Solidaritet i ei krisetid

Solidariteten settes på prøve når det internasjonale samfunnet styres etter medisinske og økonomiske unntaksregler. Vi er oss selv nærmest når ei krise truer.

Da løftes de moralske pekefingrene. Fra PC-skjermen på hjemmekontoret, slik unngår man smitte, løftes de energisk mot våre nye mobbeofre, hyttefolk og naboer med større handlevogner enn det som regnes som akseptabelt der moralismen trives best. Pekefingre så omfangsrike og forutsigbare i sin monomani, at det ikke lenger finnes engangshansker i store nok størrelser på lager.

Når FN ber ei bønn

Forleden fortalte FN oss at hele menneskeheten var truet fordi det globale ansvaret for mennesker i nød ble skjøvet til side til fordel for nasjonale behov. Bønnen fra FN var at verdenssamfunnet satte til side to milliarder dollar til hjelp for mennesker i land uten et fungerende helsevesen, herjet av krig og naturkatastrofer.

Beløpet skal sammenlignes med de 2000 milliarder dollarene som det underskuddsherjede USA var i stand til å trylle fram da alvoret gikk opp for nasjonens patetiske president, Donald Trump.

Kanskje bør vi derfor i stedet peke på de som faller utenfor den imponerende rekken av krisepakker som rulles ut i et like imponerende tempo?

Det bærer galt av sted hvis vi tror at Norwegian-aksjen er en målestokk på hvorvidt tiltakene som settes i verk er vellykkede eller ikke, en aksje som oppfører seg som en heis i ei høyblokk, til glede bare for spekulanter med penger på bok.

På ryggen av børsen

Jeg lar meg heller ikke imponere av at investorer som har ridd på ryggen av en børs som de siste årene har steget som ei ørn mot himmelen, plutselig trygler om statlig hjelp på vegne av sine ansatte. Ikke fordi arbeidsplassene ikke skal og må berges, men fordi de samme ansatte stod nederst på prioriteringslista da verden så annerledes ut og det fantes rikdom til fordeling.

Jeg bekymrer meg dersom det er slik at banker som har tjent seg søkkrik på svindyre forbrukslån til kunder uten betalingsevne, skal berges på bekostning av de som ble lurt inn i fattigdomsfella av de samme bankene.

Da Norges største bank, DNB, bestemte seg for at rentenedsettelsen fra Norges Bank de første ukene bare skulle komme aksjonærene til gode, ikke lånekundene, provoserte det meg mye mer enn handlevogner og hyttemas. Først da DNB ble presset opp i et hjørne, ga banken etter.

Vi må ikke glemme

Når skoler og barnehager stenges, står vi i fare for å overlate barn i dysfunksjonelle familier til seg selv. Når behandlingsapparatet for misbrukere stenges, stenges også retten til et noenlunde verdig liv. Lista er lang over mennesker, både nasjonalt og internasjonalt, som ikke kan dokumentere eller formulere sine behov når verden rundt dem kollapser.

Vi har få andre valg enn å sette vår lit til myndighetene når coronaviruset skal bekjempes, men vi kan selv velge å legge vekk den moralske pekefingeren, og i stedet peke på de som sliter mest i isolasjon, sykdom og ensomhet.

Vi avskaffer ikke fattigdom og nød i ei krisetid, men vi har heller ikke lov til å glemme de som ikke fanges opp av krisepakkene som nå rulles ut.