- Svartisen er både lekegrind og levebrød

Rune Krogh (31) hadde Svartisen, Norges nest største isbre som boltreplass gjennom hele barndommen. En helt spesiell oppvekst som i dag har blitt til levebrød.

- Jeg har vokst opp i Neverdal ved Svartisen i Meløy. Fjellene her har vært min lekeplass så lenge jeg kan huske, fra jeg brukte bleie. Videre har naturen og isbreen, kanskje det litt ekstreme, blitt min vei og lidenskap i livet, smiler Krogh.

Isbreen har gitt 31-åringen enorme muligheter, og i dag satser han alt på firmaet «Beyond Limits». Offshore-jobben er sagt opp, og i stedet for å være hjemme i perioder, består hverdagen nå – ja hele livet, om ekspedisjoner, mennesker, familien og nærheten til den nordnorske naturen.

- Svartisen er Norges største diamant, en bortgjemt perle. Og for meg er drivkraften å ta med meg mennesker ut og gi dem grenseløse, spektakulære og virkelig ekstraordinære opplevelser, la folk oppleve Nordland fra et unikt perspektiv, sier eventyreren.

Ski og hundespann midt på sommeren uten å treffe på ett eneste menneske, padling i irrgrønt isvann og klatring på flytende isberg. Alt med fjellene – de spektakulære fjellene som rammer for kulissene.

- Det er bratt og ganske så tøft å komme seg opp på breen, men belønningen som venter der oppe er verdt hvert eneste skritt. På sommeren og høsten starter vi med tung pulk som må bæres opp bratte partier, over utfordrende elver. Så er det videre med stegjern før vi trekker pulkmonsteret opp til den første snøen. Derifra er det himmel, og flere dager i paradis, forteller Krogh.

Guttedrøm

Rune husker seg selv som en hardtarbeidende gutt. Som barn var han alltid sistemann hjem, og når han ble eldre satte han gjerne ut garn på tur til skolen, eller lette etter sauekadaver i fjellet for lommepenger.

- Eller han som kjøpte sin første sjark som 12-åring for å starte salg av fisk, smiler Rune.

En kar som var svært selvstendig og som alltid så muligheter og søkte utfordringer.

- Jeg er typen som alltid klarte meg selv. Jeg har alltid brukt mye tid på å studere kart, undre meg over hva som befinner seg her og der – hvordan det egentlig ser ut i virkeligheten. Så tar jeg på meg sekken og drar – og blir gjerne borte i ukevis, forteller gründeren.

Han kunne lete etter uoppdagede grotter, utforsket og lærte seg å mestre naturen på egenhånd. Dro gjerne til «The Point of No Return», så langt at han ikke kunne snu, fordi hjemvegen ble for lang. For det ble et kick, et å oppleve naturelementer han måtte kjempe for å ta del i – der hvor grensene ble tøyd samtidig som sjela fant ro.

Det har tatt tid å gjøre seg kjent, gjennom sterk utforskertrang og en god porsjon nysgjerrighet over mange år har eventyreren lagt et godt grunnlag for å gjøre isen til levebrød. 

- Isbreen er delt i to, og vi kaller den for østre del og venstre del. Det er som sagt vanskelig å komme seg opp på selve breen, men når man først gjør det er det som å komme til månen – med utsikt ut over knallblåe fjorder og barmark. Det er helt magisk, sier Krogh.

Hundedrømmen

Det var da Rune møtte samboeren Sabrina at drømmen om eget hundespann tok fart. Han jobbet på den tiden i offshore med industriklatring, eller tilkomstteknikk som det heter på fagspråket, i Aker Solutions.

- Jeg har en onkel som driver Svalbard Villmarkssenter, Karl Våtvik. Og han har alltid vært ett av mine store forbilder. Jeg har alltid drømt om å drive med hundekjøring, slik som han. Så når jeg og Sabrina flyttet sammen var jeg snar med å «forhandle» meg fram til en husky, smiler Krogh.

En ble til to – to til fire. Slik det gjerne blir når man blir bitt av hundekjører-basillen.

- Så kjøpte vi gården vår i Spilderdalen, og plutselig lå det til rette for å bygge stor hundegård. I dag har vi turer hvor vi går Norge på tvers med kløvhund. Det er skikkelig fint. Folk knytter seg til hunden de går med, og jeg kan love at det blir noen tårevåte avskjeder, forteller Krogh.

