Statsbudsjettet: Lettere å finne det som avlyses enn det som settes i gang
Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen på hjemlige trakter i Bodø da han onsdag presenterte statsbudsjettet. (Foto: Arne O. Holm)
Kommentar: For de som leter i neste års statsbudsjettet etter arktiske initiativ, er det lettere å finne det som blir avlyst enn det som settes i gang. Å tilhøre Norges viktigste strategiske satsingsområde gir ikke nødvendigvis økonomisk uttelling.
Der det tidligere ble satset flere milliarder kroner på forskning og utvikling i nord, er beløpet i dag krympet til noe rundt en kvart milliard, ifølge regjeringens egne beregninger. Selv sammenlignet med inneværende års beskjedne budsjett er dette både en nominell og en reell nedgang.
Ifølge regjeringen kuttes den faktiske nordområdesatsingen med 4,7 millioner kroner, til 255 millioner i 2021. Korrigert for regjeringens egne forventninger til prisstigning, er den reelle nedgangen på om lag 12 millioner.
Fortsatt gode analyser
Beløpene så ganske annerledes ut den gang Framsenteret og forskningsskipet Kronprins Haakon var under bygging. Etter at disse signalprosjektene var fullført, forsvant de tidligere investeringene inn i det generelle budsjettet.
I stedet for å videreføre satsingen på nye prosjekter i nord, ga daværende utenriksminister Børge Brende etter for at pengene ville gjøre bedre nytte for seg i form av skattelettelser for de høyeste formuene, samt andre tiltak som tok seg bedre ut i en nasjonal valgkamp.
Samtidig er Utenriksdepartementet, som fortsatt formulerer Norges verbale nordområdepolitikk, like framoverlent som tidligere i sin budsjettproposisjon. Faktisk mer framoverlent, fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord er kraftig tilspisset de siste årene.
Det understreker behovet for en robust befolkning og et sterkt forsvar.
Utenriksdepartementet er like framoverlent i sine analyser
Regjeringens svar på dette er først og fremst generelle, nasjonale skattemessige endringer, som i sin tur skal utløse større privat nettoformue hos noen få, som igjen - ifølge regjeringen - skal gi seg utslag i større vilje og evne til investering i nye arbeidsplasser. Om dette faktisk også vil virke i denne delen av landet, gjenstår å se. Også forskere er i tvil om regnestykket holder.
Avlyser oljeterminal
I Finnmark, nærmere bestemt i Honningsvåg, forberedte man seg lenge på å bygge en oljeterminal for ilandføring av olje og gass fra Johan Castberg-feltet. Slik skulle Nord-Norge løftes lengre opp i den oljeøkonomiske verdikjeden. Dersom terminalen hadde blitt bygget, ville det punktert påstanden om at Nord-Norge også i oljesammenheng er en ren råvareleverandør, men går glipp av de store ringvirkningene.
Da regjeringen og opposisjonen forhandlet om koronatiltak i oljeindustrien, ble det hevdet at det var inngått et forlik som sikret ilandføring i Finnmark.
Statsbudsjettet viser at det slett ikke var sant. Oljen og gassen som hentes opp av Johan Castberg-feltet, skal i følge regjeringen ta sjøveien forbi Nord-Norge. Ringvirkningene vil vise seg andre steder i landet.
Begrunnelsen for å droppe denne storstilte industrisatsingen i nord er økonomien i prosjektet. I en bransje som er kjent for å bomme med opptil hundre prosent i sine økonomiske kalkyler, er regjeringen likevel sikker på at Equinor har regnet rett når selskapet sier at det ikke er lønnsomt å bygge ut en terminal i nord.
Olje- og energiminister Tina Bru hevder at den negative samfunnsmessige kostnaden ved en terminal i Finnmark er på 3,6 milliarder kroner.
Det handler ikke om økonomi
En slik beslutning har ligget i kortene lenge. Nok ei industrisatsing i nord har vært gjenstand for et spill for galleriet.
Equinor bommer konsekvent på nesten alle sine regnestykker
Det finnes argumenter mot at Nord-Norge skal bli trukket dypere inn i ei næring med usikker framtid, men de handler ikke om økonomi.
Da utbyggingen av Johan Castberg ble vedtatt, var utbyggingen kostnadsberegnet til 50,5 milliarder kroner. Nå, et år seinere, er dette ifølge statsbudsjettet økt til 53,4 milliarder kroner, ei økning som nesten tilsvarer kostnadene ved å bygge en terminal i Finnmark.
Og det stopper neppe der. Equinor regner nesten konsekvent riv ruskende galt på sine utbyggingskostnader. I følge det samme statsbudsjettet har prisen på Martin Linge-feltet i Nordsjøen eksplodert.
Da det ble vedtatt var kostnadene beregnet til drøyt 31 milliarder kroner. Den siste prislappen er på mer enn 60 milliarder kroner, altså dobbelt så dyrt som beregnet.
I USA tapte Equinor minst 200 milliarder kroner på sin satsing på skifergass.
Det er med andre ord ingen empirisk grunn til å stole på Equinors beregning av de samfunnsmessige kostnadene ved en oljeterminal i nord.
Nordnorsk deltakelse i oljenæringen er uansett politisk spørsmål som verken kan eller bør overlates til økonomiavdelinga i Equinor.