Tallenes uklare tale

Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at folketallet fortsetter å øke i de tre nordligste fylkene. Samtidig ropes det varsko om en synkende andel kvinner. Årsaken skal være en mannstungt næringsliv som skremmer kvinnene vekk. Det er ikke uten videre enkelt å finne belegg for en slik påstand i det statistiske materialet.

Det betyr ikke at ikke kvinneunderskuddet skal tas på alvor. På sikt utgjør det både en næringsmessig og geopolitisk trussel dersom kvinner ikke finner det attraktivt å bo i nord. Spørsmålet blir likevel hvor annerledes vi er enn resten av landet, og i neste omgang: Kan man lese noe ut av statistikken som forteller hvorfor det skulle være mindre attraktivt å bo i nord?

Sagt på en annen måte: Er det et truende, mannstungt næringsliv som preger den norske delen av nordområdene?

Det er utvilsomt et kvinneunderskudd i nord. Landsdelen har sånn sett fulgt den samme trenden som for resten av landet, for også på landsbasis er det et kvinneunderskudd. Kvinneandelen var ved utgangen av året 49,8 prosent. I de tre nordligste fylkene varierer tallene mellom 48,6 (Finnmark) og 49,65 (Nordland). Skiftet for hele landet kom for tre-fire år siden. En av flere forklaringer på at Norge og Nord-Norge går fra å være et land med kvinneoverskudd til kvinneunderskudd er enslige innvandrere fra land som Polen. I høy grad er dette menn innenfor håndverksbransjen. Fordi befolkningstallene i nord er lave i utgangspunktet, er det i denne delen av landet at slik innvandring gir størst prosentvise utslag. Det er også verdt å understreke at den samlede befolkningsveksten i nord kommer som et resultat av arbeidsinnvandring.

Siden 2010 har andelen kvinner sunket i samtlige norske fylker. Det er ikke mulig å lese en sterkere trend i nord enn lenger sør. Oslo registrerer en nedgang fra 50.58 til 50.25 prosent. I Nordland er tallene i samme periode en reduksjon fra 49,83 til 49,64, i Troms fra 49,52 til 49,42. Trenden går i feil retning, men den er til dels svakere i nord enn i sør. Ni fylker, i tillegg til de tre nordligste, har i dag et kvinneunderskudd.

Ser vi på kunnskapsbyene i nord, er det knapt nok endring fra 2012 til 2013. Bodø ligger jevnt akkurat under 50 prosent, Tromsø går fra 49,6 til 49,5 prosent, mens kvinneandelen øker marginalt i Alta.

Også i de mer industritunge områder er endringene små og peker i ulik retning. Rana har en kvinneandel på 49,6 prosent (-0,1). Det er ingen endring i Narvik. Harstad har et kvinneoverskudd på 50,1 prosent (-0,1).  Legges Kvæfjord til Harstad øker kvinneandelen. I Hammerfest øker kvinneandelen, mens den er stabil i Alstahaug. I Sør-Varanger synker kvinneandelen fra 48,6 til 48.4. I Brønnøy øker kvinneandelen til 50,8 prosent.

Trenden gir ingen grunn til å juble over den demografiske utvikling, men de fleste følger en landstrend, og det er vanskelig å trekke en konklusjon om at det er næringslivet som skremmer kvinnene vekk fra Nord-Norge.

Svakest er kvinneandelen i tradisjonelle samiske områder, og tradisjonelle fiskerikommuner i Finnmark, noe som bidrar til en forklaring på hvorfor Finnmark kommer dårligst ut. I tillegg er mannsdominansen som ventet stor i forsvarstunge områder i indre Troms.

Det nasjonale kvinneunderskuddet øker i aldersgruppen 20-44 år. På landsbasis er tallene 48,7 prosent, mens tilsvarende tall for Nordland og Troms er 48,45. Finnmark er taperen med 46,65.

Av byene i nord går for eksempel Alta, Harstad og Brønnøy mot den nasjonale trenden, og øker antall kvinner i aldersgruppen 20 til 44 år.

Jeg skal ikke trekke for bastante konklusjoner av denne lille statistiske reisen. Vi velger selv hvilke historie vi vil fortelle om utviklingen i nord, og hver eneste historie bidrar igjen å forsterke eller svekke trender.

Nøkkelen til fortsatt vekst i nord ligger uansett i å gjøre landsdelen mer attraktiv for kvinner, og da særlig kvinner med høyere utdannelse. Paradoksalt nok ville det hjelpe om vi etablerte et skoleverk som ikke gjorde guttene til tapere. I dag skyves guttene ut av videregående skole i et foruroligende tempo, og sørger samtidig for at gapet mellom kvinner og menn øker på en alt annet enn bærekraftig måte.

Nordområdepolitikken har i alt for liten grad fokusert på de demografiske utfordringene landsdelen står overfor, enten det gjelder kjønn, utdannelse eller alder. Det er det fullt mulig å gjøre noe med dersom viljen er til stede.