Til minne om solidariteten

Nå er også Agnes Kvilvang borte. De færreste av våre lesere vet hvem hun var, og dette er ingen nekrolog. Det er et minneord om hennes ideer. Om hva dette lille, store menneske sto for. Svalbardvenner kjenner henne.

Trenger påminnelser

Vi kan trenge slike påminnelser når selv demokratiske valg føder solkonger.

Agnes Kvilvang, leder av Longyearbyen Arbeiderforening, avdeling 142 i Norsk Arbeidsmandsforbund, på 78 grader nord, hovedtillitsvalgt i Store Norske. Hun brukte livet sitt til å hjelpe andre, men døde til støyen av presidenter som bare vil hjelpe seg selv.

Sorgen over henne skyldes derfor noe mer enn at et varmt menneske er borte. Det er sorgen over at alt hun sto for er flyttet ut på ei slagmark hvor egoisme, kynisme og menneskeforakt truer med å få overtaket.

Da republikaneren Ronald Reagen gikk av som president, brukte han sin siste tale til å minne om at USA var et land hvor alle var velkommen. Et land hvor alle kunne føle seg hjemme. Noen år tidligere sto han foran Brandenburger Tor og oppfordret Mikael Gorbatsjov til å rive muren som delte Europa i to.

Oss og dem

I dag er det Hvite Hus bebodd av en president løftet fram av løgner og bedrag, hvis eneste formål er å stenge grenser og sette mennesker opp mot hverandre.

Agnes Kvilvang døde mens despoter jager sine innbyggere fra hus og hjem.

I disse dager er det særlig bildene fra Venezuela som gjør inntrykk. Det oljerike landet hadde i fjor en inflasjon på utrolige 1,3 millioner prosent. Lønninga, for de som får lønn, spises opp og er verdiløs allerede før lønnsmottakerne når fram til butikken.

Agnes Kvilvang døde mens internasjonale avtaler for fred og nedrustning smuldret opp som tørre wienerbrødsmuler.

Langs vår egen grense i nord rustes det opp som var vi tilbake til den kalde krigen. Våpnene erstatter dialogen.

I dette bildet er Longyearbyen, der Agnes Kvilvang i mange år hadde sitt virke, et internasjonalt fyrtårn. En traktat skrevet helt tilbake i 1920 ga Norge suverenitet over øygruppa. Den dag i dag regulerer traktaten det internasjonale samarbeidet på øygruppa. Selv når den moderne tid innhenter nesten 100 år gamle formuleringer, er traktaten bærekraftig. Til neste år feires jubileet, og traktaten har alle forutsetninger for å leve videre.

Raushet og solidaritet

Å være fagforeningsleder i en by som på Agnes Kvilvangs tid mer eller mindre var eid og styrt av et statlig kullkompani, langt fra de sentrale myndigheter, krevde og krever hele mennesker. Å bo i en by på 78 grader nord krever nettopp den raushet og solidaritet mennesker imellom som truer både det amerikanske og europeiske demokrati.

Utenriksministeren

I en av sine mange taler under nordområdekonferansen Arctic Frontiers i Tromsø i forrige uke, understreket utenriksminister Ine Eriksen Søreide hvor utfordrende det er å manøvrere i dette landskapet. Internasjonale avtaler som er moden for revisjon, blir ikke revidert av frykten for at de skal rakne fullstendig. Deltakelse i internasjonalt samarbeid måles stadig mer direkte opp mot Norges egennytte, og dermed i lavere grad i et multilateralt perspektiv.

Det er mulig det er en nødvendig justering av norsk utenrikspolitikk.

For oss som bor i nord er det uansett avgjørende at internasjonale relasjoner opprettholdes og at vi fører en dialog med vår store nabo i øst.

Vi er rett og slett avhengig av at det arbeid Agnes Kvilvang gjorde for arbeiderne i Longyearbyen, at grunntanken i norsk nordområdepolitikk, overlever og videreføres som en sentral del av det framtidige Arktis.