Suverene Norge

Christin Kristoffersen skriver i sin kronikk på highnorthnews.com om «Hva alle vet» om kulldrift på Svalbard.

Jeg er enig med henne i at de viktigste argumentene for fortsatt kulldrift er hensynet til norsk suverenitetshevdelse på Svalbard, og den betydningen kull har for lokalmiljøet. Mange sysselsatte gir stor økonomisk slagkraft. Jeg skal ikke underdrive denne betydningen, ei heller late som at det for Norge vil være uproblematisk å legge ned kulldriften på Svalbard.

Å legge ned vil føre til utfordringer lokalt, nasjonalt, og trolig også internasjonalt. Norske myndigheters syn på Norges rettigheter til Svalbard, nærmere bestemt i fiskevernsonen, skiller seg nokså dramatisk fra de fleste andre nasjoners syn på dette – og før eller siden må denne problemstillingen løses på annet vis enn ved å late som den ikke eksisterer. Norsk suverenitet på landområdet, og en solid og stabil norsk bosetting blir enda viktigere da – heller ikke det skal jeg underdrive betydningen av.

Spørsmålet er vel snarere om det er noen grunn til å tro at andre lands kulldrift er mindre viktige for dem.

I Kina åpnes fremdeles et kullkraftverk i uka – faktisk er det vel mer enn det (i perioden 2000-2008 nærmere to og et halvt i uka). Også i India er satsningen på kull, og ditto avhengighet, vesentlig.  Og kull er fremdeles den «skitneste» energikilden vi har – med høyest karbontetthet og derfor høyest utslipp av Co2. Og bare for å ha det sagt; våre utslipp er ikke renere enn Kinas!

Samtidig som Kina har investert i en rekke nye kullkraftverk, har de også lagt ned de gamle kullkraftverkene sine, med dårligere teknologi og høyere utslipp enn de nyere. I tillegg er satsningen på teknologi formidabel, ikke minst av økonomiske årsaker. Kina har enorme kullagre, og vil fortsette byggingen av nye kullkraftverk i lang tid fremover.

Likevel er Kina samtidig blant dem som satser mest på fornybar energi. Her er de langt bedre enn oss; de er verdensledende på vindkraft, satser stort på vannkraft og produserer mer solcellepanel enn noen andre i verden. Her er Norge til sammenligning lilleputt.

For hvert kullkraftverk som åpnes, setter Kina opp førti vindmøller. Dette nuller ikke ut effekten av kullkraften deres – men bildet om at vår kull er renere enn andres, og vår teknologi er bedre enn deres, må justeres kraftig.

Det er derfor med en viss undring jeg observerer den harde motstanden mot Statens pensjonsfond utlands investeringer i kullvirksomhet – hvor motstandere av disse investeringene på tvers av partier gjør seg høy og mørk.

Kull blir i disse diskusjonene fremstilt som det det er: en trussel for verdens klima. Og at vi bør slutte å investere midlene til fremtidige generasjoner i kull – det er jeg helt enig i. Men hvorfor hopper alle disse kullmotstanderne glatt over Norges egen kulldrift? Hvorfor skal ikke også vi si ifra oss økonomiske og strategiske fordeler som ledd i å forsøke å redde verden? Fordi kull er særlig viktig for oss? Viktigere enn kull er for andre land?

La oss da se på hva kull betyr for Kina. Kullet har løftet landet ut av fattigdom. Det har sysselsatt millioner av mennesker, og gitt energi til industrieksplosjonen i Kina. Kinas økonomiske vekst er nesten alene det som gjør at vi på noen områder kommer til å nå FNs tusenårsmål for bekjempelse aav fattigdom (igjen med India like bak). Dette skyldes altså ikke vestlige nasjoners valg eller bistand, en mer rettferdig handel eller omfordeling – det skyldes den østlige verdens økonomiske vekst.

Og kan vi virkelig være trygg på at det er viktigere for norske myndigheter å bevare suverenitet på Svalbard enn det er for kinesiske myndigheter å løfte sin befolkning ut av fattigdom? Jeg kan ikke det.

Det var dette med flisa og bjelken igjen. Og det faktum at vi kanskje bare er villige til å være miljøagenter når det ikke koster oss noe særlig. Når vi ikke taper arbeidsplasser, økonomisk vinning, potensiell Klondyke-stemning og norsk suverenitet.

For vi ér jo suverene. Alle veit jo det.