og levevis. I etterkrigstiden var disse regionene i søkelyset på ulike måter. Ørkener og fjellområder ble trukket fram som eksempler på sårbare, og tildels ødelagte, naturtyper og naturmiljø, forstått som at de var blitt utarmet av lokalt jordbruk og ressursutnyttelse. Dette gjorde at problemstillingene ble lokale og løsningene lokale, og dermed har utviklingshjelp og politisk fokus dreiet seg om lokal bærekraftig utvikling.  Arktis og små øy-stater ble derimot trukket fram som områder som var utsatt for global miljømessig urettferdighet, forstått som forurensning og ressursutnyttelse.

Siden åttitallet har denne forskjellen blitt forsterket. Arktis og små øy-stater har i økende grad blitt beskrevet som utsatt for globale klimaendringer, og som spesielt sårbare for konsekvensene. Mens ørken- og fjellområder ikke har fått samme fokus eller beskrivelse, og forblir assosiert med bærekraftig utvikling som har en helt annen miljømessig dimensjon enn klimaendringene.

Det er interessant å merke seg at små grupper i Arktis og i små øy-stater har hatt stor påvirkning på internasjonal politikk og maktforhold når det gjelder å sette søkelyset på klimaendringer. Inuitter fra Canada har stevnet den amerikanske presidenten for internasjonal domstol for at USA ikke ville kutte klimagassutslipp, og små øy-stater har fått gjennom forbud mot testing av atomvåpen i sine havområder. Politisk aktive folk i begge disse regionene har vært sterke og tydelige på utfordringene som møter dem. Slikt synlig engasjement og global oppmerksomhet er bortimot fraværende i historier om fjell- og ørkenområder. 

De internasjonale rammeverkene og utviklingsstrukturene i de ulike regionene, som har dype historiske røtter, har resultert i rammeverket «bærekraftig utvikling» for ørken- og fjellområder, og i «klimaendringsproblematikk» for Arktis og små øy-stater. Men for at verdenssamfunnet skal klare å løse klimaproblemet, må alle regioner få samme fokus og engasjement.