I dag har han 16 hunder. Alle går godt overens, er rolige og vennlige.

- Det er viktig at hundene går godt overens med folk, hverandre og det er viktig for meg at hundekjøringen også forblir «min greie». Jeg ønsker ikke å bruke opp flokken i turistsammenheng. Er hundene med, så er det på flere dager lange turer, og ikke småkjøring som de firbente bare blir lei og sliten av, sier han.

Balansen

Det kan være heftig å leve midt i guttedrømmen, ikke kunne skille mellom jobb, fritid og alltid være på hugget. Fra mai til oktober i år har det gått i ett, uten en eneste fridag.

- Jeg måtte sette hundene vekk for en tid tilbake, og jeg har kuttet ut dagsturer med turister. Har måttet se hva jeg makter over og ikke – sortere, kjenne etter hva jeg brenner for. Brikkene har nok falt på plass med skreddersydde turer. Det er de ekte og genuine opplevelsene som driver meg, sier gründeren.

Da gjerne med vanskeligstilt ungdom, eldre og bevegelseshemmede, i tillegg til turister fra hele verden,  gjerne de som søker det lille ekstra.

- Jeg ønsker virkelig å gi noe til mennesker, la dem få en smakebit på det jeg har vært så heldig å få lov til å oppleve selv. Så er jeg jo pappa også. Det krever hensyn. Men jeg har mye mer tid til datteren min nå, enn da jeg var offshore. Da foregikk mye dialog på Skype. Nå har jeg jo tid til å hente henne i barnehagen, smiler Rune.

Lille Iza får en turpreget oppvekst. Allerede da hun var ett år gammel, tok pappa Rune og mamma Sabrina henne med på «Norge på tvers-tur».

- Den beste ekspedisjonen jeg har vært på er definitivt Nordpolen, likevel er det turen med Iza som virkelig har satt spor – på en litt annen måte. Som da hun brukte teltet som hoppeslott og vi levde av fisk og bær.

Iza har vært med på mange teltturer og ikke minst små ekspedisjoner i sleden. For det er viktig for pappa at lillejenta får smaken på det han brenner for - å være ute i naturen og sammen med dyrene.

- Hun har allerede lært seg å klatre i fjellet. Hun bruker zipline og kan gå på line. Og vet du, hun har til og med sju høner som hun passer på og hjemme i  stua har hun sin egen hengekøye. Den skal tidlig krøkes, ler krogh, som tror det å vokse opp med dyr og ansvar vil være med på å gjøre henne like selvstendig som han selv.

Troverdighet

Rune er i tillegg til sin egen opplevelsesbedrift, en av guidene til Børge Ousland. I april skal han lede en ekspedisjon over nordvest-passasjen.

- Da går vi over havisen fra Camebridge Bay til Gjøa Havn, en 400 kilometer lang tur med kunder. Og dette er god erfaring for meg som guide, det gir meg troverdighet og folk som kommer til Svartisen og «Beyond Limits» vet de kan stole på meg, sier Rune.

Han har investert over to millioner på utstyr / sikkerhetsutstyr, nødpeilesender og satellitt-basert kommunikasjonsutstyr som alltid følger de som er med på tur, for sikkerhet er alltid i høysetet nå det ekstreme skal utforskes.

- Vi fokuserer alltid på sikkerhet. Svartisen har ikke etablerte stier og det er store områder uten mobildekning, forteller han.

• Svartisen er Norges nest største isbre, og dekker et areal på om lag 370 kvadratkilometer.
• Breen strekker seg gjennom kommunene Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke.
• Navnet Svartisen kommer fra den gamle betegnelsen «Svartis», som beskriver den karakteristiske dype blåfargen i isen.
• Polarsirkelen går over søndre del av breen.
• Svartisen er en typisk platåbre, med et flatt topp-parti som består av to breer – østisen og vestisen.
• Den store avsmeltningen begynte rundt 1923, da isen begynte å sige sammen i Glomdalen.
• De siste 100 årene har Svartisen stort sett minket. Dette har ført til at land og vann som har ligget under isen i tusenvis av år har kommet fram.
• Det er temperaturen om sommeren og nedbørsmengden om vinteren som avgjør om breen vokser eller minker i størrelse.
• Svartisvalmuen er en blomst som kun finnes ved Svartisen. Blomsten overlevde den siste istid, ved at den forplantet seg på fjelltoppene som ikke ble berørt av breen.