Russisk gass blir stadig viktigere for Europa

Hvert rør er 12 meter langt og veier 24 tonn. Bit for bit blir de lagt langs bunnen av Østersjøen, fra Russland til Tyskland, for å øke kapasiteten for eksport av russisk gass til det europeiske markedet.

Russiske Gazprom og en rekke europeiske energiselskaper ble i 2015 ble enige om å bygge en 1.230 kilometer lang gassrørledning på havbunnen fra sørsiden av Finskebukta i Russland til Lubmin i Tyskland. Det har fått navnet Nord Stream 2, og legges parallelt med allerede operative Nord Stream, gassrørledningen med en kapasitet på 55 milliarder kubikkmeter gass årlig, som stod ferdig i 2012.

I flere år har gassrørledningene som frakter russisk gass direkte til Tyskland utenom østeuropeisk landjord, vært vanskelig politisk for EU, og en sak som har splittet gamle allierte.

Bakgrunnen for byggingen er enkel: Behovet for økt import øker i takt med at europeiske land produserer mindre gass selv.

Og verdens nest største produsent av naturgass bak USA, Russland, har mye å tilby. Men hvor går grensen for hvor energiavhengig Europa ønsker å gjøre seg av Moskva? I europeiske hovedsteder er man fullstendig klar over at Russland flere ganger tidligere har brukt gass som politisk våpen både overfor naboer som Ukraina og Hviterussland.

– Russland trenger mer eksportkapasitet til Europa og ønsker å gjøre seg mindre avhengig av å bruke Ukraina som transittland. Det er derfor denne rørledningen har vært omstridt, siden et viktig motargument mot byggingen har vært at Ukraina da ikke lenger vil tjene penger på at russisk gass går gjennom landet mot Vest-Europa, sier Arild Moe, forsker ved Fridtjof Nansens institutt og aktuell med boka «The Globalization of Russian Gas».

Gass-konflikt med Ukraina

Da vinteren var på sitt kaldeste både i 2006 og i 2009 stoppet eksport av russisk gass i transitt over ukrainsk territorium. Begge gangene handlet det både om hvor mye russiske Gazprom, i praksis et statsselskap med monopol på eksport av naturgass fra Russland, skulle betale for å bruke Ukraina som transittland.

Og hvor mye ukrainske myndigheter skulle betale for sterkt subsidiert russisk gass til ukrainske husholdninger – som igjen ga Moskva politisk innflytelse.

Naturgassproduksjonen i EU-stater falt med 8,1 prosent fra 2017 til 2018, viser statistikk fra Eurostat. Trenden har vært nedadgående i flere år. Samtidig har Europa siden 2013 økt sin import av russisk naturgass med 40 prosent, viser tall fra boka The Globalization of Russian Gas.

I 2018 eksporterte Russland 243 milliarder kubikkmeter naturgass. Dette tilsvarer én tredel av det samlede importen i EU. Til sammenligning eksporterte Norge rundt 120 milliarder kubikkmeter i 2018.

Grunnen til at Russland har økt mye de siste årene er at landet har vært fleksibel på pris, sier Arild Moe ved Fridtjof Nansens institutt. Han viser til at gassprisen i dag reguleres på spotmarkedet. Tidligere var det større «treghet» i gassprisen, og prisen på naturgass var tettere knyttet opp til prisen på olje.

– Det europeiske gassforbruket har ikke økt særlig de siste årene. Men den interne gassproduksjonen går nedover, noe som øker behovet for import. Det finnes flere alternativer, særlig flytende naturgass – LNG. Men LNG er dyrere enn naturgass levert gjennom rørledninger. Og når det kommer til rørledningsgass er det ikke mange alternativer til Russland. Norge leverer de volumene landet har og utsiktene for mer gass fra Afrika ser ikke bra ut, sier Moe.

Gjensidig avhengighet

Det er EUs medlemsstater i Øst-Europa som er mest skeptisk til Nord Stream-prosjektet. Historisk har disse statene et anstrengt forhold til Russland, påpeker seniorforsker Jakub Godzimirski ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

– Reaksjonene mot gassrørprosjektet er forskjellige og veldig landavhengig. De som er mest kritiske er land som har dårlige historiske erfaringer med Russland. De minst kritiske er kanskje de som tjener mest på det, som Tyskland, som ser på dette som en gyllen økonomisk mulighet. Likevel er gassrørledningen forbundet med viktige politiske problemstillinger, sier Godzimirski.

Disse politiske problemstillingene kan for eksempel være at en leverandør får for stor plass i et marked. For det er både historie, politiske og økonomiske grunner til at man ikke ønsker å bli så avhengig av en energileverandør, påpeker Godzimirski.

– Når man kjøper viktig vare fra et land, gjør seg avhengig av landet økonomisk og til en viss grad politisk. Man snakker til en viss grad om en gjensidig avhengighet, der alle har interesse av en god relasjon. Gass går ene veien, penger den andre. Den gjengse oppfatningen vil være at både Russland og EU vil være helt avhengige av hverandre i Nord Stream-prosjektet. Denne avhengigheten kan brukes og misbrukes av noen. Tyskland er nok klar over den risikoen, men om avtalen på et tidspunkt vil bli brukt politisk av Russland vil det kun skje en gang og bety slutten for alt energisamarbeid mellom landene, sier Godzimirski.

Selv om skepsisen fra EU-hold har økt de siste årene, blir prosjektet båret fram av Europas økonomiske maskin Tyskland, og store energiselskaper i flere europeiske land – som tyske Uniper og Wintershall, østerriske OMV, franske Engie og britisk-nederlandske Shell. I tillegg kommer russiske Gazprom, der den russiske stat har majoritetseierskap.

Ukrainsk gass-uavhengighet

En annen politisk problemstilling er at Nord Stream på sikt vil føre til at Ukraina tjener mindre på russisk gasseksport. I dag går store deler av den russiske eksporten gjennom ukrainske rør, som betyr store inntekter for den ukrainske stat.

Fra vesteuropeisk side har det vært viktig å støtte solidarisk opp om Ukraina. Ukraina og Russland er nå enige om en ny avtale om transitt som strekker seg fem år fram i tid.

Ukraina har imidlertid klart å distansere seg fra russisk gass de senere årene, påpeker Arild Moe.

– Situasjonen er i dag annerledes enn bare for fem år siden. Ukraina har klart å bli nesten uavhengig fra import av russisk gass til eget forbruk direkte. Dette gjøres ved at man kjøper tilbake russisk gass fra Europa. Det andre er at fordi den totale mengden russisk gass som blir eksportert til Europa har økt, vil Russland være avhengig av å sende ganske store volumer gjennom Ukraina – selv om Nord Stream 2 blir ferdigstilt. Nord Stream 2 kan ikke erstatte Ukraina fullstendig, og det har gitt Ukraina en bedre forhandlingsposisjon enn man ville trodd, sier Moe.

USA har den senere tiden også kommet med særs kritiske utfall mot Nord Stream-prosjektet. USA ser på rørledningen som en trussel for markedsposisjonen til amerikansk LNG. 21. desember godkjente president Donald Trump amerikanske sanksjoner mot firmaer som er involvert i byggingen. Det førte til at det sveitsiske selskapet Allseas, som legger rørene på havbunnen, umiddelbart stopper arbeidet.

Byggingen av Nord Stream 2 er nesten ferdig, men stopp i arbeidet vil føre til at prosjektet blir dyrere og forsinket. Opprinnelig har prosjektet en totalpris på 9,5 milliarder euro, i underkant av 100 milliarder kroner. Russiske myndigheter håper å kunne åpne Nord Stream 2 mot slutten av året.